Mot fred i Syria uten væpnet opposisjon

Forhandlingene som var bestemt av FNs sikkerhetsråd etter resolusjonen om Syria-konflikten, skulle ha startet i dag, 1. februar 2016, en uke forsinket. I motsetning til hva de neo-konservative og liberale haukene (to grupper i USA med ulik holdning i innenrikspolitikken, men for en aggressiv utenrikspolitikk, overs.) hadde håpet i begynnelsen av krigen, så er ikke disse møtene kommet i stand for å å gjennomføre kapitulasjonen til den Syriske Arabiske Republikken og erstatte den med « et organ med tilsyn i en overgangsperiode» dominert av Muslim Brotherhood, men å fremforhandle en våpenhvile, deretter å organisere og etablere en ny konstitusjon og åpne valg for alle.

FN er diskreditert

For det første ble det stilt spørsmål om prinsippet om forhandlinger under FNs ledelse etter offentliggjøring av informasjon om den hemmelige rollen, helt siden 2005, som FNs visegeneralsekretær Jeffrey Feltman og hans ekspert, den tyske akademikeren Verker Perthes, har spilt [1]. I virkeligheten ser det ikke ut til at FN er en nøytral organisasjon, men faktisk en deltager i konflikten. Det var FN som organiserte Mehlis Kommisjonen ( ansvarlig for FN-undersøkelsen av drapet på Libanons tidligere statsminister, Rafic al-Hariri, 14 februar 2005, overs.) og spesial-tribunalet for Libanon, som gjorde til sin oppgave å beskylde, dømme og fordømme president Emilie Lahoud og Bashar el-Assad for drapet på x-statsministeren i Libanon, Rafic Hariri. Det var FN som betalte falske vitneprov og skapte tribunalet uten godkjenning hverken av regjeringen eller parlamentet i Libanon, og deretter nektet å offentliggjøre rapporten sin over rekonstruksjonen av drapet. Deretter, i juli 2012, var det FN som trakk opp Perthes-Feltman planen om total og betingelsesløs kapitulasjon for den Syriske Arabiske republikken, og deretter hindret forhandlingene med det håp om at det ga tid til en klar seier for jihadistene.

Det faktum at USA og Russland velger ikke å nevne Perthes-Feltman-planen, men likevel ikke har vært i stand til å forhindre de krigerske handlingene til generalsekretæren og FN, redder på den ene siden FN-organisasjonen fra en eksistensiell krise, men på den andre siden har det ført til at den har tapt troverdighet, i det minste vedrørende Syria-spørsmålet. Faktisk vet nå motstanderne til den Syriske Arabiske Republikken at de som ble brukt i FN, nå er ubrukelige allierte fordi de nå arbeider under press fra Russland og USA. Og motsatt kan nå den Syriske delegasjonen til enhver tid ha muligheten til å nekte enhver avtale som kan bli foreslått, med å vise til tidligere hemmelige handlinger fra FNs folk.

Dette er grunnen til at Geneve 3 nå ser mer ut som et Russisk-USA arrangement, enn et FN- initiativ.

Den nye lederne for opposisjonen har marginalisert seg selv

For det andre har USA, som helt frem til nå har ønsket å ødelegge den Syrisk Arabiske republikken eller i det minste tvinge frem et kompromiss, ikke lenger interesse av å gjøre dette. Slik Rand Corporation (Rand Corporation er en amerikansk tenketank som gir råd til USAs forsvar, overs.) har analysert det for et helt år siden, er en hvilken som helst annen regjering enn den som sitter nå til det verre både for Moskva og Washington.

I begynnelsen av krigen hadde virkelig opposisjonen intellektuelle representanter som CIA hadde korrumpert de forutgående årene sammen med Muslim brotherhood, som på sin side hadde arbeidet for Langley (CIA) siden ihvertfall 1953. Dette er ikke lenger tilfelle. De intellektuelle som hadde evne til å regjere ble tvunget ut av krigsherrer som var rekruttert og finansiert av Saudi Arabia. Men det Saudiske kongedømmet er et stammebasert regime som bare aksepterer relasjoner av stammetypen «herre-knekt». De velger derfor sine krigsherrer utfra deres etnisitet eller deres klan- eller stamme-opprinnelse. Etter flere år, faller selv de som har urban familiebakgrunn tilbake til stamme-preget adferd. Når de gjør dette er de ikke lenger representative for for andre enn enn nomadene i den Saudi-Syriske ørkenen. Ser vi på Muslim Brotherhood var de ikke i stand å holde på makten i Tunis eller Egypt. Resultatet av dette er at Washington ikke anser dem å være i stand til å regjere et land.

De Riyadh valgte som president og talsperson til Forhandlingskomiteen blant x-Baath-ministrene, var ikke tilstrekkelig til å maskere det virkelige nærværet til krigsherrene. Dette er en av lærdommene fra denne krigen - den unaturlige alliansen mellom vestmaktene og Saudiene er en blindvei. Det som var mulig for Saudiene i eget land går ikke andre steder. Ekspansjonen til Wahabismen skaper nå problemer i Europa på eget territorium, og fremveksten av tribalismen i det Nære Østen vil være en katastrofe for alle, fordi de vil innebære en «Somalisering» av regionen. Dette var uten tvil målet til «straussianerne» (Leo Strauss var en innflytelsesrik tysk politisk filosof. Han regnes som en av nykonservatismens opphavsmenn, overs.), men dette er ikke lenger President Obamas mål. Det kan ikke sies tydelig nok at moderne statsdannelser er fullstendig uforenelige med stammesamfunn.

Kan Damaskus klare forsoning uten Geneve 3?

For det tredje er den Syriske Arabiske Republikken som ble tvunget til å forhandle i 2012 for å overleve, ikke lenger under dette presset. Over hele Syria, med unntak av nord-øst vinner den Syrisk Arabiske Hæren tilbake områder den hadde tapt. De reiser til Geneve bare fordi de er helt overbevist om nødvendigheten av forsoning med de 10% av befolkningen som støtter det Muslimske Brorskapet.

Tar en i betraktning fraværet av delegasjonen fra opposisjonen i hele forrige uke, har Damaskus overveiet andre muligheter. De trenger ikke lenger stormaktene for å få i stand lokale arrangementer med forsoning, og vil sannsynligvis klare dette på nasjonalt nivå hvis opposisjonen går med på å gi opp planen deres om å «kaste regimet».

Konklusjonen er at Geneveforhandlingene kan bare føre til integrering av deler av opposisjonen i en nasjonal samlingsregjering. Men dette forblir imidlertid umulig hvis vi tar i betraktning ønskene til de som sponser denne opposisjonen (Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar). For øyeblikket kan det i den nåværende situasjonen ikke komme noe praktisk ut av slike diskusjoner.