Obama: Min kamp

Den sterkeste økonomien i verden

Barack Obama begynte med å erklære at:

«USA har akkurat nå den sterkeste, mest holdbare økonomien i verden.»

Det han ikke sa var at, hvis vi skal tro IMF (Internasjonale pengefondet), så har virkelig USA det største nominelle BNP (bruttonasjonalproduktet), de kommer på andre plass hvis vi slutter å telle i dollar og begynner å sammenligne det som kan sammenlignes. I virkeligheten er ikke lenger USAs verdens største økonomiske makt, men China.

Selv om han benekter denne realiteten innrømmet presidenten at det gjensto mye som måtte gjøres for å få en bedre fordeling av rikdommen. I sin tre-årlige rapport, den siste offentliggjort sist september, bemerker«Federal reserve» (organ under sentralbanken) at gjennomsnittsinntekten har falt med 5%. Med andre ord, mens de super-rike blir rikere og rikere, blir ikke USA som helhet det. Ulikhetene er nå slik at 3% av befolkningen eier mer enn halvparten av nasjonens verdier, 7% den neste fjerdedelen og de resterende 90% den siste fjerdedelen. Etter finanskrisen i 2008-09 har disse 90% fått redusert det de eier til 1986-nivå, mens China i den samme perioden har mangedoblet landets verdier.

For å demonstrere den utmerkete helsetilstanden til landets industri påpekte presidenten at det hadde vært et toppår for landets bilprodusenter. Bortsett fra det faktum at vi enda ikke har de nøyaktige tallene hvis vi skal referere til tilgjengelige data, er verdens største bilprodusent ikke USA, men Japan. Enten vi regner i antall solgte biler og ikke minst i bruttoomsetning og fortjeneste er Toyota den klare vinneren. I virkeligheten kommer ikke den største fortjenestene fra det de produserer men fra royaltyene fra patentene de har kjøpt. Selv om dette er fortjenester som alle anser som lovlig ifølge reglene til WTO, eksisterte de ikke tidligere og kan fort forsvinne igjen.

Etter å ha lagt frem noen av argumentene til «Occupy Wall Street»- bevegelsen, foreslo ikke presidenten et eneste mindre tiltak for å korrigere disse ulikhetene, men ganske enkelt noen få plasterlapper på gamle sår. Deretter skiftet han plutselig tema og minnet forsamlingen på hans forskningsplan vedrørende kreft og støtten hans til FN-konferansen om «klima».

Etter på denne måten å ha «imøtegått» teoretikerne om økonomisk nedgang, kom han til det sentrale for dagens tale - nemlig USAs militære overlegenhet i forhold til resten av verden. Såfremt jeg ikke tar feil er dette første gang siden Adolf Hitler og Hideki Töjö (statsminister i Japan fra 1941 til 1944, overs.) at et slikt argument er fremført overfor et slikt publikum av et statsoverhode.

Den mektigste hæren på jorden

« Jeg sa tidligere at alt snakket om om USA økonomiske nedgang var politisk oppblåst. Vel, det er alt snakket du hører om at våre fiender blir sterkere og at Amerika (USA) blir svakere. La meg si dere noe. USA er den mektigste nasjonen på jorden. Punktum (Applaus). De er ikke engang i nærheten. De er ikke engang i nærheten (Applaus). De er ikke engang i nærheten. Vi bruker mer på vårt militære en de åtte neste på listen tilsammen. Våre tropper er den flotteste kampstyrken i verdenshistorien. Ingen nasjon våger angripe oss eller våre allierte, fordi de vet at det er veien til ødeleggelse. Oversikter viser at våre posisjoner rundt om i verden er sterkere enn enn da jeg ble valgt, og når det gjelder hvert eneste viktige internasjonale tema ser ikke menneskene i verden mot Beijing eller Moskva etter ledelse - de henvender seg til oss. (Applaus).»

