Moderne militære propagandateknikker

Propaganda er en militær teknikk som må skilles fra et strategisk påfunn. I det første tilfellet forsøker en å lure sin egen side, vanligvis for å få støtte. I det siste tilfellet, hvis urform er den trojanske hesten, tar en sikte på å skade motstanderen. Slik det ofte viser seg, har denne militære teknikken mange sivile anvendelsesmåter, både kommersielt og politisk.

Til å begynne med var de oligarkiske og monarkiske regimene fornøyd med å vise frem makten sin, særlig gjennom seremonier og offentlige konstruksjoner (bygninger etc.). Men de demokratiske regimene tok i bruk propaganda med det samme de oppstod. Slik viste det seg at det Athenske demokratiet fremhevet sofismen. Med andre ord, den filosofiske skolen som forsøkte å fremstille enhver antagelse eller forestilling som logisk. (På grunn av deres slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er disse blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister, fra Wikipedia, overs.)

På 15-hundretallet oppfant finans-familien, mediciene, en egen måte å omskrive historien, og slik klarte de dermed å skape en adelig opprinnelse for seg. For å få dette til brukte de «kunstnerisk beskyttelse», ved å betale de fremste kunstnerne til å fremstille disse løgnene i sine kunstverk.

Seinere, når religionskrigene var spredt over hele Europa, skapte pave Gregory XV, da han stod overfor det protestantiske gjennombruddet, et ministerium for å forsvare og utvide den katolske kirkens tro. Dette var «menigheten for utbredelsen av troen» (Congregatio de Propaganda Fide), som er opprinnelsen til ordet «propaganda».

Propaganda i industrialderen

Industrialderen var en massiv reise ut fra landsbygda som skapte byer og arbeiderklassen. Fordi massene gikk inn i politikken, studerte den franske sosiologen Gustave le Bon massenes psykologi, med andre ord, infantiliseringen av individet som del av en større gruppe. På den måten identifiserte han de grunnleggende trekkene ved moderne propaganda - for å kunne være manipulerbar må individet først være nedsenket i mengden.

I begynnelsen av første verdenskrig, i september 1914, skapte britene i all hemmelighet «Kontoret for krigs-propaganda» («Wellington house») som en grein av utenriksdepartementet. Ved å gjenskape Medicienes modell, rekrutterte de den tids fremste forfattere, slike som Arthur Conan Doyle, H.G.Wells og Rudyard Kipling - for å publisere tekster som tilla de tiltenkte tyske fiendene forbryterske handlinger - og også malere som gjorde det sammen i billedform. Dessuten rekrutterte de lederne for de viktigste dagsavisene - The Times, Daily Mail, Daily Express, Daily Chronicle - for å sikre seg at disse offentliggjorde deres falsknerier.

Denne modellen ble deretter brukt av president Woodrow Wilson (USA, overs.) som i april 1917 skapte Komiteen for Offentlig Kommunikasjon. Denne organisasjonen er berømt for å ha ansatt tusenvis av lokale ledere for å spre regjeringens evangelium (the «Four Minute Men»)(4 minutters propagandataler over hele landet for krigsdeltagelse, overs.). Den utviklet visuell propaganda ved å skape en avdeling som var dedikert til å lage plakater, hvor «I want you»-plakaten er spesielt berømt. En annen gruppe produserte også filmer. Fremfor alt, istedet for å samle forfattere, samlet de en gruppe psykologer og journalister rundt Edward Bernays (Sigmund Freuds nevø) og Walter Lippman. Gruppen produserte daglig helt spesielle, fryktelige og leservennlige historier som de så publiserte i samarbeid med Presse-moguler. På denne måten ble den litterære retningen som kunstnerne (i England) fikk av makten, erstattet i USA med «oppdiktete fortellinger» som ble systematisk fabrikkert i samsvar med bestemte vitenskapelige regler.

Mens anglo-saxerne bare tok sikte på å pirre fantasien og få popularisert en tilslutning til krigen på den måten, eksperimenterte tyskerne med måter å tvinge frem aktiv krigsdeltagelse gjennom de historiene som ble formidlet. De gjorde vidstrakt bruk av uniformer som ga individene muligheter til deltagelse og organiserte svære grandiose forestillinger - politiske og sportslige - som presenterte flertalls-oppfatningene. Dette var uten tvil det øyeblikket da «den moderne propagandaen» ble oppfunnet - med andre ord, formidlingen av tanker som ikke kunne kritiseres og som det ikke kunne tviles på. Individene som hadde deltatt i en svart uniform og marsjert i lykte-parader kunne ikke lenger stille spørsmål ved sin nazistiske tro uten å stille spørsmål om seg selv og på nytt måtte tenke gjennom sin fortid og tanker om fremtiden. Josef Goebbels institusjonaliserte en daglig orientering i Informasjonsministeriet hvor han definerte «de språklige elementene» som journalistene ble beordret å bruke. Det dreide seg ikke bare om å overbevise folk, men å «modifisere» massens referanser. I tillegg var tyskerne de første som mestret de nye kommunikasjonsmidlene, radio og kino. Slik inviterte de seg inn i hjemmene til folk ved å installere televisjon.

