Clintons eksplosive e-poster

Fra tid til annen, er det i vestlige mediers og det politiske establishments interesse å foreta en liten «politisk opprydning».

I den forbindelse trekkes noen skjeletter ut av skapet. En britisk parlamentarisk komite har kritisert David Cameron for å tillatt bruk av makt i Libya da han var statsminister i 2011. Imidlertid var ikke grunnlaget for kritikken aggresjonskrigen i og for seg (selv om den førte til at en suveren stat ble slettet av kartet), men heller det faktum at en gikk inn i krigen uten et tilstrekkelig «etterretnings»-grunnlag og også fordi det ikke forelå noen plan for gjenoppbygging [1].

Den samme tabben gjorde president Obama: i den forbindelse uttalte han i april at Libya var det han «angret mest», ikke fordi han brukte USA-ledete NATO-styrker til å redusere landet til pinneved, men fordi det ikke var planlagt for «dagen derpå». Samtidig bekreftet han støtten til Hillary Clinton som nå driver president-kampanje. Da Hillary var utenriksminister, overbeviste hun Obama om å sette i verk en dekkoperasjon i Libya (som innbefattet å sende inn spesial-styrker og bevæpne grupper av terrorister) som en forberedelse til et angrep fra USA/NATO fra luften og sjøen.

Clintons e-poster som i ettertid er blitt kjent, beviser hva det egentlige motivet bak krigen var: Å blokkere Gadafis plan om å styre Libyas statlige fond for å etablere uavhengige finansorganisasjoner, som skulle plasseres innad i den Afrikanske Unionen og en afrikansk penge-enhet som kunne tjene som et alternativ til dollar og CFA-franc-en. (sistnevnte er en valuta som brukes i 12 tidligere franske kolonier i Afrika, overs.)

Umiddelbart etter at den Libyske staten var ødelagt, brakte USA og NATO inn Gulf-monarkiene og iverksatte en skjult operasjon for å ødelegge den syriske staten ved å infiltrere den med spesial-styrker og terrorgrupper som seinere ble til IS.

En e-post fra Hillary Clinton, en av mange som utenriksdepartementer ble tvunget å de-klassifisere etter opprøret som Wikileaks-avsløringene frembrakte, viser at et av hovedmålene til operasjonen fortsatt ikke er oppnådd. I en e-post datert 31. desember 2012, deklassifisert som sak nr. F - 2014 - 20439, dok. nr. CO5794998 [2], her skrev utenriksminister Hillary Clinton:

«Det er Irans strategiske forhold til Bashar Assad-regimet som tillater Iran å true Israels sikkerhet - ikke gjennom et direkte angrep men gjennom sine allierte i Libanon med slike som Hezbollah».

Deretter understreker hun:

«Den beste måten å hjelpe Israel er å støtte opprøret i Syria som nå har pågått i mer enn et år.» (m.a.o. fra 2011) Hvorledes? Ved å støtte bruken av makt som en forutsetning for å få Bashar Assad til å gi etter, f.eks. ved å true han på livet eller familien hans.»

Og Clinton konkluderer:

«Å ødelegge Assad ville ikke bare være en stor fordel for staten Israels sikkerhet, men ville også bidra i stor grad til å redusere Israels rimelige frykt for å miste sitt atombombe-monopol.»

Dermed innrømmer den tidligere utenriksministeren det som offisielt ikke blir sagt. At Israel er det eneste lande i Midt-Østen som har kjernefysiske våpen.

Den støtten som Obama-administrasjonen gir Israel uansett uenighet (mer formell enn reell), bekreftes av avtalen som ble undertegnet den 14. september i Washington hvor USA sier seg villig til å levere våpen over en 10-års-periode med de nyeste våpnene til en verdi på $ 38 milliarder gjennom en årlig finansiering på 3,3 milliarder dollar pluss en halv milliard for «missil forsvar».

I mellomtiden, etter at den russiske intervensjonen ødela planen om å engasjere seg i krigen for å ødelegge Syria innenfra, fikk USA en «våpenhvile» (som de umiddelbart brøt), og satte samtidig i gang et nytt angrep på Libya, forkledd i et saueskinn som «humanitær operasjon» som Italia deltar i med sine «medisinske hjelpearbeidere».

I mellomtiden, skjult i skyggene, styrker Israels sitt atomvåpen-monopol som er så kostelig for Clinton.