Italia: Nei til militær reform

De fleste italienere, som ikke stolte på å gi vide fullmakter til Renzi (Statsministeren, overs.), har forhindret reformplanene hans som ville overkjørt grunnloven. Men for at en ny retning skulle kunne utmeisles for landet vårt, trengtes det enda et fundamentalt NEI: «Nei» til den militære «reformen» som skulle erstatte Artikkel 11, en av bæresøylene i grunnloven vår. Indre økonomiske og politiske valg, slike som de Renzi-regjeringen foreslo og som ble forkastet av et flertall av italienerne, er i virkeligheten uløselig forbundet til utenrikspolitiske og militær politiske valg.

Det ene er knyttet til det andre. Når ganske riktig det legges frem et forslag for oss for å øke de sosiale omkostningene, da kan vi ikke overse det faktum at Italia hver dag svir av 55 millioner euro i militærutgifter (tallet er fra NATO, men er i virkeligheten langt høyere). Når innbyggerne her korrekt blir spurt om sin mening om innenrikspolitikken, kan vi ikke overse at de ikke får uttale seg om den utenrikspolitikken som fortsetter å rettes inn mot krig.

Da valgkampen forut folkeavstemningen pågikk, passerte admiral Backer fra US Navy sin uttalelse, i begynnelsen av november, forbi i nærmest fullstendig stillhet:

«Muos bakkestasjon ved Niscemi, som dekker det meste av Europa og Afrika er operasjonell».

Bygget av General Dynamics - en kjempe innen USAs militærindustri med en årsomsetning på 30 milliarder dollars - er stasjonen ved Niscemi en av Muos sine fire bakkestasjoner (de andre er i Virginia, Hawaii og Australia). Via satellittene til Lockheed Martin - nok en USA-kjempe innen militærindustrien med en årsomsetning på 45 milliarder dollars - er Muos tilknyttet Pentagons kommandonettverk, ubåter og krigsskip, bombefly og droner, militærkjøretøy og bakke-enheter uansett hvor på jorden de befinner seg.

Da Muos-stasjonen ble operasjonell ved Niscemi forsterket dette Italias rolle som utskytningsrampe for USA/NATO sine militære operasjoner mot sør og øst akkurat samtidig som USA var klar til å plassere de nye B61-12 atombombene på vårt territorium.

Dessuten passerte «planen for forsvaret av Europa», presentert av Federica Mogherini ( Italiensk politiker, nå EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk, overs.) i nesten fullstendig stillhet under valgkampen om grunnloven: den tillater at kampgrupper kan utplasseres innen 10 dager inntil 6000 kilometer utenfor Europa. I andre halvdel av november hadde den største kampgruppen - hvor Italia er den «ledende nasjonen» - en øvelse, «Europeisk vind 2016» i Udine-provinsen. I denne øvelsen deltok 1500 soldater fra italia, Østerrike, Kroatia, Slovenia og Ungarn sammen med 100 pansrete kjøretøy og mange helikopter. Siden januar har denne italiensk-ledete kampgruppen, som er godkjent med full operasjons-kapasitet, har vært klar for utplassering i «krise-områder», spesielt i Øst-Europa. For ikke forårsake uoverensstemmelser med Washington, har Mogherini gjort det klart at dette «betyr ikke etableringen av en Europa-hær, men et mer effektivt forsvars-system som er helt tilpasset NATO.»

Det betyr? EU ønsker å øke sin militære styrke som fortsatt er under USA-kommando i NATO (Hvor 22 av de 28 medlems-statene er med).

I mellomtiden takker NATOs generalsekretær den nylig valgte president Trump for å «fremheve temaet vedrørende militærutgiftene», som understreker at «selv om pliktene klargjøres, er det fortsatt mye som må gjøres».

Med andre ord må de europeiske NATO-medlemmene bære langt høyere andel av militærutgiftene. De 55 milloner euro som vi (Italia, overs.)) betaler daglig for det militære skal snart økes. Vedrørende dette punktet vil det ikke bli noen som helst folkeavstemning.