– Først: Nobels fredsprisvinner gjør ikke noe forsøk på å feire det faktum at hæren hans er i stand til å forsvare landet landet hans, men heller det at den er så overlegen alle andre, at hele verden vender seg mot Washington. Med andre ord innrømmer han at autoriteten til landet ikke springer ut fra dets kapasiteter, men fra den frykten den skaper.

– For det andre: Han måler sitt «lederskap» utfra den påstanden at, ifølge en oversikt som han ikke viser hvor kommer fra, så er hans lands stilling i verden enda høyere enn da han ble valgt. Dette argumentet lar oss ikke måle den naturlige autoriteten til landet hans, men dets dominering av andre. Dette er typisk kjennetegn ved USAs politiske tenkning. Washingtons utfordring er ikke livet, friheten og tilstrebelsene for å oppnå lykke, slik det fremgår av uavhengighetserklæringen, men overlegenhet i forhold til andre. I sin berømte 1991 rapport om USAs strategiske mål i en verden uten Sovjetunionen, forutsatte Paul Wolfowitz således at en bevaring av overlegenheten innebar en svekkelse av allierte, særlig EU, selv om dette betød at en svekket seg selv. Følgene av dette er i dag at USAs væpnete styrkers rolle ikke er å forsvare interessene til USAs borgere, men å forhindre at andre makter utvikler seg fortere enn dem selv. Dette fremgår i Den Nære Østen, men gjelder for hele verden.

– For det tredje: Som de fleste av hans landmenn tenker Barack Obama at penger tillater deg å gjøre alt. Han erklærte litt tidligere i talen at offentlige investeringer i kreftforskning ville føre til en seier over sykdommen. Som om en gnistens genialitet kunne utløses av dollar. Når det gjelder armeene bekreftet han at deres budsjetter har gjort dem til de sterkeste. Ved å si dette, sier han som øverstkommanderende at kvaliteten og motet til soldatene er et spørsmål om dollar. Fra de gresk-persiske krigene hvor en håndfull grekere seiret over styrkene til Darius og Xerxes, ti til tyve ganger større og sterkere både i antall og utstyr, og frem til Tsahals (Israels hær) nederlag, en hær som var den mest sofistikerte hæren i verden, støttet av USAs logistikk, også den beste og kraftigste i verden. Mot dette stod altså noen få Hezbollah-krigere støttet av Syria og Iran. Av dette vet vi at viljen og motet til menneskene vil triumfere over de mest ekstravagante budsjetter.

– For det fjerde: Hentydningen til China og Russland er en dårlig forkledning for USAs harme over militærindustrien til disse to landene. Alle kan nå se, i Kaliningrad, i Svartehavet og i Syria at NATO-styrkene er marginalisert av russisk teknologi. I tilfelle en konvensjonell krig mot NATO, er det overhode ingen tvil at Russland raskt vil få overtaket. At USAs industri sliter er særlig synlig innen innen flyindustrien. I nærmere 20 år har Pentagon lovet den nært forestående konstruksjonen av F-35, et multifunksjonelt fly som skulle være i stand til å erstatte omtrent alle eksisterende militære flytyper. Ikke bare gjenstår mye, men mens USA-ingeniørene om-igjen-tegner flyet for n-te gang har Russland produsert Soukhoï Su-35, et fly med en utrolig smidighet, og China produserer Chengdu J-10B med Stealth-egenskaper som er de beste i verden. Det er sant at USA har en produksjonskapasitet uten sidestykke, men deres konvensjonelle kapasitet har lenge vært overvurdert og imponerer nå bare mindre stater.

Etter alt skrytet fordømte president Obama terrorismen og forsikret at han sloss både mot Al-Qaida og IS. Som bevis på sitt engasjement erklærte han rett i fjeset på alle som er forbauset over den patenterte ineffektiviteten til anti-IS koalisjonen:

«Hvis du tviler på Amerikas engasjement (han mener USA) eller mitt for å se om rettferdighet blir sørget for, spør Osama bin Laden (applaus.)… Når du prøver deg på amerikanere (Han mener fortsatt USA), tar vi deg. Det kan ta tid, men vi har god hukommelse og vår rekkevidde har ingen grenser. (applaus.)».

