Hemmelig tre-part-toppmøte mellom USA, Russland og Israel i Jerusalem

Møtet mellom de 3 sikkerhetsrådgivere i Jerusalem finner sted i juni 2019. Begivenheten har på forhånd ført til «avsløringer» og «dementier» om hva som skal drøftes. Kommentatorer har stort sett feil utgangspunkt, som gjentas unisont. Vi korrigerer dem først før vi analyserer hva som egentlig er i spill på toppmøtet.

Stormaktenes spill i regionen

Under den kalde krigen lyktes USAs strategi på å bremse en økende sovjetisk innflytelse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd trakk Russland seg ut av Midtøsten og kom først tilbake i og med Vestens krig mot Syria.

Med unntak av perioden 1991-2011 har Russland vært i Levanten siden tsarina Katherina «den store» 1762 -1796 som etter ønske fra innbyggere sendte sin flåte for å forsvare Beirut. Russerne ville beskytte kristendommens vugge, fundamentet for russisk kultur. (Damaskus, ikke Jerusalem). Så har Russland økt sin innflytelse fra Middelhavet til Indiahavet.

I 2011 var Russland eneste stat, som skilte mellom fargerevolusjoner i Nord-Afrika, «den arabiske våren» og krigene mot Libya og Syria. Vesten som fortolker hendelsene på sin egen måte, har ennå ikke brydd seg med å forstå russiske holdninger. Her dreier det seg ikke om å si hvem som har rett eller feil. Det er et annet tema, men å forholde oss til at det foreligger to helt ulike framstillinger av fakta. [1] Det er verdt å nevne at Vesten, ikke Russland, krenket resolusjonen som ville beskytte sivile i Libya. Etter hvert er det flere i Vesten anerkjenner at ikke russerne, men vestlig imperialisme, skapte problemene vi i dag må hanskes med.

På basis av egen analyse begynte russerne å bruke sin vetorett mot vestlige resolusjoner om Syria i FNs sikkerhetsråd. Samtidig gikk de på syrisk forespørsel i forhandlinger med den syriske ledelsen om å stille tropper fra CSTO, organisasjonen for kollektiv sikkerhet, for å få til fred i Syria. Så møttes USA og Russland i Genève, blant vestlige nasjoner, uten deltakelse fra andre aktører Midt-Østen, for å etablere overoppsyn i Midtøsten i juni 2012. Begivenheten varte bare få dager. På oppdrag fra Hillary Clinton, brøt Frankrike avtalen.

7 år senere la Moskva fram krav i henhold til avtalen. I realiteten var det Russland, ikke CSTO, som satte styrker inn i Syria, i tillegg til Syrias armé og Hizbollah som nedkjempet IS-jihadister. Det var absolutt ikke USA-alliansen som motsatt bevæpnet IS-filialene [2]. Russerne la press på Israels regjering, både fordi 1 million russisk-språklige er statsborgere i Israel og en av dem, Avigdor Lieberman, to ganger sørget for regjeringen Netanyahus avgang. [3] Å godta denne utviklingen er vanskelig for dem som er fastlåst i USA-Israel-alliansen som har preget perioden med Bush Jr. Likevel har israelske myndigheter etter nederlaget til IS reist oftere til Moskva enn til Washington DC.

Spillet til regionale makter overfor Israel

Det er en påstand som antas som selvinnlysende at «motstands-aksen» - Palestina, Libanon, Syria, Irak, Iran - vil tilintetgjøre Israel slik Nazi-Tyskland en gang opptrådte overfor europeiske jøder. En grotesk sammenlikning.

I virkeligheten er Hizbollah fra starten av et nettverk av sjia-muslimsk motstand mot israelernes okkupasjon av Libanon. Nettverket ble bevæpnet først via Syria og etter tilbaketrekning av syriske fredsstyrker i Libanon i 2005, via Iran. Hizbollahs mål har aldri vært å kaste «jøder på havet», men å styrke lik rettssikkerhet for alle i området. Israels okkupasjon av Libanon var en realitet som gikk langt utover den israelske regjeringens planer og ble overdrevet etter initiativ til general Ariel Sharon som tok Beirut. Det var også resultat av samarbeid mellom kristne og drusiske militser, inklusivt militsene til Samir Geagea og Walid Jumblatt, i Libanon.

På samme måte reagerte Syria på Israels ekspansjonisme, ved først å forsvare seg og så ved å støtte palestinerne. Det er fullt ut legitimt for vi vet at Palestina og Syria før 1. verdenskrig utgjorde en politisk enhet. [4] Ingen bestrider, ikke en gang USA, at Israel fra 1970-tallet ikke har stanset med å forsyne seg av områder fra nabolandene bit for bit og at de fortsetter med det.

Fra starten på kald krig og oppdemmingskursen mot Sovjetunionen var også USA klar over at israelsk ekspansjonisme virket ødeleggende på stabiliteten i regionen. De ga syrere, irakere og andre våpen for å kunne stå i mot, men ikke offensive angrepsvåpen. [5]

Det var USAs utenriksminister John Foster Dulles som reelt skapte «motstands-akse» ved å sørge for at Syria og Irak ikke ba Sovjetunionen om våpenhjelp. Administrasjonen til Dwight Eisenhower visste at Israel var resultat av en målbevisst politikk fra USAs president i 1918, Woodrow Wilson og hans britiske kollega David Lloyd George [6], men de så på sionismen som en gal hest, som både måtte beskyttes og temmes.

USA fulgte altså britenes tankegang og gikk for en avtale om militær-støtte til Syria og Iran i 1958, basert på «Bagdad-pakten», som blir basis for NATOs «nevø» i Midtøsten: CenTO; Central Treaty Organization. Situasjonen og aktørene har endret seg, men ikke motivene.