Goebbels så på propagandaens kunst som en kamp mot individualiteten. Han understrekte betydningen av repetisjon og «hjernevask» for å kunne bryte ned intellektuell motstand. Dette var enda viktigere enn bruken av televisjon brakt til massene gjennom enkeltindividene.

Mot slutten av andre verdenskrig vedtok FNs generalforsamling etter anmodning av Sovjetunionen og Frankrike, en serie med resolusjoner som forbød propaganda og som skulle sikre tilgang til alternativ informasjon. Hvert medlem skrev disse prinsippene inn i sine nasjonale lover. Men vanligvis kan metoder mot propaganda bare initieres av en offentlig instans, med andre ord staten, mens propaganda mer enn alt annet er formidlet av staten. Dermed forandret ingenting seg.

Under den kalde krigen, var Sovjet og USA rivaler vedrørende propaganda. I motsetning til den meget utbredte forestillingen, gjorde Sovjet få nyskapninger med unntak av omskriving av historien. Ved å retusjere offisielle fotografier, visket de ut den ene eller andre tankeretningen og sørget for at lederne som representerte dem «forsvant». For USAs del sørget de for radiosendinger rettet mot Sovjet (Radio Free Europe) og andre medietiltak som var rettet mot allierte (Hollywood). Samtidig skapte de permanente organisasjoner og «tenke tanker»- angivelig private og vitenskaplig dreide - med den rettferdiggjøringen og forutsetningen at de var rettet mot offentlig politikk. Slik navnene antyder er formålet med disse gruppene ikke å undersøke og komme med forslag, slik universitetslærere gjør, men å prøve ut argumentasjon i den sofistiske betydningen (hvordan en kan påvirke med ord, hvilke argumenter som virker, overs.)

Det som er mer interessant er at da de stod overfor nasjonalistiske opprør i den tredje verden, brukte USAs hær propaganda-teknikker for å ydmyke de kommunistiske opprørerne og opprettholde de ny-koloniale regimene. Frem til det tidspunkt hadde psykologisk krigføring blitt brukt for å få motstanderne til å tro at de ikke kunne stole på sine ledere og at de derfor måtte akseptere nederlag som uunngåelig. For eksempel oppfant og iscenesatte general Edward Lansdale et mytologisk monster på Filippinene som hjemsøkte skogene og spiste mennesker. På den måten svekket han lokalbefolkningens vilje til å hjelpe motstanderne som gjemte seg i skogen.

Propaganda i satellitt og digital-alderen

Tre fenomener er kombinert i løpet av de siste tjuefem årene - underholdningsindustrien, satellittene og fremveksten av digital teknologi.

1. Underholdningsindustrien

Siden fjernsynet påvirker oss med levende bilder, forutsetter propagandaen organiseringen av spektakulære hendelser. For eksempel, for å presentere gjenopprettelsen av Kuwait og Irak som krigsaggressor (1990), ansatte USAs forsvarsdepartement et PR-firma, Hill and Knowlton, som produserte intervjuet av en påstått sykepleier. Hun hevdet at hun hadde sett irakiske soldater stjele kuvøser fra en fødeavdeling i Kuwait og på den måten sørget for at 312 nyfødte døde.

I 1999 ble propagandaen tatt enda et skritt videre - NATO organiserte en enorm hendelse for pressebyråene og for filming og samtidig sørget for deres egen iscenesatte fortolkning. På tre dager migrerte 290 000 kosovoalbanere til Makedonia. De bildene dette skapte gjorde det mulig å presentere resultatet av UCK-geriljaens terrorisme, som en plan (fra myndighetenes side, overs.) for utryddelse av muslimer («Operasjon hestesko»), en oppfinnelse av den tyske forsvarsministeren Rudolf Scharping, som derigjennom fikk rettferdiggjort krigen i Kosovo.

