NATO på nippet til implosjon

Forsvarsministrene i North Atlantic Council møttes den 24, - 25. oktober i NATOs hovedkvarter i Brüssel. Under møtet kom det til alvorlige sammenstøt mellom Tyskland, Benelux-landene og Frankrike på den ene siden og USA og Tyrkia på den andre siden.

De tidligere medlemmene av den nedlagte Warsawa-pakten som er ivrige etter å være på vakt overfor Russland, var de som roet det hele ned.

Til forskjell fra krisen i 1966, da Frankrike nektet å legge sine militære styrker under ordre fra en USA-general og trakk seg fra NATOs Integrated Command, så handler den nåværende konflikten ikke om uavhengigheten til de individuelle medlemmene overfor USA, men det handler om hvordan selve alliansen skal overleve.

Tyskland, Benelux-landene og Frankrike har bedt om en militær intervensjon i det nordøstlige Syria, både mot de væpnede styrkene til Syria og Tyrkia (som jo er et NATO-medlem) og til støtte for den kurdiske YPG-militsen.

For sin del argumenterte USA og Tyrkia at USA-styrker ikke har mandat til å rettferdiggjøre sin tilstedeværelse i Syria, og at Tyrkia har lovlig rett til å handle slik de gjør fordi de har rett til å motarbeide terrorister i Syria.

Denne situasjon reiste et større spørsmål om hva som vil skje med alliansen nå som USA har besluttet å tre ned fra sin imperialistiske trone. De har jo allerede tatt skritt i den retningen.

Med et slikt utålelig vakuum så er Tyskland, Benelux og Frankrike åpenbare kandidater som gruppe til å overta denne plassen, selv om de mangler de nødvendige midlene.

Når dette er sagt, så foretrekker Tyskland i forbli innen dagens rammer for alliansen [1]. Frankrike derimot ser på dette som en sjanse til å innta en plass innenfor strukturen til den Europeiske Union (som verken har med seg Storbritannia eller USA).

Som en historisk påminnelse er at da Sovjetunionen kollapset overlevde heller ikke Warsawa-pakten Moskvas anerkjennelse av medlemsstatenes uavhengighet. «Bresjnev-doktrinen» fra 1968 rettferdiggjorde militær intervensjon i et medlemsland i pakten dersom den sosialistiske karakteren i Øst-blokken sto på spill.

Det var derfor Moskva var i stand til å knuse «Praha-våren».

I 1990, derimot, erklærte Mikael Gorbatsjov at Moskva ikke lenger var i stand til å diktere sine lover til sine allierte; et prinsipp han spøkefullt kalte «Sinatra-doktrinen»( han refererte til Frank Sinatras sang My Way).

Det var altså ikke lenger noen undertrykkelse i Ungarn og i Øst-Tyskland. Og plutselig falt Berlinmuren ned.

Den Atlantiske Alliansen har også en stay-behind [2] hemmelig tjeneste for å holde medlemslandene i ørene . Om nødvendig kan de ty til attentater eller metoder for regime-endring.

Selv om disse tjenestene har vært avvist ved flere anledninger, så er de fortsatt aktive.

Men det har aldri falt noen inn at problemet ville komme fra De Forente Stater.