Kurdistan - hva folkeavstemmingen skjuler

Folkeavstemmingen om uavhengighet i Kurdistan er bare lureri. De Forente Stater støtter den i hemmelighet, selv om de offisielt sier at de er imot den. Frankrike og Storbritannia gjør det samme, og håper at Washington vil oppfylle en gammel drøm. For ikke å bli holdt utenfor, hinter også Russland at selv om de er mot enhver ensidig endring kan de kanskje støtte uavhengighet - så lenge alle aksepterer uavhengighet for Krim. Det vil si at man aksepterer at Krim hører til under Moskva.

Graden av hykleri hos de permanente medlemmene i FNs sikkerhetsråd er så stor at de så langt ikke har vært i stand til å komme med en resolusjon i dette spørsmålet, til tross for at de tilsynelatende er uenige. De har altså ikke kommet med noen resolusjon (en tekst som uttrykker internasjonal lov). Heller ikke er det kommet noen erklæring fra presidenten (noe som er vanlig for medlemmene i Sikkerhetsrådet). Ingenting - unntatt en smakløs presse-uttalelse fra møtet den 19. september [1].

Så langt er det åtte land som ikke er godkjente som uavhengige - Abkhazia, Nord-Kypros, Nagorno-Karabakh, Kosovo, Ossetia, Vest-Sahara, Somaliland og Transnistria (i Moldova). To europeiske regioner håper også på uavhengighet - Katalonia og Skottland. Enhver forandring av irakisk Kurdistan vil få konsekvenser for disse ti landene.

Uavhengighet for irakisk Kurdistan vil være litt av en nøtt. Det vil bety å flytte det Kurdistan som var godkjent ved Sèvres-konferansen i 1920 fra tyrkisk område til irakisk område.Naturligvis har alle blitt vant til å bruke begrepet Kurdistan om denne regionen, som siden 1991 har vært sted for sakte men sikker etnisk rensning fra Londons og Washingtons side.

Under operasjon «Desert Storm» var det stort sett irakiske kurdere som bodde i området. London og Washington innførte flyforbudssone der mot president Hussein. De innsatte som leder der en partner fra den kalde krigen, Massoud Barzani, som ville fjerne den ikke-kurdiske befolkningen.

Den samme Barzani, som selv om han er gjenvalgt to ganger siden da, har nå sittet med makten i to år uten noe mandat. Nasjonalforsamlingen, som har forlangt at han går av, har møtt bare én gang etter at mandatet hans gikk ut, da for å stemme over prinsippet om folkeavstemmingen, men uten partiet Goran - et parti som hele tiden har fordømt det føydalsystemet til Barzani og Talabanis-klanene, og nepotismen og korrupsjonen som har vært et direkte resultatet av dette.

Faktisk har Massoud Barzani sittet ved makten uavbrutt de siste 26 årene.

Fra 1991 til 2003 har ikke-kurderne litt etter litt forlatt flyforbudssonen, slik at regionen ble proklamert som irakisk Kurdistan da Hussein ble fjernet.

Den 1. juni 2014 møttes Secret Service fra Saudi-Arabia, De Forente Stater, Israel, Jordan, den autonome regionen irakisk Kurdistan, Qatar, Storbritannia og Tyrkia i Amman i Jordan til et forberedende møte for Daesh sin invasjon av Irak. Vi vet om dette møtet gjennom et tyrkisk dokument som Özgur Gündem publiserte øyeblikkelig [2]. Denne dagsavisen - som jeg har samarbeidet med - har siden blitt stengt av «sultan» Recep Tayyip Erdogan [3].

Ifølge dette dokumentet var det enighet om å samordne Daesh og regionen irakisk Kurdistan. De første kom da med et lynangrep for å erobre Mosul, mens de siste gikk for Kirkuk. Fire dager før dette møtet hadde president Massoud Barzani reist til Jordan for å snakke med møtedeltakerne. Han var forutseende nok til ikke å være med på møtet selv, men han var representert av sin sønn Masrour, som er sjef for hans egen etterretnings-tjeneste.

Da Daesh invaderte den delen av Irak som De Forente Stater hadde tildelt dem, passet de på å fengsle jesidene og gjøre dem til slaver. De fleste jesidene er kurdiske, men i samsvar med Amman-enigheten grep ikke naboen Barzani inn, selv om noen av jesidene flyktet til Sinjar-fjellene [4]. De som flyktet ble til slutt reddet av tyrkisk PKK. De tyrkiske kurderne reddet dem alle sammen, enten de var kurdere eller ikke.

PKK brukte denne seieren til å forlange anerkjennelse fra vestlige makter (som helt siden den kalde krigen har betraktet dem som terrorister). Et nytt syn på denne hendelsen på Barzani kan ikke fjerne denne forbrytelsen mot hans eget folk.

