Kadima! En Marche!

Så snart seieren var annonsert, viste den valgte president Macron avstand mellom seg selv og folket. Han nektet å blande seg med mengden, han tok en lang, ensom spasertur over plassen ved Louvre der støttespillerne hans var samlet.

Teamet som valgte den franske president Emmanuel Macron har greidd å hypnotisere den franske nasjonen. De klarte å få til valget av deres protesje med to tredeler av de avgitte stemmene. En ung mann, kun 39 år gammel, med et parti som ble skapt på internett for kun ett år siden, og som tidligere aldri har deltatt i noe valg.

Steele & Holt

Dette eventyret var det et team fra Steele & Holt som fikk til, et mystisk selskap der navnet refererer til TV-serien Remington Steele, en politiserie der direktøren for et detektivbyrå ber tyven (Pierce Brosnan) spille rollen som sjefen hennes som et cover for henne.

Ikke prøv å finne ut hvem som skjuler seg bak dette selskapet - du vil ikke finne noen ting. Bortsett fra at deres to største kunder er AXA (et fransk multinasjonalt forsikringsselskap, overs.) og Rothschild-familien. Alle vet at Emmanuel Macron arbeidet for Rothschildene, men det er en godt bevart hemmelighet at de organiserte partiet hans. Når det gjelder AXA er det ledet av Henri de La Croix, femte hertug av Castries. Han er president i NATO-tenketanken (Bilderberg-gruppen), Bosporus-instituttet (en tyrkisk tenketank), og i Frankrike Institut Montaigne (en høyrevridd tenketank).

Henry Kissinger inviterte tilfeldigvis Macron til det årlige møtet i Bilderberg-gruppen i 2014, sammen med Francois Baroin og Christine Lagarde.

Bosporus-instituttet gjorde det mulig å identifisere og korrumpere diverse personer fra høyre og venstre som lovet sin støtte til Macron.

Det første møtet i partiet ble avholdt i kontoret til Institut Montaigne, og hovedkvarteret ble erklært som den personlige adressen til instituttets direktør.

Kadima!

Navnet på det nye partiet - En Marche! - ble valgt for å ha de samme initialene som kandidaten. Ellers kunne de ha kalt det En Avant !. På hebraisk - Kadima !. Dette var navnet på det nye partiet til Ariel Sharon, inspirert av Mussolinis part - Avanti ! - men han nektet for at dette var sant. En Avant ! var iallfall ordren han ga til hvert av spesialteamene sine, for eksempel da han invaderte Beirut, mot rådet fra mlitiærstaben hans.

Kadima ! og En Marche ! er senterpartier som samler folk både fra høyre og venstre. Ariel Sharon var en velkjent «sentrist» som skapte partiet sitt for å kunne bryte med Benjamin Netanyahu. Sharon var en kolonialist som ønsket å skape en palestinsk stat etter mønster av det sør-afrikanske Bantustan. For han var apartheid den eneste måten å bevare Israel på. På den andre siden er Benjamin Netanyahu en talmudist. Han nekter å akseptere tanken på å dele Palestina med goyim (ikke-jøder). For han må de utvises, hvis de ikke kan bli utryddet.

Vi får nok vite senere hvorfor Macron ville bryte med sosialistenes statsminister Manuel Valls. For øyeblikket er det nok å legge merke til at Valls prøvde å slutte seg til En Marche ! og den fleipete måten Macron avviste han på. Det er lett å se at det er en alvorlig konflikt mellom dem.

Fascisme og En Marche !

For å lansere Macron stolte Steele & Holt - med andre ord NATO og Rothschildene, på den pro-USA organisasjonen Saint-Simon. Sammen satte de i scene «faren Le Pen», slik at mange velgere som egentlig var mot Macron allikevel stemte på han av frykt for en mulig seier for «det motbydelige beistet». Siden det ikke var mye de kunne skylde Marine Le Pen for, anklaget de henne i stedet for farens forbrytelser - og for mange andres.