Enda større - to fly treffer Tvilling-tårnene i World trade Center som deretter kollapser. Andre uforklarlige hendelse omgir disse hendelsene - en brann herjer kontoret til vise-presidenten, to eksplosjoner skjer i Pentagon og en tredje bygning kollapser i New York. Mangelen på sammenheng i alle disse fortellingene ble brukt til å stanse ethvert spørsmål, mens myndighetene skjulte seg bak motsigelsene som ble overlatt til levende bilde -dekning. I flere dager sendte fjernsynskanalene om og om igjen bildene av de to flyene som traff de to tårnene, og ingenting annet, helt til publikums kritiske evne var utslitt. I sjokk stemte Kongressen over en lov som ga permanent unntakstilstand (Patriotic Act) og en serie med kriger ble deretter satt i verk. Manipulering oppnår perfeksjon når den slår inn budskapet sitt, inviterer tilskuere å akseptere det, og når det avsløres at de er blitt lurt er de likevel nødt til å følge det de nå vet er en løgn.

Så i 2003, ser verden den irakiske ødeleggelsen av statuen av Saddam Hussein. President Bush kommenterte på direkten at synet av en demonstrant som slo på statuens føtter med en slegge, minnet han om lignende bilder da Berlin-muren falt. Budskapet var at Saddam Husseins fall var en frigjøring. Deretter så vi en større del av plassen, som var barrikadert av US Army, og vi så at demonstrantene bare var en liten gruppe skuespillere. Og så fortsatte kommentatorene som om ingenting var forandret.

2. Satellitter

I 1989, ved bruk av nye kommunikasjons-satellitter, omformet US Army en lokal TV-stasjon i Atlanta til det første internasjonale «24-timers nyhetsnettverket». Poenget var å bruke levende dekning for å sikre sannferdigheten til bildene siden det ikke var tid til å jukse med dem. I virkeligheten er dette ikke mulig å få til.

CNN fremstilte forsøket på statskupp i China av statsminister Zhao Ziyang som er folkelig opprør som på morderisk vis ble undertrykt på Tienanmen plassen. De glorifiserte fløyelsrevolusjonen i den Tsjekkiske republikken ved å gi inntrykk av at politiet hadde drept en demonstrant. De bekreftet oppdagelsen av massegraver ved Timisoara (Romania, overs.), i virkeligheten kropper som var hentet i et likhus og fremstilt som resultat av politidrap under demonstrasjoner, eller generelt som torturofre, dette for å rettferdiggjøre statskuppet av Ion Iliescu overfor Ceaușescu. etc.

Utfra det samme prinsippet tok Qatar emiratet over den arabisk-israelske dialog-kanalen Al-Jazeera og omformet den til en høyttaler for Muslim Brotherhood. i 2011 spilte den en sentral rolle i hendelsene under «den arabiske våren». Men publikum fulgte den samme utviklingslinjen som CNNs publikum. Etter å ha hatt en dundrende suksess med sine utrolige scoops, mistet den mye av sitt publikum da løgnene den formidlet ble oppdaget.

Prinsippene for radio som var laget for utlandet ble forbedret av Radio Marti, som CIA sendte fra luften langs Cuba-kysten via AWACS-fly. I 2012 ble det organisert et stort prosjekt som gikk ut på å frakoble Syriske TV-kanaler fra deres satellitter og erstatte dem med falske programmer som skulle annonsere regimest slutt og at lederne hadde flyktet. Dette var forberedt gjennom bruk av kunstige bilder som viste flukten til president Bashar al- Assad. Men da de så reaksjonene fra Syria og Russland ble operasjonen avlyst, selv om et signal fra en NSA-stasjon i Australia allerede hadde erstattet programmet til det syriske fjernsynet på ArabSat.

3. Digital

I løpet av den samme perioden har utviklingen av digitale teknikker, spesielt den kraftig utvidete bruken og spredningen av datamaskiner og Internet forårsaket en oppblomstring av individets rolle, men uten at massefenomenet gikk i oppløsning.

I 2007 sendte CIA anonyme SMS-meldinger til et område i Kenya som var bebodd av Luo-folket, hvor Kikuyuene ble beskyldt for å ha jukset under presidentvalget. Luoene spredte dette budskapet vidt omkring noe som førte til opptøyer. Mer enn tusen mennesker ble drept og 300 000 måtte flykte. Gjennom meglingen som ble følgene av opptøyene, kom Raila Odinga til makten.

