Frankrike og Tyrkia mot kurderne

Vestlige medier behandler hendelsene i Det Nære Østen stat for stat. Leserne som nesten ikke vet noe om regionens historie er ikke overrasket over dette. Men de er ikke i stand til å forstå dette «kompliserte Orienten» som befinner seg i en evigvarende krigstilstand.

Men Det Nære Østen kan ikke sammenliknes med Europa, for eksempel. Det kan mer sammenliknes med Afrika, fordi grensene ikke er basert på geografiske realiteter, men etter arrangementer av kolonimakter. I det forrige århundre arbeidet statene i Det Nære Østen hardt for å forandre innbyggerne til sanne Folkeslag. Men kun Egypt, Syria og Irak fikk dette til.

I de siste fem årene har den vestlige pressen derfor skrevet om påstått «demokratisk revolusjon» i Tunisia, Libya, Egypt og Syria, antatt «iransk innblanding» i Bahrein, Libanon og Jemen, og «terrorisme» i Irak. Men tvert imot - på bakken har alle involverte krefter fordømt denne tolkningen, unntatt olje-diktatorene i Gulfen. Kreftene har et totalt annerledes regionalt syn.

La oss for eksempel se på kurderne. Jeg kunne også forklare situasjonen til Daesh (IS) på samme måte, men dette andre eksemplet ville være mye vanskeligere å gå med på for mine vestlige lesere.

Ifølge vestlig presse har kurderne et lykkelig liv i Irak. Der har de nesten totalt selvstyre i et føderalt system som beleilig nok er pålagt dem av USA. De kjemper i Syria, både mot alawit -diktatoren Assad og hans familie, og mot sunni-undertrykkelsen til IS. De er brutalt undertrykket i Tyrkia. Allikevel er de et folkeslag som har rett til en uavhengig stat i Syria, men ikke i Tyrkia.

For kurderne selv er virkeligheten totalt annerledes. Kurderne har en felles kultur, men de har ikke felles språk og ikke en felles historie. For å forklare dette ganske enkelt: Kurderne i Irak var helt pro-USA i den kalde krigen, mens kurderne i Tyrkia og Syria var pro-Sovjet. Fordi man var bekymret for en sterk populær støtte til USSR i Tyrkia, organiserte De Forente Stater først en organisert masse-emigrasjon til Tyskland, slik at Tyrkia ikke ville være fristet til å bryte båndene til NATO. Så oppfordret de til undertrykkelse av kurderne i PKK. I løpet av borgerkrigen på 1980-tallet, tok hundretusener av tyrkiske kurdere tilflukt i Syria sammen med sin leder Abdullah Öcalan, og ble beskyttet der. I 2011 tok de imot tilbudet om syrisk statsborgerskap.

La oss nå gå til kjernen i saken. Ingen nevnte det kurdiske spørsmålet i den første syriske krigen - den krigen som hadde til mål å utvide «den arabiske våren» og som brukte teknikkene til en 4.generasjons krigføring. Så bygde alt seg opp til Den Andre Syriske krigen, den som startet med konferansen til de såkalte «Venner av Syria» i Paris i juli 2012.

Erklæringen fra lederne i NATO-landene antok at Den Syrisk-Arabiske Republikken snart ville være styrtet, og at Det Muslimske Brorskap ville ta makten, slik de hadde greidd i Tunisia, Libya og Egypt. Tyrkia inviterte så befolkningen i Nord-Syria til å flytte inn i Tyrkia for å skjerme dem fra traumaet med en «revolusjon». I september utnevnte Ankara en «wali» - Veysel Dalmaz. En «wali» er en tyrkisk regional guvernør, men betegnelsen stammer fra Det Ottomanske imperiet og var undertrykket av sultanen. Under direkte overoppsyn fra president Erdogan, delte Dalmaz ut milliarder av olje-diktatorenes dollar til «flyktningene».

Samtidig var alle vitne til forsøkene på å svekke Syria, ingen forsto det underliggende motivet for denne folkeforflytningen. Men en nær kollega av FN-ambassadør Samantha Powell, Kelly M. Greenhill, har skrevet en universitets-artikkel med tittelen: «Strategisk prosjekt med migrasjon som et våpen i krig» som burde ha vakt oppsikt [1]. Tyrkia bygde nye byer som skulle huse syrerne, men merkelig nok ble de ikke tilgjengelige. De står fortsatt tomme. Ankara begynte å sortere flyktningene etter deres politiske meninger. Enten ble de holdt tilbake i leire der de kunne få militær opplæring før de ble sendt tilbake for å kjempe hjemme, eller de ble tillatt å blande seg med den tyrkiske befolkningen, og på den måten ble de utnyttet til arbeid.

I Nord-Syria besto den gjenværende befolkningen stort sett av kristne, kurdere og turkmenere. De siste ble massivt tvunget inn i tjeneste for Tyrkia, og ble overvåket av «De Grå Ulver», en fascist-militia som ble grunnlagt i 1968 på vegne av NATO. Fra sin side skapte Damaskus kristne og kurdiske militser for å sikre området. I to år kjempet alle de syriske kurderne under ordre av Den Syriske Arabiske Republikken.

