Det foreldreløse nære Østen

I løpet av de neste få årene vil det Nære Østen måtte løse sine problemer sjøl. USA som har trumpet gjennom viljen sin helt siden 2. verdenskrig, og Russland som har bekjempet jihadistene i Syria - ingen av disse ønsker å ha noen hovedrolle der. Menneskene i regionen som kolonimaktene har behandlet som barn i århundrer ved å sette dem opp mot hverandre, må nå begynne å opptre som voksne.

De to stormaktene sliter samtidig nå med alvorlige økonomiske problemer. Washington som ønsket å gjøre det 21. århundre «amerikansk» i George W. Bush perioden, har ikke lenger råd til dette. USA er blitt tvunget å gi rom for Russland og China. I dag må de konsentrere kreftene i det fjerne østen mens de fortsatt kan.

President Obama har gitt tre lange intervju med Jeffrey Goldberg som har gjort en sammenfatning av disse i en uendelig artikkel offentliggjort av The Atlantic [1]. De avslører kvintessensen av de siste syv årene i det hvite hus - å holde de væpnete styrkene under kontroll og unngå å bli involvert i det Nære Østen under noen som helst påskudd. Quincy-pakten (Avtale inngått 14. februar 1945 mellom kong Abdulaziz og USAs president Franklin Roosevelt på krysseren USS Quincy. USA garanterte å forsvare Saudi-Arabia mot alle ytre trusler mot at kongedømmet sørget for USAs energibehov. George W. Bush videreførte avtalen i 2005. overs.), signert av Roosevelt i 1945 og fornyet etter 60 år av G. W. Bush i 2005, er det ikke lenger behov for - USA trenger ikke lenger den saudiske oljen og kaster bort tid og krefter på wahabistene som ikke er i stand til å tilpasse seg den moderne verden. Ifølge Carter-doktrinen fra 1980 skulle Pentagon ha oppgaven å kontrollere oljefeltene i det Nære Østen. Doktrinen som var fødselhjelper til CentCom (U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet. Kommandoen ble opprettet i 1983 og har et geografisk ansvarsområde som omfatter Midtøsten, Øst-Afrika og Sentral-Asia. Hentet fra Wikipedia overs.), er nå død. Selv om en fortsatt må sørge for Israels sikkerhet - kan ikke Tel Aviv lenger regne med USAs hjelp til sitt prosjekt om å ekspandere fra Nilen til Eufrat.

Under sin maraton TV-sending på direkten, var den russiske presidenten Putin minst like klar [2]. Som følge av vestlige sanksjoner har landet hans opplevet en tilbakegang det siste året på 3,7% og forventer en tilbakegang dette året på ca. 1,8%, før veksten vil ta til igjen. I og med at sentralbanken bare har 387 milliarder rubler i kapitalisering må Russland være så økonomisk forsiktig som mulig for å kunne overleve denne stormen.

Det er grunnen til at de har hentet hjem bombeflyene fra Syria og ikke vil sende dem tilbake. Før de dro, ga Russland den syriske arabisk hæren (SSA) moderne utstyr og trente dem i bruken av det. Ifølge Putin har SSA alt den trenger for å gjenvinne tapte områder uten noen form for hjelp.

Det eneste som holder Russland i området nå - og det samme gjelder for USA - er behovet for å fjerne president Erdogan før hans politikk om rasistisk overlegenhet og hans bevæpning av terrorismen forårsaker en en global katastrofe. Resultatet i dag er at Moskva og Washington forsyner kurderne mot Erdogan, og hvis han skulle gå inn i en konflikt med Syria, vil ingen av de to stormaktene involvere seg.

Så uforutsett og plutselig som det virker, er det at de to stormaktene trekker seg ut allerede et faktum. Det gjør det Nære Østen foreldreløs. Siden naturen alltid fyller et tomrom sloss nå Saudi-Arabia og Iran om å utvide sin innflytelse.