Nord-Korea i det store kjernefysiske spillet

De politiske medienes søkelys er rettet mot Nord-Koreas kjernefysiske prøver. Men den generelle sammenhengen disse testene finner sted er fullstendig tåkelagte. Hva er denne sammenhengen? Det foregår et våpenkappløp samtidig som omfatter et kjernefysisk arsenal som kan utslette menneskeheten fra jordas overflate. Det retter seg inn mot high-tech bærere som i økende grad blir sofistikerte.

I 2017 vurderer foreningen av vitenskapsfolk i USA (FAS) at Nord-Korea har «spaltbart materiale med et potensiale til å produsere 10-20 kjernefysiske stridshoder, men at det ikke foreligger noe tilgjengelig bevis at de har klart å gjøre kjernefysiske stridshoder som kan transporteres med ballistiske missiler operasjonelle». Hvis vi fortsatt forholder oss til det FAS rapporterer har USA 6800 kjernefysiske stridshoder hvor 1650 er strategiske og 150 er ikke-strategiske. Disse er klargjort for umiddelbar bruk. Inkluderer vi de franske og britiske stridshodene (300 og 215), disponerer NATO-styrkene 7315 kjernefysiske stridshoder, hvor 2200 er klare til bruk. Russland har til sammenligning 7000 kjernefysiske stridshoder hvor 1950 er klare for bruk. Hvis vi fortsetter med FAS sine vurderinger, er rundt 550 stridshoder fra USA, Frankrike og Storbritannia som er klare for bruk stasjonert i Europa tett opp imot det russiske territoriet. Analogien er at Russland hadde stilt opp hundrevis av stridshoder i Mexico rettet mot USA. Tar vi i betraktning lageret av kinesiske bomber (270), pakistanske bomber (120-130), indiske bomber (110-120) og israelske bomber (80) må det totale antallet anslåtte kjernefysiske stridshoder anslåes til rundt 15 000. Naturligvis er dette anslagsvise tall, helt sikkert beheftet med feil. Og kjøret for å skaffe seg slike våpen fortsetter samtidig som stridshodene og bærerne av dem hele tiden forbedres.

De som leder an i dette kappløpet er USA som hele tiden kjører tester på Minuteman III, deres interkontinentale ballistiske rakett og gjør seg klar til å erstatte dem med nye missiler (til en pris på 85 milliarder dollars). I 2015 sluttet Kongressen seg til en plan (kostnadene er anslått til rundt 1000 milliarder dollars) for å forsterke deres kjernefysiske styrker med 12 flere angreps-ubåter (hver enkelts kostpris på 7 milliarder), hver enkelt utstyrt med 200 atomstridshoder og nye strategiske bombefly (550 millioner pr. stk), hver utstyrt med 20 atomstridshoder. Dette er bakgrunnen for den nye utplasseringen av USAs bombefly B61 som skal brukes til første slag. De kjernefysiske styrkene er også blitt styrket av «anti-rakett-skjoldet» for å kunne nøytralisere fiendens gjengjeldelse, slik som de som stilles opp i Europa mot Russland og i Sør-Korea, ikke mot Nord-Korea men i virkeligheten mot Kina.

Russland og Kina øker moderniseringen av sine egne kjernefysiske styrker slik at de ikke kommer på etterskudd. I 2018 ferdigstiller Russland en ny ballistisk interkontinental rakett, Sarmat, med en rekkevidde på 18 000 km som er i stand til å frakte 10-15 kjernefysiske stridshoder og som trenger inn i atmosfæren i hypersonisk fart (mer enn ti ganger lydens hastighet), med manøvrerbarhet slik at den unngår de møtende missilene og dermed gjennomhuller «skjoldet».

I en slik situasjon, hvor en liten gruppe stater opprettholder full kontroll over kjernefysiske våpen, hvor stater som har slike truer stater som ikke har slike, er det økende sannsynlig at andre stater vil prøve å skaffe seg slike for sin egen del… ferdig med det. I tillegg til de 9 statene som har kjernefysiske våpen finnes det rundt 35 stater med kapasitet til å skaffe seg slike.

Til tross for alt dette viser mediene ingen oppmerksomhet overfor dette; de setter på alarm-sirenen overfor Nord-Korea, med fordømmelser som om de var den eneste kilden til kjernefysiske trusler. Det som heller ikke vurderes er det Nord-Korea sier at de har lært: Gadaffi - de husker - at de hadde fullstendig gitt avkall på enhver for for kjernefysisk program og tillatt CIA-inspeksjon av libysk territorium. Dette reddet dem imidlertid ikke da USA og NATO besluttet å ødelegge den libyske staten. Og dermed tenker de i Pyongyang at om denne staten hadde hatt kjernefysiske våpen, da ville ingen hatt mot til å angripe dem. En slik konklusjon kan også trekkes med utgangspunkt i det nåværende globale klimaet, det er bedre å ha kjernefysiske våpen enn ikke å ha dem.

I mellomtiden med utgangspunkt i denne farlige logikken, øker sannsynligheten for kjernefysisk spredning. Avtalen om forbud mot kjernefysiske våpen som det store flertallet i FN har sluttet seg til sist juli, ignoreres av alle stater som har atomvåpen, av NATO-medlemmene (Italia og Norge inkludert) og av deres sentrale partnere (Ukraina, Japan og Australia). Helt fundamentalt pågår nå en stor mobilisering for å kreve at vårt land (Italia) også skal slutte seg til avtalen om forbud mot kjernefysiske våpen og at derfor USA-bombene som befinner seg her må fjernes fra vårt territorium. Nærværet av disse bombene bryter Ikke-Spredning-Avtalen som Italia allerede har ratifisert. Mangler en politisk bevissthet burde i det minste overlevelsesinstinktet utløses.