USAs strategi og hva krigen om gassrørledningen koster oss

Selv om de nå ser ut til å være fastlåst i kampen om å få stilt Trump for riksrett har republikanerne og demokratene i senatet enstemmig gått inn for tunge sanksjoner mot selskaper som deltar i konstruksjonen av Nord Stream 2 gassrørledningen. Det er denne som skal doble gassleveransene fra Russland til Tyskland gjennom Østersjøen.

De som kommer til å bli rammet hardest er europeiske selskaper som har hjulpet til med å finansiere dette 11 milliarder store prosjektet sammen med det russiske selskapet Gazprom. Prosjektet er nå 80 % fullført.

Det østerrikske selskapet Omy, britisk/nederlandske Royal Dutch Shell, det franske Engie, de tyske selskapene Uniper og Wintershall, det italienske Saipem og det sveitsiske Allseas er alle med på å legge ut denne rørledningen.

Doblingen med Nord Stream 2 øker Europas avhengighet av russisk gass, advarer USA. Framfor alt er de opptatt av det faktum at gassrørledningen - som krysser Østersjøen gjennom havområder som tilhører Russland, Finland, Sverige og Tyskland, går utenom Visegrad-landene (Tsjekkia, Slovakia, Polen og Ungarn), de baltiske landene og Ukraina. Med andre ord, de europeiske landene som har de sterkeste båndene til Washington via NATO (og her må vi legge til Italia).

Hensikten med sanksjonene er ikke først og fremst økonomiske, for USA er de strategiske. Dette er slått fast gjennom det faktum at sanksjonene mot Nord Stream 2 er inkludert i National Defense Authorization Act, lovgivningen som for finansåret 2020 gir Pentagon den kolossale summen på 738 milliarder dollar til nye kriger og nye våpen (inkludert rom-våpen).

I tillegg kommer andre poster som gir USA omtrent 1000 milliarder dollar til militære formål. De økonomiske sanksjonene mot Nord Stream 2 er del av den politisk-militære forverringen mot Russland.

En bakenforliggende bekreftelse kan vi finne i det faktum at USAs kongress har vedtatt sanksjoner ikke bare mot Nord Stream2, men også mot Turk-Stream, som nå snart er fullført, og skal føre russisk gass over Svartehavet gjennom en østre trasé, via den europeiske delen av Tyrkia. Gjennom denne andre gassrørledningen kan Russland levere gass til Bulgaria, Serbia og andre europeiske land.

Dette er Russlands svar på USAs aksjoner som greidde å blokkere South Stream-rørledningen i 2014. Denne rørledningen skulle knytte Russland til Italia via Svartehavet, og lande i Tarvisio. Slik kunne Italia ha blitt en sentral for gass til EU, med store økonomiske fordeler. Men Obama-administrasjonen greidde rakst å forhindre prosjektet i samarbeid med Den Europeiske Unionen.

Selskapet Saipem (den italienske Eni-gruppen), som nok en gang blir berørt av USA-sanksjonene mot Nord Stream 2, ble hardt rammet av blokkeringen av South Stream. I 2014 mistet de kontrakter verdt 2,4 milliarder euro, i tillegg til andre kontrakter dersom prosjektet hadde blitt fullført.

Men på det tidspunktet var det ingen i Italia eller i EU som protesterte mot begravelsen av prosjektet, en begravelse som ble organisert av USA.

Nå er det tyske interesser som står på spill. Kritiske stemmer blir hevet i Tyskland og i EU mot USA-sanksjonene mot Nord Stream 2.

Intet skal sies om det faktum at Den Europeiske Unionen har gått med på å importere flytende naturgass (LNG)I fra USA - dette er skifergass, en ødeleggende teknikk ved hydraulisk pressing av skifer.

For å kunne skade Russland prøver Washington å redusere den russiske gasseksporten til EU, og dermed tvinge europeiske forbrukere til å betale regningen.

Siden president Donald Trump og presidenten i Europakommisjonen Jean-Claude Juncker undertegnet en avtale i Washington i juli 2018, en felles avtale av 25. juli, så har USAs eksport til EU av LNG blitt doblet. EU er også med på å finansiere infrastrukturen i USAs gassproduksjon med 656 millioner euro.

Men dette var likevel ikke nok til å redde de europeiske selskapene fra USA-sanksjonene.