Denne manipulasjonen viser at i vårt «showbiz-samfunn» er form mye viktigere enn innhold. Men er det ikke det som karakteriserer fascisme? Det betyr slutten på klassekamp, takket være selskaper som forener sjefene og arbeiderne i samme organisasjon. Det gjør slutt på høyre-venstre dialektikken takket være et unikt parti. Konsekvensen betyr slutt på all opposisjon ved bruk av makt.

Mens den første av disse tre karakteristikkene kan ha vært en visjon hos Jean-Marie Le Pen, så gjelder ingen av dem for datteren. Men de to første er aktuelle for Emmanuel Macrons visjon. Han er støttet av alle de store bossene i CAC40 (den franske børsen), og også av CGT (fagforeningene).

Han stiller ikke spørsmål om hvilken kapasitet høyre- eller venstrepartiene har til å forsvare verdiene som de påstår å stå for, men han ber lederne deres slutte seg til partiet hans for å forsvare felles interesser. Det er ikke tvil om at parlamentsvalget vil gå den veien Macron håper på. Ødeleggelsen av opposisjonen vil begynne. Det er faktisk enstemmig støtte for Macron i pressen. Og kampanjen mot internettsider som har avvikende meninger gir oss en forsmak på hva som vil komme.

Historien gjentar seg. I 1940 støttet franskmennene Phillippe Petain for å beskytte seg mot nazismen. Men det var Petain som innførte fascismen. I 2017 stemte de på Macron for å beskytte seg mot fascismen. Men det vil være han som innfører den.

En kapret kampanje

Det er tilfelle at noen velgere ble forvirret både av den uvanlige personligheten til kandidatene, og av det vell av propagandametoder som ikke har vært brukt i Europa etter den andre verdenskrigen.

15 år gammel hadde Emmanuel Macron et seksuelt forhold til dramalæreren sin, som var 23 år eldre. Han flyttet inn til henne, og de giftet seg 15 år senere.

Marine Le Pen arvet lederskapet i sitt parti fra sin far. Det første hun gjorde var å renske opp, og så ekskluderte hun han fra partiet. I psykolanalytiske termer: Macron giftet seg med sin mor, Le Pen drepte sin far.

Framfor alt, Emmanuel Macrons team nølte ikke med å anklage sine rivaler for den verste form for forræderi, uten noen slags logikk. De var sikre på at den lokale og nasjonale pressen - som de allerede kontrollerte - ikke ville tørre å komme med den minste kritikk. Høyrekandidaten Francois Fillon blir nå framstilt som en tyv, selv om ingen av anklagene som har kommet mot han har blitt bekreftet. Marine Le Pen blir sett på som inkarnasjonen av fascisme, selv om hun aldri har støttet de synspunkter hun er anklaget for.

Én enkelt seier

Så snart valget av han var annonsert, holdt president Macron en kort tale fra kampanjens hovedkvarter. En strøm av selvfølgeligheter uttalt på den klossete måten som til en mann som plutselig føler vekten av ansvaret dale ned på hans skrøpelige skuldre. Så viste han seg fram i et nytt øyeblikksteater med støttespillerne på plassen foran Louvre. Han krysset Paris med en prosesjon av limousiner med mørke vinduer. Han tok en lang, ensom, utilgjengelig spasertur over plassen ved Louvre før han gikk opp på podiet som var blitt bygget til hans ære.

Der, ved foten av pyramiden, som Bonaparte, holdt han en ny tale, nok en gang fylt av ordgyteri, men denne gangen i en frenetisk tone - en mann som aldri har opplevd kamp.

Til slutt, sammen med familien og noen få militante sang de La Marseillaise.

I motsetning til sine forgjengere håndhilste han aldri på noen i løpet av kvelden. Ingen fikk lov å komme nær han. Han lot ingen av de politiske personene som hadde støttet han å opptre ved siden av han og dele hans seier. De vil kun få være med på å dele resultatet av forræderiet til deres respektive partier, for så å forråde dem nok en gang når de støtter han ved parlamentsvalget i juni.

Det vil bare bli når president Macron har et fast grep på alle maktens sider at han vil la Frankrike våkne opp. Men da vil det være for sent.

Fremad marsj!