Hvorfor Sovjetunionen ikke «vant» 2. verdenskrig (Del 1)

Tittelen på denne artikkelen er ment å være ironisk fordi den Røde arme naturligvis spilte en dominerende rolle da de var med å ødelegge Nazi-Tyskland under den 2. verdenskrig. Du vet det kanskje ikke, men hvis du leser vestlige Mainstream Media (MSM), hvis du ser på fjernsyn, eller går på kino i Vesten, har Sovjets rolle i krigen fullstendig forsvunnet. Dersom Den Røde arme stort sett er fraværende i Vesten, er Sovjetunionens ansvar for å ha satt i gang krigen fullt synlig. MSM og vestlige politikere synes å se på Nazi-invasjonen angrep på Sovjetunionen i juni 1941 kun som en belønning for Nazi-Sovjet ikke-angrepspakt i 1939. Den britiske statsministeren Winston Churchill sa at Sovjet «la opp til sin egen skjebne med pakten med Ribbentrop da de slapp Hitler løs på Polen og dermed startet krigen..». Operasjon Barbarossa, nazi-invasjonen i Sovjet, var Stalins feil, og svar på synder, og bare var noe Sovjet fortjente.

MSM-kommentatorer har nylig ment at mens Frankrike og Storbritannia drev med «fredsfølere» overfor Nazi-Tyskland, «samarbeidet» Sovjet med Hitler. Du kan se hvordan vestlig propaganda arbeider. og den er ganske snedig. Se bare på nøkkelordene, og les mellom linjene. Frankrike og Storbritannia var uskyldigheter, som ganske uklokt prøvde å få fred med Hitler for å bevare europeisk fred. På den andre siden «samarbeidet» diktatoren Stalin med diktatoren Hitler for å oppmuntre til krig, ikke fred. Stalin ikke bare samarbeidet med Hitler, Sovjetunionen og Nazi-Tyskland var «allierte» som skulle dele Europa mellom seg. Sovjet var «ulven», mens Vesten var «lammet». Dette er ikke bare bildet i den engelsk-talende verden. France 2 har reklamert for den samme historien i de mye omtalte tv-seriene «Apocalypse» (2010) og «Apocalypse Staline» (2015) [1]. «.Verdenskrigen brøt ut på grunn av ikke-angrepspakten, denne skitne avtalen, som var begynnelsen på en kortlivet «allianse» mellom to «totalitære» stater. Hitler og Stalin hadde begge «foten i samme støvel».

MSM-»journalistene» liker å understreke Stalins dobbeltspill når de peker på de mislykkede engelsk-franske-sovjetiske forhandlingene sommeren 1939, som skulle få til en anti-nazi-allianse. Ikke rart at de mislyktes. Hvordan kunne de naive franske og britiske (lammene) tro at de kunne få til en avtale med Stalin, (ulven)? Til og med profesjonelle historikere antyder noen ganger dette: forhandlingene i 1939 feilet på grunn av Sovjets «stahet» og «dobbeltspill».

Om gryta noen gang skal sverte kjelen, så må dette være saken. Naturligvis er ordspillet med gryta og kjelen noe som brukes ofte av vestlig MSM-propaganda for å sverte Sovjet, og som nå brukes som insinuasjoner for å sverte den russiske føderasjonen og president Putin. Det er bare ett problem med dette vestlige synet: MSM-«journalistene», eller vestlige politikere eller historikere som gjerne vil skylde på Stalin for å ha startet 2. verdenskrig, støter på én hindring, nemlig fakta. Ikke det at propagandister noen gang har brydd seg med fakta, men kanskje den jevne borger i Vesten kan være interessert i dem.

La oss se på noen av faktaene som Vesten helst vil glemme. Det var Sovjetunionen som først slo alarm om at nazistene truet den europeiske freden. Maksim M. Litvinov, kommisær for utenrikssaker, ble Sovjets forkjemper for «kollektiv sikkerhet» i Europa.

Han advarte igjen og igjen om faren: Nazi-Tyskland er en «gal hund». Det sa han i 1934. «Vi kan ikke stole på dem i noen avtaler som inngås, deres ambisjoner kan bare motarbeides med en ring av bestemte naboer». Det høres riktig ut, gjør det ikke? Litvinov var den første europeiske statsmann som prøvde å få til en omfattende allianse mot Nazi-Tyskland, basert på koalisjonen mot tidligere keiser Wilhelms Tyskland. Sovjets mulige allierte, Frankrike, Storbritannia, USA, Romania, Jugoslavia- ja til og med fascist-Italia falt fra, den ene etter den andre, i løpet av 1930-tallet. Til og med Polen, som Litvinov håpet ville bli tiltrukket av en kollektiv sikkerhet. I motsetning til de andre motvillige statene viste ikke Polen den minste interesse for Litvinovs forslag, og prøvde å motarbeide forslaget om kollektiv sikkerhet helt opp til begynnelsen av krigen.

