Analyse av valg til EU-parlament

Dagen etter valget gir hvert parti mest mulig positiv tolkning av valgene. De er ikke til nytte om vi vil ha en saklig betraktning. Men uansett kan ingen hoppe over tallene i seg selv.

1. Valgdeltakelsen steg vesentlig fra 2014 med 43 % til 51 % nå. Det har nok betydning at flere land hadde andre valg samme dag, men det alene forklarer ikke hele økningen. Flere forklaringer er mulig. Eneste sikre er at velgerne ser EU og ikke nasjonalforsamlingene som viktigere for deres framtid enn ved tidligere valg.

2. Partier som styrte i perioden med den første kalde krigen er ledende i EU-parlamentet, men i Frankrike og UK er de på sterk retur til fordel for liberale partier. Situasjonen i disse land er ulik. I Frankrike startet holdningsendringen allerede i 2. valgrunde av presidentvalget i 2017 i og med at tradisjonell, moderat høyre- og venstre-side fra den første kalde krigen elimineres. Rene tall viser det: Republikanerne fikk 8 % og sosialistpartiet 6 %.

I UK fører annen logikk til samme resultat. Landet som har en helt annen konstitusjonell og juridisk kultur enn EU og er under sterk US-innflytelse, vedtok under Obamas president-periode å forlate EU og tiltre en nord-amerikansk frihandelsavtale, NAFTA. Men da velgerne sa ja til å forlate EU, «Brexit», startet USA under Trump en u-sving fra imperialistisk politikk til en politikk, basert på en lang tradisjon med US-isolasjonisme. Rådløs klarte ikke hersker-klassen i UK å finne nye partnere og blokkerte Brexit. Labour fikk 14 %, konservative 8 %, mens Brexit-tilhengere havnet på 31 %. ALDE, alliansen av demokrater og borgerlig-liberale, tjente på dette katastrofe-valget. I Frankrike fikk La République en marche 22 %, i UK fikk Liberal-demokrater 18 %. Totalt fikk en konservativ blokk, EVP, 178 seter i EU-parlamentet, Venstre-blokken S&D fikk 149 seter, tett fulgt av liberale, ALDE, med 111 seter. I forhold til historisk presedens kan vi da forvente at Frankrike og UK vil påvirke tendens i resten av EU og svekke EVP og S&D ytterligere ved neste EU-valg. (S&D = sosialdemokrater).

3. Svak framgang for målet om «EU-identitet»: Italieneren Matteo Salvini hadde tro på at alliansen av partier som er kritiske til EU-systemet ville øke. Til slutt lykkes det ikke å samle partier for «identitet» på basis av felles tilbakevisning av «multikulturell» modell, m.a.o. et fragmentert samfunn, der hver kulturell gruppe lever isolert uten felles nasjonale verdier. Om UK følger opp sin Brexit vil modellen for et EU-samfunn i motsetning til den angelsaksiske bekreftes perfekt av EU-institusjonene. Det er helt feil å framstille Salvini-alliansen som «EU-skeptisk» eller «høyre-ekstrem». I siste instans får ENF, «Europa for nasjoner og frihet», ikke mer enn 16 % av setene, en økning fra 50 til 58.

4. Idé om europeisk suverenitet mislyktes: Enhver framstilling av angelsaksisk EU-innflytelse ifølge EU-grunnloven eller russisk kulturs «europeiske karakter«, er ute av all medie-omtale av valget. Tale om «mektig union» overfor Kina, Russland eller USA kan vi glemme, for alle vet det bare er slagord. De fleste velgere har forstått at ny kald krig er satt inn, men tror på Nato, som beste allierte under 1. kalde krig og inntar samme pro-Nato-posisjon i 2. kalde krig, men mangel på offentlig debatt fører til indre uro, som om folk vet de er forsiktige og feige på samme tid.

5. I Tyskland og Frankrike erstattes målet om «europeisk sivil-samfunn» av politiske saker: Det angelsaksiske ordet «civil society» gir assosiasjoner til feltet utenfor politikken. Det er aktuelt for miljøsaker, som ofte er tverrpolitiske, men alltid underordnes politiske saker. Om en avskaffer alle privatbiler og trailere, vil reduksjonen av CO2 bli svært liten i forhold til mengden CO2 fra skip og fly som følge av økonomisk globalisering. Eller om en ikke bare i EU, men i hele verden vil beskytte alle biologiske arter som dør som følge av krigføring. Det er vel slik at alle miljøregler glemmes i en krigssituasjon.

Framgang for Grønne i Tyskland til 20 % og Frankrike til 13 %, viser velgernes avmakt. Så lenge de ikke kan gå ut mot imperialisme og økonomisk globalisering, gjør de nytte på annen måte. Stormaktene er innstilt på en ny kald krig.