Har Iran og Israel erklært en ny krig?

Den 8. mai, fire dager før den fastsatte dagen, annonserte Donald Trump at hans land ville trekke seg fra den multilaterale avtalen som handlet om det iranske atomprogrammet , JCPoA (Joint Comprehensive Plan of Action), og dermed fra de hemmelige bilaterale klausulene med Teheran.

Selv om ingen vet det nøyaktige innholdet i disse klausulene, så har de antakelig noe å gjøre med situasjonen i Midt-Østen. Hele tiden mens disse forhandlingene har foregått har styrker fra USA og Iran møttes på flere slagmarker i Det Større Midt-Østen, men uten å ha konfrontert hverandre direkte.

Nå er denne perioden over. Teheran har valgt å angripe enten USA-soldater eller Israel. General Qassem Soleimani har valgt den syriske Golanhøyden som er ulovlig okkupert av Israel.

I dag morges, den 10. mai 2018, omtrent klokken 0.30, angrep al-Qods styrken fra den iranske Revolusjonsgarden - altså den iranske eliten - Israel fra sine baser i Syria. Israel er jo Pentagons arsenal i regionen. Den hebraiske staten valgte å svare raskt og helt uforholdsmessig - de avfyrte bortimot 70 raketter mot iranske mål i Syria, og forsøkte ¨ødelegge de syriske antiluft-forsvars-systemene.

Offisielt var den iranske operasjonen et svar på det israelske angrepet 29. og 30. april mot basene til Revolusjonsgarden. Men den natten var det syriske antilufts-forvaret paralysert, siden de var blitt fratatt russiske radar-data. Den 10. mai, derimot, var de i stand til å ødelegge flere israelske raketter. Israelske raketter og syriske anti-luftforsvars-raketter konfronterte hverandre i flere timer.

Selv om det iranske angrepet ble møtt av The Iron Dome (et rakettskjold i Israel) og ikke førte til noen skader i Israel, var det tap blant de iranske angriperne og på det syriske forsvars-systemet.

Denne episoden fant sted like etter Benjamins Netanyahus møte i Moskva. Den israelske statsministeren tok denne turen for å fortelle sine russiske samtalepartnere at Israel ikke ville finne seg i å bli angrepet fra Gaza, Libanon eller Syria.

Som jeg har skrevet i en tidligere artikkel synes Russland at den israelske holdningen er rettferdig. Damaskus og Moskva er fanget i sin allianse med Teheran. Samtidig som de er takknemlige overfor Revolusjonsgarden for å ha reddet Den Syrisk-Arabiske Republikken ved begynnelsen av krigen, så ser de nå at de er engasjert i en konflikt som ikke er deres egen. Både Russland og Syria anerkjenner Israel som stat, noe den Islamske Republikken i Iran nekter å gå med på.

Paradoksalt nok, har Det Hvite Hus forutsett denne situasjonen. For Donald Trump vil regional fred bare bli mulig om alle parter innrømmer sine nederlag. Iran utgjør en fare fordi de nekter å anerkjenne staten Israel. Det er presis det Trump vil tvinge alle regionale aktører til å innse som en realitet når han flytter USAs ambassade til Jerusalem.

I dag morges, ved sikkerhetskonferansen til Herzliya, hadde den moldovisk-israelske forsvarsministeren Avigdor Liberman, helt rett når han stolt sa at han han hadde forsvart sitt land og påført sine fiender tap. Han lot ikke anledningen gå fra seg til å minne krigsdeltakerne om at Israel er et lite land hvis ledere blir ønsket velkommen både i Kreml og i Det Hvite Hus. På den måten roste han seg selv for dette - at de fortsatt vil ha USA-styrker i Syria, og at Russland bare må godta dette.

Israel prøver å presse Syria til å kontrollere de iranske tropper i landet slik de presser den libanesiske regjeringen til å kontrollere Hizbollah.

Men denne strategien mislyktes i Libanon, der Hizbollah i dag både er den viktigste militære organisasjonen - mye kraftigere enn den nasjonale hæren - og den sterkeste politiske organisasjonen. Det så vi under valget den 6. mai.

Naturligvis er Syria fortsatt en stat i ordets rette forstand. Men det er ikke Libanon. I Syria er iranerne ikke integrert i den arabiske befolkningen, mens Hizbollah representerer den libanesiske befolkningen direkte. Vi må derfor være forsiktige med å dra paralleller.

Fra russisk synspunkt kan utplasseringen av Revolusjonsgarden ved siden av sjia-befolkningen i Jemen, Saudi-Arabia, Irak, Syria og Libanon sammenliknes med at russiske soldater beskytter russiske borgere som bor i Transnistria, Abkhasia, Ossetia og Ukraina. Men at Revolusjonsgarden er til stede i Gaza - der de overvåker Islamsk Jihad og en fraksjon av Hamas - kan ikke rettferdiggjøres på samme måte. For ikke å snakke om deres infiltrasjon i Afrika og Latin-Amerika.

Dessuten, hvis Moskva ber Teheran trekke sine styrker ut av Syria, vil de selv måtte erstatte dem, eller la Ankara installere nye tropper der. Tilbaketrekking fra Irans side vil ikke bare gjelde Revolusjonsgarden, men også dere hjelpere - den afghanske og irakiske shiamilitsen. Dette vil tvinge Hizbollah til å foreta et valg i sin tur.

Fra Syrias synspunkt er forlegenheten mer håndgripelig. Ingen drømmer om å sende hjem disse viktige allierte, men de vil heller ikke la dem sette i gang en ny konflikt med Israel.

Så man kan spørre seg - hvorfor har Revolusjonsgarden satt i gang dette initiativet. Og har de konsultert sin øverste leder Ali Khamenei før de gjorde det? Med andre ord, skal vi tolke disse hendingene som en virkelig trussel mot Tel Aviv og Washington, eller kun som et politisk spill for hjemmemarkedet i Iran?

Vel, så snart USA hadde trukket seg fra atomavtalen, sto president Hassan Rohani frampå fjernsyn og erklærte at JCPoA var en multilateral avtale, og kan ikke blokkeres av én part. Spesielt prøvde han å forsikre sine borgere om at landet hadde forberedt seg på denne eventualiteten, og at deres livskvalitet ikke vil bli berørt. Men han ble ikke trodd. I løpet av én dag kollapset iranske penger og mistet nesten en tredel av sin verdi.

I sin tur talte den øverste lederen Ali Khamenei. Han forbannet Donald Trump, og ga det inntrykket at en katastrofe hadde rammet landet. Videre uttrykte han tvil om at europeerne vil være i stand til å motstå USA. Han konkluderte med at de også vil gå fra avtalen.

I øyeblikket sitter europeiske selskaper og venter på å se hva deres regjeringer vil gjøre før de uttaler seg. Men alle er forberedt på å tape sine investeringer, slik det skjedde etter første runde med sanksjoner.

I alle fall - USA ennå ikke har trukket noen militære konklusjoner etter at de trakk seg fra JCPoA. Iranerne har fortsatt sin bevegelsesfrihet.

Ved å angripe Israel har de svart president Trump Det er sannsynlig at de vil opprettholde presset i Syria og andre steder, til Washington kommer tilbake til forhandlingsbordet.