Litvinov minner meg om Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov som har den utakknemlige oppgaven å befatte seg med vestens Russlandsfobi. I mellomkrigstiden var Russlandsfobi blandet med Sovjetfobi. Det var en konfrontasjon mellom to verdener, Vesten mot Sovjetunionen, en «Stille konflikt» (Silent Conflict) kalte Litvinov det. Da det ble dårligere, ser det ut som Litvinov søkte trøst i gresk mytologi og historien om Sysifos, den greske kongen, som Zevs dømte til å rulle en stor sten opp til toppen av et fjell, bare for å se den falle ned igjen hver gang. Akkurat som Sysifos var Litvinov dømt til meningsløse anstrengelser og uendelig frustrasjon. Slik ser det ut for Lavrov også. Den franske filosof, Albert Camus, tenkte seg at Sysifos var lykkelig med sitt strev. Men det er en eksistensialistisk filosofs syn, og Camus trengte ikke å bry seg med den fordømte stenen. Det gjorde Litvinov, og han nådde aldri toppen av fjellet.

Mitt poeng er at det var Vesten, spesielt USA, Storbritannia og Frankrike - ja du har rett, den samme gamle gjengen - , som avfeide Litvinovs gjentatte advarsler, og foraktet hans forsøk på å organisere en felles allianse mot Nazi-Tyskland.

Frankrike og Storbritannia var dominert av en konservativ elite, som ofte svermet for fascismen. De prøvde å finne måter å komme utav det med Nazi-Tyskland, heller det enn å forberede et forsvar mot dem. Naturligvis var det «hvite kråker», som en Sovjet-diplomat kalte dem, som innså nazi-trusselen mot europeisk sikkerhet. De ønsket å samarbeide med Sovjetunionen, men de var en maktesløs minoritet. MSM forteller deg ikke mye om den omfattende sympatien for fascismen i den konservative eliten i Europa. Det er som en slags mørk hemmelighet til familien i det store huset øverst på høyden.

Polen spilte også en avskyelig rolle i 1930-årene, selv om MSM ikke vil fortelle deg om det heller. Den polske regjeringen undertegnet en ikke-angrepspakt med Tyskland i 1934, og saboterte Litvinovs forsøk på å bygge opp en anti-nazi allianse i årene etter. I 1938 sto de på Nazi-Tysklands side og var med på dele opp Tsjekkoslovakia etter Münchenforliket i 1938. Det er en dag Vesten helst vil glemme. Slik var Polen en samarbeidspartner til nazistene, og en angripende part i 1938, før de selv ble offer i 1939.

Tidlig i 1939 hadde Litvinov rullet steinen (la oss kalle den kollektiv sikkerhet) opp det fordømte fjellet i mer enn fem år. Stalin, som ikke var noen Albert Camus, var ikke spesielt lykkelig over stadig å bli avvist av Vesten. Han ga Litvinov en siste sjanse til å få til en allianse med Frankrike og Storbritannia. Dette var i april 1939. De feige franskmennene, var gjennområtnet av fascistsympatier, og hadde glemt hvordan man kjenner igjen og forsvarer sine nasjonale interesser.

Mens Storbritannia blokkerte Litvinov, og lo av han bak hans rygg.

Så Sysifos-Litvinovs stein rullet ned til bunnen av fjellet for siste gang. Det var nok, syntes Stalin og sparket Litvinov. I stedet brakte han inn den mye tøffere Vyacheslav M. Molotov.

Molotov prøvde allikevel i noen måneder å få steinen opp til toppen, men den rullet hele tiden ned igjen. I mai 1939 tilbød Molotov støtte til Polen, men det ble øyeblikkelig avvist av Warsawa. Hadde Polen mistet all fornuft, eller hadde de noen gang hatt noen? Da britiske og franske delegasjoner kom til Moskva i august for å diskutere en allianse mot Nazi-Tyskland, skulle man tro at de mente alvor. Krigen kunne bryte ut når som helst. Men neida, ikke da en gang. Britene var blitt instruert om «å ta det helt med ro». Og det gjorde de også. Det tok dem fem dager å komme seg til Moskva i et gammelt chartret handelsskip som hadde en toppfart på 13 knop. Sjefen for den britiske delegasjonen hadde ikke noen skriftlig fullmakt til å underskrive en avtale med sine sovjetiske «partnere». For Stalin må dette ha vært brudd på det siste strå. Nazi-Sovjet ikkeangrepspakten ble undertegnet 23. august 1939. de mislykkede forhandlingene med britene og franskmennene førte til denne pakten, ikke det motsatte.

«Hver mann for seg selv» motiverte sovjets politikk. Det er aldri en god ide når man står overfor en fare, men langt fra hvordan MSMs fortelling forklarer opprinnelsen til 2. verdenskrig. Gode gamle Perfidious Albion arbeidet på begge side helt til slutten kom. Sommeren 1939 forhandlet den britiske regjeringen fremdeles om en avtale med sitt tyske motstykke, som om de i Moskva ikke fantes. Og det var ikke alt. Den britiske statsministeren, Neville Chamberlain, skrøt privat til en av søstrene sine om hvordan de kunne narre Moskva trill rundt og komme seg unna Sovjets fastholdelse av en ekte allianse mot Nazi-Tyskland. Så hvem var det som forrådte hvem?

Historikere kan debattere om det var rett av Stalin ikke å inngå en avtale med Storbritannia og Frankrike. Men med slike potensielle «partnere» kan man forstå hvorfor «hver mann for seg selv» så ut som det eneste fornuftige alternativet i august 1939. Og det bringer oss tilbake til gryta som kaller kjelen svart. Vesten prakket skylden for 2. verdenskrig over på Stalin og og Sovjetunionen.