USA-establishment mot resten av verden

Det er en skandale uten sidestykke. Det Hvite Husets generalsekretær, Reince Priebus, var delaktig i plottet som ble konstruert for å destabilisere president Trump og for å forberede riksrett for ham. Han var kilden til de daglige lekkasjene som forstyrret det politiske livet i USA, spesielt de som berørte den angivelige forbindelsen mellom Trumps team og Kreml. Ved å sparke han har president Trump havnet i konflikt med det republikanske partiets establishment hvor Priebus var x-president.

La oss også merke oss at i ingen av disse lekkasjene som dreier seg om historien og kontaktene mellom de som skal være involvert er det fremskaffet det minste bevis på beskyldningene.

Reorganiseringen av Trump-teamet som fulgte var utelukkende til skade for representanter for republikanerne og til fordel for militære personer som står i opposisjon til ledelsen i «The deep State». Alliansen, slik det ble konkludert av det republikanske partiet og Donald Trump i forbindelse med innvielses-konvensjonen 21. juli 2016, var å gjøre det beste ut av en vanskelig situasjon. Denne er nå verdiløs. Vi er nå tilbake til start - på den ene siden outsider-presidenten fra «Folkets USA», og på den andre siden hele Washingtons herskede klasse støttet av «The deep State» (som betyr den delen av administrasjonen som er for statens kontinuitet og som befinner seg utenfor politisk ansvar.

Det er åpenbart at denne koalisjonen er støttet av Storbritannia og Israel.

Det som måtte skje skjedde - demokratenes og republikanernes ledere ble enig om å stoppe president Trumps utenrikspolitikk for å bevare sine egen keiserlige privilegier.

For å få dette til vedtok de en 70-siders lov i Kongressen hvor det offisielt ble satt opp sanksjoner mot Nord-Korea, Iran og Russland. Teksten kunngjør ensidig at alle andre stater i verden må respektere disse handelsmessige restriksjonene. Sanksjonene gjelder derfor også for EU og for Kina som for de statene som den er rettet mot.

Bare fem parlamentarikere brøt ut av koalisjonen og stemte imot loven - representantene Justin Amash, Tom Massie og Jimmy Duncan og senatorene Rand Paul og Bernie Sanders.

Lovteksten forbyr mer eller mindre lederen (presidenten, overs.) å lette på disse handelsbestemmelsene på noen som helst måte. Teoretisk er dermed Trump bundet på hender og føtter. Naturlivis kan han bruke vetoretten sin, men ifølge konstitusjonen er det tilstrekkelig for Kongressen å vedta på nytt den samme teksten for å kunne tvinge den på presidenten. Han vil derfor signere den for på den måten å unngå fornærmelsen ved å måtte stå til rette for Kongressen. I løpet av noe få dager vil vi se starten å en krig som er ulik alle andre tidligere.

USAs politiske partier har til hensikt å ødelegge «Trump-doktrinen» som fastslår at USA må utvikle seg raskere enn andre stater for å kunne bevare verdenslederskapet. På den andre siden står de som ønsker å gjenetablere «Wolfowitz-doktrinen» fra 1992. Den fastslår at Washington må bevare sine fordeler over resten av verden ved å hindre utviklingen til potensielle konkurrenter.

Paul Wolfowitz er en trotskist som arbeidet for den republikanske presidenten Bush Sr. som hjalp til i konfliktene overfor Russland. Han ble assisterende forsvarsminister ti år seinere under Bush Jr. og deretter sjef for Verdensbanken. I fjor ga han sin støtte til demokraten Hillary Clinton. I 1992 skrev han at de farligste konkurrentene til USA var den Europeiske Unionen og at USA burde ødelegge dem politisk, kanskje til og med økonomisk.

Loven reiser tvil om alt Trump har fått til de siste seks månedene, ikke minst kampen mot Det Muslimske Brorskapet og deres jihadist-organisasjoner, forberedelsene for Donbass sin uavhengighet (Malorossiya) og gjenåpningen av Silke-veien.

Som sin første reaksjon ga Russland USA beskjed om å redusere staben ved deres ambassade i Moskva til samme nivå som Russlands egen ambassade i Washington. Med andre ord 455 personer, og dermed utviste de 755 diplomater. På denne måten minnet de oss på at selv om de skulle ha blandet seg inn i USAs politikk så kan deres innblanding på ingen måte sammenlignes med betydningen av USAs innblanding i Russlands eget politiske liv.

Og siden vi er inne på dette temaet. Den 27. februar annonserte den russiske forsvarsministeren til Dumaen (nasjonalforsamlingen) at den russiske hæren nå hadde evne til å organiser «fargerevolusjoner», 28 år etter USA.

Det går nå opp for forbausede europeere at deres venner i Washington (demokratene Obama og Clinton, republikanerne McCain og McConnell) nettopp har blokkert ethvert håp om vekst for Unionen. Dette er naturligvis et stygt sjokk, men likevel har de ennå ikke sett seg i stand til å innrømme at den angivelige «uforutsigbare» Donald Trump i virkeligheten er deres beste allierte. Fullstendig lamslåtte som følge av avstemmingen som fant sted i ferien deres har europeerne inntatt en «vente og se» - holdning.

Med mindre de ikke reagerer øyeblikkelig vil de selskapene som har investert i EUs løsning for energi-tilførsel være ruinert. Wintershall, E.ON Ruhrgas, N.V. Nederladse Gasunie og Engie (ex.-GDF Suez) har alle bidratt til doblingen av gassrørledningen North Stream, som kongressen nå har forbudt. De kan nå bare gi opp retten til å reagere på det USA legger ut på anbud, men de mister også alle sine verdier i USA. De blir nektet tilgang til internasjonale banker og får forbud mot aktiviteter utenfor unionen.

For øyeblikket er det bare den tyske regjeringen som har uttrykt sin forvirring. Vi vet ikke om de er i stand til å overbevise sine europeiske partnere og løfte unionen mot USAs overhøyhet. En slik krise har aldri tidligere oppstått og følgelig finnes de ingen referansepunkter som gjør oss i stand til til å forutse hva som er i ferd med å skje. Det er mulig at noe av EUs medlemsstater vil forsvare USAs interesser - de som tenker som kongressen og mot sine europeiske partnere.

Mer enn tidligere har konflikten mellom Trump og the Establishment antatt en kulturell form. Den viser til motsetningsforholdet mellom etterkommerne av immigrantene som søkte etter «den amerikanske drømmen» og puritanerne fra Mayflower. Dette er grunnen til fordømmelsen fra den internasjonale pressen av det vulgære språket som ble bruk av mannen som var Kommunikasjonsdirektør i Det Hvite Hus, Anthony Scaramucci. Helt frem til nå var Hollywood helt komfortabel med manerene til New Yorks forretningsmenn, men plutselig er dette handelsspråket uforenelig med maktutfoldelse. Bare president Nixon har snakket slik og hans avgang ble fremtvunget av FBI som organiserte Watergate-skandalen for å felle ham. Uansett er alle nå enig om at han var en stor president som fikk slutt på Vietnamkrigen og gjenopprettet relasjonene til Den Kinesiske Folkerepublikken (Kina), konfrontert med Sovjetunionen. Det er overraskende å legge merke til at den europeiske pressen henter frem det religiøse puritanske argumentet mot språkbruken til Scaramucci for på den måten å fordømme Donald Trumps team; og Donald Trump måtte avskjedige han nesten før han var ansatt.

Men bak det som ser ut til å være en mer enn klassekamp står verdens fremtid på spill. Enten blir relasjonene gjennomsyret av konfrontasjoner og dominering, eller av samarbeid og utvikling.