Samme år testet CIA troverdigheten knyttet til anonyme videoer filmet av mobiltelefoner. Den smale vinkelen gir ikke rom for at bildene viser i hvilken sammenheng de inngår i og deres uklare opprinnelse gjør det umulig å vite hvor opptaket er gjort. Og likevel ble bilder av munker som tente på seg selv eller scener fra militær undertrykkelse under «safran opprøret» i Myanmar regnet som autentiske. De ble formidlet av fjernsynskanaler over hele verden.

Samlingen av løgner

Propagandateknikker har ikke utviklet seg de siste årene. Men de er blitt forsterket gjennom at en samler flere løgner. Frem til nå har hver stat organisert sin egen kampanje, men under krigen mot Irak i 2002, ble det satt opp en koordinering mellom forsvardepartementene i USA, UK og Israel som deretter ble utvidet til Qatar og Saudi-Arabia. Denne koalisjonen forsøkte først av alt å manipulere FN-inspektørene i Irak til å tro på eksistensen av masseødeleggelsesvåpen. Dernest, siden dette ikke lyktes, begynte de å forgifte de internasjonale mediene.

I 2011 i et friluft-studio i Qatar, var det denne koalisjonen som filmet de bildene som viste ankomsten til opprørerne til Martyr-plassen i Tripoli. De ble media-formidlet først av den britiske kanalen Sky News og førte til at libyerne trodde at slaget var over, mens det faktiske akkurat var begynt. Som resultat av dette ble NATO i stand til å ta byen uten nevneverdige tap (men 40 000 døde libyere). Saif al-Islam Kadhafi var nødt til selv å gå ned på denne plassen og la seg bli hyldet av sine tilhengere for å motbevise bildene som tilsynelatende var filmet der kvelden før av Sky.

Denne samlingen av løgner kom i gang under krigen mot Syria som startet med deltagelse av 120 stater og 16 internasjonale organisasjoner - den største koalisjonen i verdenshistorien.

I oktober 2011, konstruerte NATO en fremvisnings-by, Jabal al-Zouia, nord i landet. En etter en ble vestlige journalister brakt dit av PR-tjenesten til den tyrkiske statsministeren. Der ble de tilsynelatende vitne til den Frie Syriske Hærens støtte av sivilbefolkningen. Operasjonen tok imidlertid slutt da en spansk journalist gjenkjente lederne av denne «Frie Syriske Hæren» - som lederne for al-Qaida i Libya, Abdelhakim Bekhaj og Mahdi al-Harati. Men uansett fortalte disse bildene en historie om at det virkelig fantes en stor hær sammensatt av avhoppere, x-soldater til den syriske arabiske hæren.

I 2012, i en hel måned, ble verden vist Baba Amr sine revolusjonære som var beleiret og bombet av av regimets hær. I virkeligheten, selv om området var beleiret, hadde det ikke vært bombet fordi det var 72 syriske soldater som var omringet på et supermarked. Jihadistene sprengte i luften husene til kristne for å forårsake ødeleggelser de kunne bruke til å skylde på den Syriske Arabiske Republikken. Dekk ble brent på hustak slik at vitner skulle kunne se skyer av tjukk svart røyk. France24 (fransk nyhetskanal, overs.) og Al-Jazeera betalte «borger-journalister» som skulle være «på-stedet-korrespondenter» og slik være vitner til et Revolusjons-tribunal (opprørnes tribunal, overs.). Kroppene til 150 martyrer som tribunalet hadde dømt til døden ved overskjæring av strupene deres i full offentlighet, ble vist på skjermer og fremstilt som offer for den angivelige bombingen. På samme sted erklærte en fetert fransk-israelsk-USA skribent, Jonathan Littell, at revolusjonen var en vakker sak. Endelig var det fremkommet bilder og vitnemål om «regimets grusomhet».

I 2013 skapte Storbritannia InCoStrat, et kommunikasjons-selskap som skulle betjene jihadist-grupper. De designet logo, laget video-snutter til mobiltelefoner, og trykke brosjyrer for et hundretall av disse gruppene, for på den måten å gi inntrykk av et folkelig opprør mot republikken. For eksempel laget de et opptog sammen med SAS (spesialstyrke i den britiske hæren, overs.) for den viktigste gruppen, Jaysh al-Islam (Islams hær). Saudi-Arabia sørget for tanks som ble levert fra Jordan. Uniformer ble produsert i Spania og levert til jihadistene under en seremoni for offisers-forfremmelser. Alt dette ble koreografert av profesjonelle for å gi inntrykk av at hæren var organisert som regulære styrker og var i stand til å yppe seg med den syriske arabiske hæren. Dermed var forestillingen plantet om at dette virkelig var en borgerkrig, selv om bildene bare viste noe få hundre hvor de fleste var utlendinger.