Russland og seieren

Kunngjøringen til den russiske presidenten «om tilbaketrekking av hoveddelen av styrken» [1] har utløst en ny kampanje med desinformasjon. Ifølge pressen i vesten og i Gulfen, har president Putin blitt irritert av den kompromissløse holdningen til Bashar al-Assad og besluttet å forlate Syria for å la han møte det faktiske ansvaret han har. De samme kommentatorene føyer til, at siden han ikke lenger har noen allierte, vil al-Assad måtte gjøre innrømmelser i Geneve og gi opp styret av landet. Moskva har derfor gitt en fantastisk gave til Washington for de fem årene med «borgerkrig». Alt dette er imidlertid absurd.

1. Den russiske militære deltagelsen ble først fremforhandlet i 2012 av general Hassan Tourekmani, men ble først satt ut i livet tre år seinere fordi Moskva ville gjøre de endelige justeringene av sine nye våpen før de ble utplassert. De russiske troppen begynte å gjøre seg klar i juli 2015 og vi var de første som meldt dette. Informasjonen vår ble øyeblikkelig plukket opp av den israelske pressen og deretter av internasjonale medier [2]. Det ble enighet om at bombekampanjen skulle begynne etter møtet i sikkerhetsrådet, som fant sted i tilknytning til møtet i FNs generalforsamling, og vare til den ortodokse julefeiringen, den 6. januar 2016.

Det ble også planlagt at med en gang freden var gjenopprettet, skulle en styrke fra CSTO (en kollektiv sikkerhetspakt mellom Russland og 6 tidligere sovjetrepublikker, overs.) utplasseres for å overholde den - imidlertid har dett så langt vist seg å være umulig.

2. Når en imidlertid ser på Det hvite Hus sine vansker med å kontrollere sine allierte, ble bombekampanjen utvidet frem til Geneve-forhandlingene startet den 15. mars. Det sier seg selv at Russland aldri regner denne datoen som årsdagen for noen pseudo-revolusjon. Det hele begynte den 12. desember i 2003 med krigserklæringen til Georg W Bush (Syria Accountability Act), og deretter fortsatte det år etter år (Den arabiske Liga sitt møte i Tunis, 2004, vedrørende den påtvungne «demokratiseringen» av Syria og Libanon, drapet på Rafic Hariri i 2005 med beskyldningene om at president Lahoud og al-Assad hadde beordret det, invasjonen av Libanon i 2006 som hadde som formål å forårsake en syrisk intervensjon, dannelsen av den Nasjonale redningsfronten av Muslim Brotherhood i 2007, ødeleggelsen av Hezbollahs kommunikasjons-systemer og forsyningsnettverk i 2008 osv. og starten på fiendtlighetene mot Syria i 2011 helt frem til nå.

3. Russland har begynt tilbaketrekningen av kontingenten på en lite påfallende måte. Planene for flygingene av utstyr og mennesker tilbake til Russland, har hele tiden vært registrert fire dager på forhånd for alle transporter. Vedrørende datoen var det ingen overraskelser. Den jordanske «Chief of Staff», general Mishal Al-Zaben, ble informert i januar i Moskva av den russiske forsvarsministeren Sergei Shoigu og hans syriske motstykke, general Fahd Jassem Al-Freij [3]. Det er derfor latterlig å knytte denne avgjørelsen til en antatt uenighet som skal ha dukket opp de siste par dagene.

De politiske uenighetene har blitt løst. Den første uenigheten dreide seg om det russiske forslaget for et føderalt system - forkastet både av Riyadh og Damaskus - hadde sine røtter i den russiske Sovjet-erfaringen. Imidlertid er minoritetene i det nære østen - i motsetning til de i X-Sovjet - blandet og snakker samme språk. Den andre uenigheten dreide seg om valget den 13. april som russerne ønsket å utsette for å få dem med i Geneve-forhandlingene, mens Damaskus nektet å bryte grunnloven.

4. Sett fra et militært synspunkt, trekker den russiske hæren seg fra slagmarken men ikke fra militære hovedkvarterer. Det er ikke lenger poenger i å lage planer, for det er få militære mål tilbake - forsterkningene som er bygget av jihadistene og deres nettverk for transport av stjålet olje er blitt ødelagt. På den andre siden blir antiluftskyts-systemene - S-400 og Pantsir - S2 rakettene - værende der de er. Våpen og ammunisjonsforsyningene fortsetter og det samme gjør tilgangen til russisk etteretningsdata fra satellitter. Russland har fornyet utstyret og trent soldater i den Syriske Arabiske Hæren, som har vært utsatt for embargo de siste 10 årene [4]. Fra nå av er ikke hæren bare i stand til å forsvare befolkningen mor jihadistene, men også i stand til å frigjøre okkupert område, noe de også har begynt å gjøre. I denne siste henseende består ikke russisk hjelp utelukkende av bombetokter, men støtte til bakkestyrkene, slik vi nylig så i Palmyra.

Etter å ha investert hundrevis milliarder rubler i Syria forlater ikke Russland det nære østen i en tid hvor Tyrkia, Saudi-Arabia og Libanon er på randen av borgerkrig. De forlater syrerne og overlater seierens frukter til dem.