Det er et parti som, selv om det ikke ser slik ut, deltar i det italienske valget: NATO-partiet. Det er dannet av et flertall på tvers av alle partier som uttalt eller stilltiende støtter Italias medlemskap i Den store allianse under amerikansk kommando.
Dette forklarer hvorfor alle de store partiene, idet valgkampen går mot et salgs klimaks, stilltiende aksepterer tilleggs-forpliktelsene som regjeringen påtok seg på møtet med 29 NATO-forsvarsministre (for Italia deltok Roberta Pinotti) 14. og 15. februar i Brussel.
Ministrene deltok først i den såkalte Nato Nuclear Planning Group, som blir ledet av USA, og hvis beslutninger alltid er hemmelige.
Deretter møttes de i det som kalles North Atlantic Council. Bare to timer senere annonserte de viktige beslutninger (allerede dekket i andre artikler) for å "modernisere NATOs kommandoprofil, selve ryggraden i Alliansen".
En ny felles styrke for Atlanterhavet vil bli satt opp, sannsynligvis lokalisert i USA, for å "beskytte kommunikasjonslinjer over havet mellom Nord-Amerika og Europa". Dermed oppfant de scenariet der russiske ubåter kan senke handelsskip på transatlantiske ruter.
En ny logistikk-kommando vil bli etablert, sannsynligvis lokalisert i Tyskland, for å "forbedre bevegeligheten av tropper og utstyr som er avgjørende for vårt kollektive forsvar i Europa ". Dermed oppfant de et scenario med et NATO som er blitt tvunget til å forsvare seg overfor et aggressivt Russland. Og så er det tvert imot NATO som er aggressive, og setter opp sine militære styrker langs grensen mot Russland. Ytterligere landbaserte styrker vil bli etablert i Europa for å "forbedre koordineringen og responsen fra våre militære styrker".
NATO vil også sette opp et nytt Cyber Operations Center for "ytterligere å styrke våre forsvar". Den ligger i hovedkontoret i Mons (Belgia), ledet av alliansens øverstkommanderende i Europa, som alltid er en amerikansk general utnevnt av USAs president.
Ministrene bekreftet sine forpliktelser til å øke militærutgiftene. I løpet av de siste tre årene har de europeiske allierte og Canada nådd sine økte forpliktelsene som totalt tilsvarte 46 milliarder dollar. Men dette er bare begynnelsen. Målet er at alle medlemsland bruker minst 2% av BNP på sitt forsvar (USA bruker 4%), for å ha "mer midler og dermed større militær slagkraft".
De europeiske landene som hittil har nådd og overskredet denne forpliktelsen er: Hellas (2,32%), Estland, Storbritannia, Romania og Polen. EUs militære utgifter må være komplementære til NATOs. Dette ble gjentatt i et møte med EUs representant for utenrikssaker, Federica Mogherini.
Italias forsvarsminister Pinotti bekreftet at "Italia respekterer USAs krav, og har begynt å øke utgiftene til sitt forsvar" og at "vi vil fortsette på denne veien som er eneste ansvarlige vei".
Veien er med andre ord staket ut. Men dette snakkes det ikke om i valgkampen. Mens de største partiene har forskjellige meninger rundt Italias medlemskap i EU, er det tilnærmet samstemmighet rundt Italias tilhørighet til NATO. Dette underminerer hele valgkampen.
Vi kan ikke diskutere EU mens vi ignorerer at 21 av de 27 EU-landene (etter Brexit), som tilsvarer rundt 90% av EUs befolkning, er medlemmer av NATO under amerikansk kommando.
Vi kan heller ikke overse de politiske og militære konsekvensene – og samtidig også de økonomiske, sosiale og kulturelle konsekvenser - av at NATO gjør Europa til en potensiell slagmark i en krig mot Russland. Et Russland man nå møysommelig har bygget opp igjen til å være vår store fiende: det nye "onde imperium" som angriper "de største demokratier i verden "fra innsiden med en hærskare av cyberspace-troll”.
Les articles de cet auteur
Envoyer un message
