Valg alene gjør ikke et demokrati

Den lave valgdeltakelsen under det Libanesiske og Irakiske valget (50% avsto fra å stemme i Libanon og 65% i Irak) og det Tunisiske kommunalvalget (77 % som ikke deltok) ble tolket av Vesten som bevis på disse befolkningenes umodenhet. Uansett om de har hatt demokrati i 7 eller 75 år er de uansvarlige og må holdes under tilsyn.

Vesten glemmer at det også i vest har vært lignende fall i valgdeltakelsen, og forklarer resultatene i Tunisia, Libanon og Irak som en følge av regjeringenes dårlige økonomiske resultater. Som om Araberne ikke hadde forstått at de kunne vurdere på sak og velge sin egen framtid, men trodde at de måtte akseptere prestasjonene av sin tidligere regjering.

Ivrige etter å gjenopprette et mandat i Levanten tolker Vestlige krefter frigivelsen av Saad Hariri fra Saudisk fengsel som en seier for Emmanuel Macron "the Magnificent". De så ikke ydmykelsen den saudiske kronprinsen påførte den franske presidenten på flyplassen i Riyad [1]. Heller ikke effektiviteten av arbeidet utført av president Michel Aoun i FN. I deres øyne var det Libanesiske folket ikke i stand til å ta vare på seg selv. De ville bare oppnå resultater dersom de ble ledet av vesten.

Vestlige media snakker om de utrolige Libanesiske institusjonene ved å beskrive dem som "kompliserte", men uten å forklare at det kommunitære systemet [Kommunitarisme er en retning innen politisk filosofi som anser fellesskapet som samfunnets grunnleggende enhet, og ikke individet, staten eller nasjonen, fra wikipedia, overs.] ble spesielt konstruert av den tidligere koloniale makten for å hindre at noe skulle kunne endres noen gang. Frankrike er sekulært hjemme, men absolutt ikke i sine tidligere kolonier. Og justeringene til valgloven med innføring av proporsjonal valgordning i samfunnene ikke bare vedlikeholder det koloniale grepet, men gjør det enda mer komplisert.

Ja, det er latterlig å se Tunisia velge sine kommunale rådgivere for første gang. Libanon valgte, etter ni år, de samme arvelige varamedlemmer, og Irak delt i 37 politiske partier. Men dette er latterlig nettopp fordi så mange velgere nektet å ta del i det nedverdigende spillet.

I motsetning til den Vestlige tolkningen betyr den lave valgdeltakelsen, selv om den viser en avvisning av demokratiske prosedyrer, absolutt ikke en avvisning av demokrati, men av forvrengningen av det.

Tunisierne som var vitne til/ så Ennahdha og Nidaâ Tounes (to partier i Tunis, overs.) alliere seg etter å ha kjempet mot hverandre hadde all grunn til å forutse at de to store partiene ville være i stand til å komme til enighet om fordelingen av lokale stillinger, slik de hadde gjort med nasjonale poster. Libaneserne som vet de ikke har noe annet valg enn en "krigsherre" og hans vasaller for å forsvare dem mot andre samfunn, avviste også denne tvangen. Irakerne, hvis statsminister ble styrtet av utenlandske makter for fire år siden, vet at deres stemme ikke vil bli tatt i betraktning dersom de går imot ønskene til det selvutnevnte "internasjonale samfunnet".

Bare Hizbollah i Libanon, født ut av motstand mot den Israelske okkupasjonen, og den Irakiske Moqtada al-Sadrs irakiske koalisjon, som oppsto fra opposisjon mot den amerikanske okkupasjonen, fikk vist frem sitt stemmepotensiale.

La det ikke være tvil, Vesten ønsker den lave valgdeltakelsen velkommen (i det stille) fordi de da kan rettferdiggjøre sin aggressjon i Midtøsten de siste 17 årene. Et hvert uttrykk for en organisert vilje i folket er et mareritt for dem ettersom deres eneste mål er å styrte statene og ødelegge samfunnene for å bedre kunne kontrollere dem.

Da Syrerne strømmet til valglokalene midt under krigen, for å velge sin president, ble de vestlige krefter forferdet. De ble tvunget til å utsette sin plan om å styrte den Syriske arabiske republikken.

Araberne, akkurat som alle andre mennesker, ønsker å bestemme sin egen skjebne.