25-års-krigen

Først publisert 16. januar 2016.

For tjuefem år siden, tidlig om morgenen den 17. januar, startet Operation Desert Storm i Persiagulfen. Dette er krigen mot Irak som satte i gang den historiske perioden som vi fremdeles lever i. Dette var bakgrunnen for å starte krigen: Berlinmurens fall, Warzawapakten og Sovjetunionen holdt på å gå i oppløsning. Dette skapte en ny geopolitisk situasjon i Europa og Sentral-Asia. Og ser man det globalt forsvant den eneste supermakten som var i stand til å stå imot USA.

«President Bush griper denne historiske sjansen», sa Colin Powell. I Washington utarbeidet de øyeblikkelig «en ny strategi for nasjonal sikkerhet, og en militær strategi for å støtte den». Iraks angrep på Kuwait, beordret av Saddam Hussein i august 1990, «fikk USA til å sette i verk sin nye strategi i det øyeblikket denne ble kjent».

Saddam Hussein ble «fiende nummer en». Men det var den samme Hussein USA støttet i åttiårene i krigen mot Iran, som var ledet av Khomeini. Da var han «fiende nummer en» mot USAs interesser i Midt-Østen. Men da krigen mot Iran var over i 1988, fryktet USA at Irak, som også fikk hjelp fra Sovjet, skulle få en dominerende rolle i regionen. Dermed satte USA i gang sin tradisjonelle politikk med «splitt og hersk». Under ledelse av Washington forandret også Kuwaits oppførsel seg. De krevde øyeblikkelig tilbakebetaling av gjeld fra Irak. De utnyttet oljefeltet Rumaiia, som strekker seg over begge land, de økte oljeproduksjonen til over den kvoten som var fastsatt av OPEC. Dette skadet Irak. Det viste seg at de hadde en utenlandsgjeld på mer en 70 milliarder dollar. 40 milliarder dollar skyldte de Kuwait og Saudi-Arabia. Da tenkte Saddam Hussein at han kunne komme ut av denne floken ved å «re-annektere» Kuwait, på grunnlag av grenser fra 1922, som var tegnet opp av den britiske konsulen Percy Cox. Denne grensen stengte Irak ute fra adgang til Gulfen.

Washington fikk Bagdad til å tro at de ikke ville blande seg inn i denne disputten. Den 25. juli 1990, mens Pentagons satellitter viste at invasjonen var nært forestående, forsikret USAs ambassadør i Bagdad, April Glaspie, Saddam Hussein at USA ville bygge optimale forhold til Irak, og at de ikke hadde noen intensjon om å legge seg opp i en indre arabisk konflikt. Saddam Hussein gikk i fellen, en uke senere, den 1. august 1990, invaderte irakiske tropper Kuwait.

Samtidig sendte Washington, etter at en internasjonal koalisjon var dannet, en styrke på 750 000 mann til Gulfen. 70 % kom fra USA, under ledelse av general del Schwarzkopf. I 43 dager gjorde USAs og de alliertes flystyrker på 2 800 fly mer enn 110 000 tokt. De slapp 250 000 bomber, inkludert klasebomber som igjen kan utløse 10 millioner småbomber. De som deltok i bombingen var amerikanske, britiske, franske, italienske, greske, spanske, portugisiske, belgiske, nederlandske, danske, norske og kanadiske fly og sjøstridskrefter. Den 23. februar startet koalisjonen et angrep på bakken - med en halv millioner soldater. Det tok slutt den 28. februar, da president Bush erklærte «en midlertidig våpenhvile». Krigen ble fulgt av et eksportforbud som førte til flere ofre blant det irakiske folket enn krigen hadde tatt, nok en million. Halvparten av dem var barn.

Umiddelbart etter Gulfkrigen sendte Washington ut en melding til både fiender og allierte et utvetydig budskap: De forente Stater er den eneste staten med styrke, kapasitet og innflytelse på alle områder - politisk, økonomisk og militært - i hele verden. Det er ikke noe alternativ til amerikansk lederskap». (Strategy for US National Security, august 1991).

Gulfkrigen var var den første der Den italienske Republikk deltok under kommando av USA. Dette er et brudd på artikkel 11 i den amerikanske grunnloven. NATO stilte styrker og logistikk til disposisjon for militære operasjoner, selv om de ikke offisielt var med i krigen. Noen måneder senere, i november 1991, lanserte Det Atlantiske Råd, med bakgrunn i den nye USA-strategien, «et nytt strategisk konsept for alliansen». Samme år lanserte Italia «en ny forsvarsmodell», som forvrengte grunnloven, og som sa at oppdrag til de væpnede styrker «skal forsvare nasjonale interesser overalt der det måtte være nødvendig».

Strategien som fører til forskjellige kriger under ledelse av USA, født under Gulfkrigen, presenterte som «humanitære fredsskapende operasjoner» følgende: Jugoslavia 1999, Afganistan 2001, Irak 2003, Libya 2011 og Syria fra 2013. Denne strategien er den samme brukt av Israel mot Libanon og Gaza, av Tyrkia mot kurderne i PKK, og av Saudi-Arabia mot Jemen. Og ved å skape ISIS og andre terroristorganisasjoner som svarer til USA/NATOs strategi, ved å bruke nynazister til statskuppet i Ukraina for å få til en ny kald krig mot Russland.

Det president Bush sa i august 1991 er blitt profetisk, men også tragisk: «Gulfkrisen vil bli historisk som smeltedigel for en ny verdensorden».