Dette er et argument som bare overbeviser de som allerede var overbevist om drapet på Osama bin Laden av Seals i Pakistan i 2011. Med andre ord, ikke særlig mange.

Andre stater er ingenting verdt

Så snakket president Obama om balansen mellom stormaktene og fortsatte:

«Midt-Østen gjennomgår en forvandling som vil vedvare i generasjoner og som har sine røtter i konflikter fra tidligere århundrer. Økonomiske motvinder blåser fra den kinesiske økonomien som er i endring. Selv om deres økonomi nå svekkes bruker Russland ressurser for å stive opp både Ukraina og Syria - klientstater som de ser slippe unna deres innflytelse. Og det internasjonale systemet vi bygget opp etter 2. verdenskrig kjemper nå for å holde seg på høyden med disse nye realitetene.»

Ingen kan virkelig med hånden på hjertet si hva disse « konflikter fra tidligere århundrer» som ryster Midt-Østen vil føre til. Helt siden Jimmy Carter (USAs president på 1970-tallet. overs.) har USA gjort alt i sin makt for å ødelegge utviklingsland ved å støtte de som frydet seg over sin uvitenhet, slike som Saudi-Arabia. Men utsagnet gjør det mulig å rettferdiggjøre det nåværende kaoset og byrdene som er pålagt de neste generasjonene som må finne en løsning.

Den kinesiske økonomien er virkelig i endring, men på en lignende måte som den i USA, som svinger mellom vekst og nedgang. Det nåværende fallet i det kinesiske aksjemarkedet gjenspeiler ikke de økonomiske realitetene. Først og fremst fordi de viktigste kinesiske selskapene er enten offentlige eller er børsnoterte i vestlig aksjemarkeder, men fallet skyldes også krigen mellom yuan (kinesisk valuta, overs.) og yen (japansk valuta, overs.) Shinzo Abes planlagte devaluering av japansk valuta tvinger China til det samme med sin.

Sammentrekningen i den russiske økonomien skyldes ikke en indre svakhet, men er konsekvensene at den vestlige embargoen - en embargo som tvinger Moskva til å vende seg mot Østen, noe de lenge har ønske men ikke klart. Bortsett fra dette - å late som om Ukraina og Syria er klientstater er latterlig - Viktor Janukovytsj regjering var ikke pro-russisk selv om den heller ikke var anti-russisk. Med hensyn til Syria hadde landet avsluttet de fleste relasjonene med Moskva etter oppløsningen av Sovjetunionen og de hadde ikke vært i stand å reaktivere dem i 2007. Hensikten med slike løgner som dette er å maskere nederlag - det er av ingen betydning om hverken Krim eller Syria blir russiske eller pro-russiske, for det er slik det alltid har vært.

Etter endelig å ha slått fast at andre stater er lite verdt sammenlignet med sin egen, beklaget president Obama at FN hadde problemer med å tilpasse seg, uten å spesifisere tydelig hva de skulle tilpasse seg. Han hintet sannsynligvis til det faktum at FN-organisasjonen under ledelsen til Ban Ki-moon og Jeffrey Feltman ikke bare unngår å drive fredsarbeid, men organiserer krig, noe som kan sees i Syria siden 2012. Resultatet av dette er at mange stater nå prøver å etablere alternative institusjoner. BRICS har allerede etablert et alternativt bank-system uavhengig av Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken. En etter en er alle institusjonene som Washington har etablert, enten i konkurranse med eller utestengt fra disse nye institusjonene.

Mot slutten ba Barak Obama om reformer for Kongressen som skulle frigjøre den fra lobby-finansiering. Dette er et populært tema i et land hvor bare 3% av befolkningen anser at de er demokratisk representert i parlamentet. Men det er klart at presidenten ikke vil gjøre noe for å realisere denne drømmen. Han snakket bare for å overbevise sine tilhengere til fortsatt å tro på hans regime.

Da han snakket var det mindre enn halvparten som ga han applaus.