Den Europeiske Union angriper friheten til å velge

Talløse politikere er hyklere. De sier én ting i offentligheten, men oppfører seg uærlig, og gjør det helt motsatte bak publikums rygg. Denne dobbeltheten kan bli legitimert og vellykket i konflikt-situasjoner der politiske aktører forsvarer klart definerte interesser eller prinsipper. Men det blir uutholdelig når disse aktørene ikke bare endrer sitt ståsted, men også sine fundamentale verdier.

På tretti år har vi sett at Den europeiske Union (EU) har endret seg fra en forutsigbar institusjon til et byråkrati som forsvarer interesser som både er varierende og obskure. I tre år har de konstant feiet gulvet med idealer de påstår de kjemper for. La oss se på de fem følgende eksemplene:

– 1. I 2005 stemte Frankrike og Nederland mot traktaten om å etablere en grunnlov for Europa. Så stanset EU folkeavstemminger som var planlagt i Danmark, Irland, Polen, Portugal, Tsjekkia og Storbritannia, om traktaten.. Etter det foretok EU i 2007 noen svært enkle formelle endringer på traktat-forslaget, og så har den blitt vedtatt i Europarådet under navnet «Lisboa-traktaten».

Men i Irland krevde grunnloven at det ble holdt en folkeavstemming. Og folket der avviste traktaten. Europa-kommisjonen erklærte da at teksten ikke hadde blitt forstått, og overtalte irene til å avholde en ny folkeavstemming i 2008 over den samme teksten, men uten de modifikasjoner som var blitt foretatt med den. Og denne gangen vedtok folket den.

– 2. I 2014 ble et øst-europeisk land offer for et statskupp som brakte noen selv-erklærte nynazister til makten. Flere regioner i landet gjorde opprør for å gjeninnføre grunnlovsmessig lovlighet. Én av disse regionene organiserte en folkeavstemming for å avgjøre om de skulle bryte med den staten der makten var sentralisert, eller om de skulle bli del av en annen stat, en som var organisert som en føderasjon etter demokratiske prinsipper, og som de tidligere hadde vært en del av.

EU valgte å støtte statskuppet og den nye regjeringen, som inkluderte nazister. Og de fordømte måten folkeavstemmingen var holdt på. De mente den var grunnlovsstridig. Videre vedtok EU økonomiske straffetiltak mot den staten som hadde gått med på å integrere denne «opprørs-regionen.

Ved å gjøre det, støttet EU offisielt de som var nazister, og som var stolte av det. De stolte på at lovligheten av kuppet var i orden, og de satte «lovligheten» foran legitimiteten til det nye styret. Og så erklærte EU økonomisk krig mot den staten de ikke var enige med.

– 3. Tre måneder senere, i juni 2014, forbød EU at et presidentvalg kunne avholdes i konsulatet til et fremmed land. Dette er et åpenbart brudd fra EUs side på Wien-konvensjonen.

EU mente at den sannsynlige vinneren av dette valget ikke skulle få lov til å bli president, og nektet derfor å godkjenne avstemmingen. Men valget fortsatte likevel i dette landet og i alle konsulater i land utenfor unionen.

Da resultatet ble kunngjort, forsikret alle ambassadørene i landet - inkludert de fra EUs medlemsland - at valget hadde vært både lojalt og riktig. Men EU holdt fast på sitt standpunkt, og nektet å godkjenne valget.

– 4. Tre år senere, i 2017, bestemte en klan i Midt-Østen å organisere en folkeavstemming om uavhengighet. Denne klanen har makten, uten å være valgt, i et område i Midt-Østen og over nabolandets oljefelter, som de okkuperer ulovlig. Men før avstemmingen utviste de innbyggerne i de områdene de hadde erobret.

EU, som betraktet denne delen av verden for ustabilt å holde et presidentvalg, mener allikevel at de kunne avholde denne folkeavstemmingen. De erklærte at folkeavstemmingen var lovlig, men at tiden kanskje ikke var moden for det.

– 5. Noen dager senere, i hjertet av Unionen selv bestemte en regional regjering enstemmig å organiserte en folkeavstemming om uavhengighet. De vil ikke lenger dele verdiene i regionen med resten av landet de tilhører.

EU, som generøst har subsidiert foreninger i regionen som arbeider for uavhengighet, har ikke ønsket å komme med noen uttalelse om denne folkeavstemmingen. For EU er denne folkeavstemmingen - i kontrast til rettsavgjørelser i Polen og Ungarn - et spørsmål om indre affærer i ett av medlemslandene. Og mens denne statens regjering brukte makt for å forhindre avstemmingen, så har ikke EU reagert på denne oppførselen, noe som var ensbetydende med okkupasjon.

Når vi legger til side våre personlige følelser vis-a-vis franskmennene, nederlenderne, irene, ukrainerne på Krim, syrerne, kurderne, irakerne og katalonerne i Spania, så har ikke EU gjort noe forsøk på å kjenne til eller respektere innbyggernes valg.

Det finnes ikke lenger noen bevis på det.