Vil Donald Trump bringe fred?

I to og et halvt år har De Forente Stater fulgt to motstridende og uforenlige strategier.
– På den ene siden har det siden 2001 vært å dekonstruere landene i et stort område - Det større Midt-Østen. Og så Det Karibiske Hav siden 2018 - støttet av forsvarsdepartementet (Rumsfeld/Cebrowski-doktrinen.
– På den andre siden, kontroll over verdens energi-marked (Trump/Pompeo-doktrinen), støttet av Det Hvite Hus, CIA og utenriksdepartementet.

Det ser ut som om president Donald Trump vil tvinge sine tanker på administrasjonen sin - en administrasjon som fortsatt er dominert av tjenestemenn og militære fra Bush- og Obama-perioden.

Han vil kunngjøre konsekvensene den 24. september, på FNs 74. generalforsamling: Fred i Afghanistan, Irak, Libya, Syria, Jemen, Venezuela og Nicaragua.

Det han kunngjorde under valgkampanjen i 2016, overgang fra den ene krigerske erobringen til den andre til et fredelig, økonomisk hegemoni er ennå ikke gjennomført.

Selv om dette er annonsert så vil nok ikke en slik snuoperasjon kunne gjennomføre på én dag. Og det vil nok bli en pris å betale.

Om vi ser på den nåværende store konflikten, Syria, så må en enighet om dette forhandles mellom USA, Iran, Russland og Tyrkia.
– Vi vil ikke røre ved grensene til landet, og vi vil ikke skape noen nye stater (verken Daesh sitt «Sunnistan» eller et «Kurdistan» for PKK).Men landet må bli nøytralisert. Den lovlige militærbasen til Russland på Middelhavskysten vil bli balansert av permanente USA-poster - i øyeblikket ulovlige - nordøst i landet.
– Ingen rørledning skal krysse landet, verken fra Qatar eller Iran. Russland vil utvinne olje og gass, men det må være i samarbeid med USA.
– Syria-forhandlinger vil bli tillatt i Geneve når en ny grunnlov skal utarbeides - av en representativ komite, der de forskjellige konflikt-deltakerne er med
– USA-selskaper skal få delta, direkte eller indirekte, når Syria skal gjenoppbygges.

Forberedelsene til prosessen for en slik avtale er fremdeles i sin barndom. I de siste to månedene har Den syrisk-arabiske hæren fått lov til å gjenerobre den Al Qida-okkuperte Idlib-regionen. Og USA har hjulpet til med å bombe hovedkvarterene til terrorist-organisasjonen.

Så har USA begynt å demontere befestningene i psevdo-Kurdistan («Rojava»), deres ulovlige militærbaser inkludert Hassaké,

For øyeblikket har ikke den økonomiske delen av planen kommet i gang ennå.

De Forente Stater har beleiret Syria siden høsten 2017. De har sanksjonert utenlandske selskaper - unntatt de fra Emiratene - som har forsøkt å ta del i det 61. iInternasjonale Damaskus-markedet ( fra 28. august til 6. september 2019). Gjenoppbyggingen av landet ser fortsatt umulig ut.

Samtidig har forhandlinger ganske stille begynt i Det Karibiske Hav mellom USA og Venezuela. Washington gjentar stadig at gjenvalget av Nicolas Maduro i mai 2018 er ugyldig - et null og niks. Det er ikke lenger spørsmål om at diplomater skal rakke ned på chavismen eller «dømme diktatoren». Men de tilbyr en vei ut for den «konstitusjonelle president». USA er forberedt på å forlate planene om å ødelegge strukturen i landet dersom de blir involvert i oljeutvinning og handel.

Det vil jo være lett for psevdo-intellektuelle å forklare at det er USA som står bak alle disse destabiliseringene og krigene, bare for olje. Men denne teorien forklarer ikke det som har hendt de siste atten årene.

Pentagons oppdrag var å ødelegge landenes struktur i disse regionene. De gjorde det i Afghanistan, Libya og Jemen, delvis i Irak, men slett ikke i Syria. Det er bare i dag at olje-saken er kommet tilbake på dagsordenen.

Trump/Pompeo-strategien vil være en ny ulykke for olje-regionene. Men den er uendelig mindre skadelig en den til Rumsfeld/Cebrowski som har ødelagt Det større Midt-Østen i to tiår med sine titusener av torturerte og hundretusener av mord.