En annen berømt kurder var med på møtet i Amman - islamisten Mullah Krekar. Han satt i fengsel i Norge, der han var dømt til fem års straff for på fjernsyn å ha truet med å drepe statsminister Erna Solberg. Han reiste til møtet i Amman med et NATO-fly, og ble brakt tilbake til cellen sin noen dager senere. Der erklærte han sin støtte til Daesh. Han er ikke dømt for å tilhøre noen terrorist-organisasjon, og han fikk to års forkortelse av straffen og ble satt fri. Han dro da direkte til Daesh i Europa, fra Oslo, under NATOS beskyttelse. Det er helt klart at Stay-behind-nettverket til den atlantiske alliansen fortsatt opererer [5].

Etter å ha annektert Kirkuk, utvidet den regionale regjeringen i irakisk Kurdistan sonen sin med etnisk rensning slik medlemmene deres hadde gjennomført i flyforbudssonen mellom 1991 og 2003.

Den ikke-konstitusjonelle president Barzani har kunngjort at befolkningen i irakisk Kurdistan og i de annekterte områdene kan ta del i folkeavstemmingen. Til sammen var det mer enn 12 millioner innbyggere i denne regionen i 2013. Men i dag har tre millioner ikke-kurdiske innbyggere blitt tvunget til å flykte. Så bare et utvalgt antall stemmeberettigede kan få være med og stemme over framtiden, ikke bare i stedet for de fordrevne lovlige innbyggerne, men også i stedet for alle andre irakere.

For å kunne delta i folkeavstemmingen må du-
• bo i Kurdistan eller i de annekterte områdene
• være over 18 år
• du ma ha registrert deg før 7. september til manntallslistene
• for de som er flyktninger utenlands, må de ha registrert seg til elektronisk valg … og de må først vise fram papirer fra valgautoritetene i Kurdistan, som de har blitt utvist fra.

Helt tilfeldig har Barzani en underlig tilslutning fra den delen av befolkningen som har rett til å stemme. I 1992 var det ikke flere enn 971 953 stemmeberettigede. Men et par tiår senere, i 2014, hadde antallet plutselig steget til 2 129 846, og nå, den 25. september 2017, er antallet stemmeberettigede 3 305 925.

Uavhengighet vil gi Barzani og Talabani-klanen enda flere måter å kunne gjennomføre sine saker på . Det vil også gi Israel mulighet til å sette i verk noen av sine militære målsettinger. Siden slutten av 1990-tallet, og med utviklingen av rakett-våpen har Tsahal (Israels forsvarsstyrker) gått vekk fra sin strategi med å okkupere «grenseregioner», altså territorier like utenfor grensene sine (Sinai, Golan, Sør-Libanon). Tvert imot vil de nøytralisere Egypt, Syria og Libanon ved å ta dem bakfra. Det var derfor Tel Aviv støttet opprettelsen av Sør-Sudan i 2011, for å kunne utplassere missiler som pekte mot Egypt. Og i dag støtter de opprettelsen av Kurdistan for å kunne utplassere missiler som peker mot Syria.

I følge Israel-Kurd, som stadig blir sitert i tyrkisk presse planlegger Israels statsminister Benjamin Netanyahu å overføre 200 000 israelere til den nye staten for å «hjelpe til» med administrasjonen [6].

I følge denne logikken vil idealet for Tsahal være å utvide territoriet til irakisk Kurdistan, ikke bare til Kirkuk, men til Nord-Syria. Dette er jo også intensjonen til YPG og deres «Rojava». Denne selv-erklærte autonome staten er en lang korridor som knytter irakisk Kurdistan til Middelhavet, og den er okkupert av USA-tropper som har installert seg ulovlig på flere militærbaser.

Åtte måneder før Amman-møtet bekreftet en Pentagon-forsker, Robin Wright, USAs avtale om dette prosjektet [7]. På den tiden påsto Barzani at han fortsatt forsvarte alle kurdere, inkludert de som bor i Tyrkia og Iran. Ms. Wright forklarte forsiktig at et slikt prosjekt var umulig. Men hun kom med et kart over «Sunnistan» der Daesh var med, og «Kurdistan», tilegnet Barzaniene i Irak og Syria.

Forresten publiserte Pentagon i august at de hadde skaffet og overført til YPG for 500 millioner i våpen og ammunisjon, for det meste fra tidligere Sovjet-Unionen [8]. De første 200 lastebilene ble levert til YPG ved Hasaka den 11. og 19. september, via irakisk Kurdistan [9]. Den russiske forsvarsministeren har nettopp publisert satellitt-fotografier av USAs leir for spesialstyrker midt inne i Daesh sitt territorium, der de lever ganske komfortabelt sammen med kurdere og jihadister [10].

Ettersom vi blir fortalt at dette «uavhengige Kurdistan» er et demokratisk kurdisk prosjekt, hvorfor skal vi tvile på det?