Tabbe av Washington og Moskva

Av Thierry Meyssan

I desember 2015 avtalte USA og Russland at de ville fjerne president Erdogan.

Fra russisk side er raseriet utløst av Erdogans støtte til vennene i NGOene IHH og Imlander - altså til kaukasiske jihadister fra 1995 til slutten av år 2000, og i dag Recep Tayyip Erdogans personlige støtte til IS og endelig den planlagte nedskytingen av Soukhoien over Syria i november i fjor. Tar en i betraktning at det tyrkisk-mongolske imperiet alltid har vært historiske fiender til Russland, er ikke Moskva bekymret for landets fremtid (Tyrkia, overs.), men ønsker å skifte ut lederen for enhver pris.

USA skiller på sin side mellom NATO-allierte Tyrkia og president Erdogan, en autokrat som bader seg i vrangforestillinger om storhet og valser over vestlige idealer. Å få han kastet er en nødvendighet, delvis for å kunne fortsette å fremstille NATO som en forsvarer av demokratiet, og delvis fordi ingen leder tillates å gå mot Washington uten å straffes.

CIA sørget for at han tapte valget sist juni med å etablere HDP (opposisjonsparti, overs.) fra ingenting, men han vant som følge av det massive stemmeseddel-jukset ved valget i september. Barak Obama og Vladimir Putin er således blitt enige om å støtte de syriske kurderne mot IS, med det utgangspunkt at de etter hvert kan utvikles til en militær kraft som vil kunne forstyrre maskineriet til læregutt-diktatoren i Ankara. Og faktisk har Recep Tayyip Erdogan heftig fordømt Pentagons støtte til YPG (Folkets beskyttelses-enheter, kurdisk overs.), Syria-besøkene til av sjefen for anti-IS koalisjonen, Brett McGurk, og sjefen for CentCom (U.S. Central Command er en av de ni felles hovedkommandoene i det amerikanske forsvarsdepartementet, overs.), general Joseph Votel. Som følge av dette har de hemmelige tjenestene i Tyrkia (MIT) trappet opp hjelpen til IS for å kunne stå imot invasjonen.

Men det ser ut til at Det Hvite Hus og Kreml har feiltolket deres motpart. Tvert imot å betrakte YPG som farlig, har president Erdogan integrert den i sin strategi. USAnerne og russerne tror, helt feilaktig, at de syriske kurderne utgjør en enhetlig gruppe. Men i virkeligheten er YPG den væpnete delen av PYD ( Demokratiske unions-partiet), som har to presidenter - en kvinne, Asya Abdullah, og en man, Salih Muslim. Asya Abdullah holder fast ved prinsippene til Abdullah Öcalan - grunnleggeren av PKK (Kurdistans arbeiderparti) - og har til hensikt å skape et Kurdistan på tyrkisk område. Salih Muslim er en forræder som i et hemmelig møte i Elysée den 31. oktober fremforhandlet en avtale med presidentene Hollande og Erdogan. Som følge av betingelsene denne avtalen har Recep Tayyip Erdogan til hensikt å snu til sin egen fordel den fellen som er satt opp for han av USA og Russland.

På hans ordrer har politiet og den tyrkiske hæren satt igang operasjoner mot kurderne i PKK. Disse undertrykkelses-styrkene har allerede ødelagt flere landsbyer og terrorisert befolkningen i andre og tvunget dem til å flykte. I løpet av de siste ukene har denne terrorkampanjen forårsaket en forflytning av den kurdiske befolkningen i en rekke tyrkiske landsbyer på grensen til Syria. «Det hvite palasset» (Erdogans presidentbolig, overs.) har deretter tilbudt deres boliger til syriske sunni-flyktninger som han tror er positiv innstilt til jihadistene. Dette er hvordan forflytningen langs den syrisk/tyrkiske grensen begynte.

For å forstå hva president Erdogan gjør må vi huske at mot slutten av det 19. århundre (1800-tallet, overs.) oppfordret sultan Abdülhamid II - som ville «homogenisere» den tyrkiske befolkningen - kurderne til å kaste ut de kristne, til og med å massakrere dem. Dette programmet vokste i styrke med fremveksten av «Ung-tyrkerne», som massakrerte halvannen million pontiske grekere (bodde på sørkysten av Svartehavet, overs.) og Armenere. Slutten på dette programmet forutsatte at kurderne skulle være de eneste som skulle kastes ut denne gangen og bli erstattet av tyrkere, eller hvis det ikke gikk, av sunni-arabere.

Det er dette programmet som Frankrike i 2011 gikk med på å sette ut i livet sammen med Tyrkia i håp om å avgrense massakrene. Ifølge en hemmelig avtale undertegnet av utenriksministrene Alain Juppe og Ahmet Davutoglu, skulle Paris og Ankara etablere en ny stat i Syria de kunne overflytte kurderne til PKK til. Dette er avtalen som Francois Hollande gikk med på å slutte seg til i Elysée under møtet mellom Erdogan-Muslim. Og det er denne avtalen som Washington og Moskva, uten å vite det, holder på å fullføre.