Irans stilling er hovedproblemet idag. Faktisk møter de fleste av landets ledere problemstillingene ut fra religiøse og ikke politisk ideer. Sjia-muslimer baserer seg på spådom - profeti - om framtid: Jødene vil igjen etablere stat i Palestina, men den vil raskt bli ødelagt. Leder av den islamske revolusjon, Ayatollah Ali Khamenei, mener teksten er i tråd med sjia-moskéenes forskrifter. Han leser derfra og sier dermed at Israel vil forsvinne i løpet av 6 år, i 2025. Spenningen som utløses av holdninger i Iran-profetier og Israel med ny lov fra 2018 om «nasjonalstaten for det jødiske folk, Israel» er kilde til fortsettelse av konflikten, som det krever en viss intelligens for å løse. Det var det Donald Trump og Jared Kushner prøvde seg på, men mislyktes i: Selv om økonomi-utvikling kan kompensere for krigsskader, vil ingen framskritt skje uten endring av verdens-visjoner som bæres fram av et jødisk, arabisk og persisk presteskap.

Hva er «motstands-aksen» ?

Religiøse og ansvarlige iranske ledere bruker ofte begrepet «motstands-akse» for å vise til enhet mot Israel. Men ingen avtale formaliserer aksen. Det er aldri avholdt toppmøte der en ble enig om noe sånt. Etter US-invasjonen i Irak i 2003 har vi sett langsom arabisk splittelse, slik at det i dag er større interne konflikter. De er viktigere enn felles kamp mot ytre fiender.

I 2003 ble sjia-lederen i Irak, Mohammad Sadeq al-Sadr, myrdet. Uansett hvem det var så mente tilhengerne hans at stor-ayatollah Ali al-Sistani sto bak. Det er en iraner som bor i Irak hvor han leder sjia-seminarene. Gradvis er sjiaene splittet, etter hvert i pro-iranske under al-Sistani og pro-arabiske under sønnen til den drepte; Muktada al-Sadr, som først brøt med Syria og deretter med Iran i 2017. Etter det har han satset på saudi-prinsen Mohamed Bin Salman.

Ved å bruke seieren ved parlamentsvalget i palestinske områder gjennomførte Hamas et kupp i 2006 mot Fatah og erklærte Gaza-stripen selvstendig [7]. I 2012 flyttet ledelsen plutselig, fra politisk Damaskus-eksil, til Doha i Qatar. Samtidig finansierte Gulf-staten IS` kamp mot Syria. Hamas kalte seg «palestinsk gren av det muslimske brorskapet», et forbudt parti i Syria. Menn derfra og israelske Mossad-agenter invaderte samtidig Yarmouk i Damaskus, Syria, for å ta livet av marxistiske rivaler i PFLPs hoved-kommando. Arméen i Syria omringet byen med forsikring om støtte fra Mahmoud Abbas, Palestinas president.

Det er absurd om Vesten vil ødelegge «motstands-aksen», som Vesten selv skapte, bare fordi de taper kontroll. Vesten trenger bare å vente på at den faller sammen av seg selv.

Iranere er lojale venner, men er kulturelt tilbøyelig til å involvere sine venner i egne saker. Vi syrere vil aldri drive ut iranerne som beskyttet oss mot israelsk ekspansjon. Takket være dem klarte vi å stå i mot i starten av krigen mot Syria, 2011 til 2014. Men om iranerne er virkelig sanne venner må de militært trekke seg tilbake fra Syria til fordel for Russland, slik at USA kan anerkjenne legitimiteten til Bashar al-Assads regjering. I stedet bruker iranerne tropper på syrisk jord til å provosere ved å sender raketter mot Israel.

3 nasjonale sikkerhetsrådgivere

John Bolton (USA), Meir Ben-Shabbat (Israel) og Nikolai Patrusjev (Russland) har de samme funksjoner, men ulike erfaringer. Bolton er sikker på sitt lands overlegenhet som supermakt. Han har erfaring i internasjonale forbindelser, først via nedrustnings-forhandlinger og framfor alt som US-ambassadør i FNs sikkerhetsråd fra 2005-06. Selv om han kan ta hardt i er han i stand til å gi seg når han vet han tar feil. Trump holder på ham fordi han er i stand til å ta personlig ansvar for egne feil.

Meir Ben-Shabbat er gudfryktig og overbevist om at han tilhører et utvalgt, men forfulgt folk. Han er ikke diplomat, men ekspert i kontra-spionasje. Som leder av Israels interne sikkerhets-tjenester, Shin Bet, viste han evne til å bekjempe, eventuelt forhandle og muligens manipulere Hamas på samme tid. Hans store kunnskap om ulike krefter i Midtøsten gir ham mulighet til å forstå raskt hva som kan utsettes og bare er forbigående fenomen.

Nikolai Patrusjev er ledende i russiske embedsverk og sikkert den av de tre med best oversikt i globale saker. Som Putins etterfølger i FSB, ble han konfrontert med USAs og Israels forsøk på å stikke av med ledende folk i russisk sikkerhets-tjeneste. Etter år med turbulens ble han FSB-leder. Så opplevde han USAs og EUs destabilisering av Ukraina, som førte til at Krim ble del av den russiske føderasjon. Han kommer helt sikkert ikke til å sette en sak opp mot en annen, men se til at alle beslutninger er harmoniske.

Disse 3 strategene må definere konturene for en ny giv, som så forhandles videre i detalj av diplomater. Jobben deres er å nå konturer av en avtale som holder på lang sikt, mens de som detalj-forhandler må passe på å kompensere tapene for dem som er beseiret, slik at avtalen blir akseptabel for dem.