Abdullah Öcalan - grunnleggeren av PKK - og hans kurdiske brødre ble forrådt, og en av disse mennene, den syriske Salih Muslim fornyet sine bånd med Tyrkia, til tross for det faktum at de hadde massakrert deler av hans familie på 1980-tallet. Den 31. oktober 2014 deltok han i et hemmelig møte med president Erdogan og den franske president Holland, og inngikk en pakt med dem. Frankrike og Tyrkia var enige om å godkjenne en uavhengig stat i Nord-Syria, der Salih Muslim skulle bli president. Til gjengjeld gikk han med på å «rense» området ved å massakrere den kristen befolkningen, slik andre kurdere hadde massakrert kristne for ottomanene et århundre tidligere. Han måtte også gå med på å utvise medlemmer av det tyrkiske PKK fra sitt område, mens syriske sunni-flyktninger skulle erstatte dem i de kurdiske områdene i Tyrkia.

Denne planen har en lang historie - den ble gjenopptatt av Ahmet Davuoglu og han franske motpart Alain Juppé i 2011, før Tyrkia gikk med i krigen mot Libya og før hendelsene i Syria. Planen ble offentlig akseptert av Pentagon i september 2013, da Robin Wright i New York Times viste kartet over denne framtidige staten og området som skulle bli Daesh sitt kalifat. Den første staten ble naturligvis kalt «Kurdistan», selv om ikke på langt nær var lik området til det historiske Kurdistan, slik det var spesifisert av King-Crane-kommisjonen (1919) og godkjent ved traktaten i Sevres (1920). Den andre staten staten skulle hete «Sunnistan» og skulle ligge i grenseområdet mellom Irak og Syria, og definitivt kutte «Silkeveien».

Denne planen følger opp målsettingene til sultan Abdülhamid II, ungtyrkerne og Lausanne-traktaten (1923) - for å skape et Tyrkia som skulle være eksklusivt sunni-muslimsk, og som skulle utvise eller massakrere all annen befolkning. Det var presis for å hindre gjennomføringen av denne planen, og fordømme de som allerede hadde begynt å fullføre den ved å massakrere armenerne og pontic-grekerne, at Raphael Lemkins skapte begrepet «folkemord» - et begrep som gjelder i dag for de ansvarlige - de herrer Juppé og Holland, akkurat som de herrer Davuoglu og Erdogan.

Vær så snill og ikke misforstå det jeg skriver - men uansett hvor mye Paris og Ankara ønsker å skape et eksklusivt sunni-muslimsk Tyrkia, så er flertallet av sunniene likevel mot ideen. Og dette er grunnen til det vi nå er vitne til, en voldsom undertrykkelse både i Tyrkia og i IS sitt kalifat.

I juli 2015 sendte Erdogans regjering IS for å utføre et angrep i Suruc (Tyrkia), der de drepte både kurdere og alevierer - den lokale grenen av syrernes alawitter - og som uttrykker støtte til Den Syriske Arabiske Republikk. Denne hendelsen ødela våpenhvilen fra 2009. Samtidig stanset den tyrkiske regjeringen tilførselen av mat og støtte til en nøye utplukket del av de syriske flyktningene. Dette var begynnelsen på Tyrkias drap på planen. Og begynnelsen på Tyrkias vei ned i helvete.

I august trykket Tyrkia på for å sende syriske flyktninger som ikke hadde noen ressurser igjen over til Den Europeiske Unionen. I oktober angrep Salih Muslims menn assyriske kristne samfunn i Syria og prøvde å «kurdisere» skolene deres med tvang. Samtidig ødela Erdogans AKP (regjeringspartiet, overs.) 128 lokale kontorer til det pro-kurdiske HDP i Tyrkia, i tillegg til mer enn 300 små kurdisk-eide forretninger. De tyrkiske spesialstyrkene massakrerte mer enn 2000 tyrkiske kurdere, og ødela delvis byene Cizre og Silopi. Kanskje leserne våre kan ha fulgt med på disse hendelsene mens de skjedde, men vestlige medier har ikke nevnt dem. Bare nå - ett år senere - begynner de å skrive om martyrene i Cizre og Silopi.

Med hjelp av Massoud Barzani - «livstids»-president i det irakiske Kurdistan - innførte Salih Muslim obligatorisk verneplikt for unge syriske kurdere for å øke rekkene i troppene sine og skape et terrorstyre. Heller ikke denne saken ble noen gang nevnt i vestlige medier. De foretrakk den romantiske stemningen ved grunnleggelsen av staten Rojava. (kurdiskdominert område i Syria, overs.) Likevel gjorde disse unge syrerne opprør en masse, og sluttet seg til Syrian Defence Force. (Pro-regjering milits, overs.)

I september 2016 annonserte president Erdogan at Tyrkia skulle naturalisere noen av de syriske flyktningen som oppholdt seg i landet - de som støttet planen om et ekslusivt sunni-Tyrkia. De skulle få leiligheter som var bygd for fire år siden, og som sto klare til dem.

Salih Muslim var fanget mellom sine personlige ambisjoner og solidariteten til troppene sine med hans tyrkiske brødre. Samarbeidspartneren Salih Muslim vendte seg mot Ankara, som så sendte ut en arrestordre på han i november. Etter å ha mottatt besøk av NATOs generalsekretær, annonserte president Erdogan at han aktet å «reforhandle» Lausanne-traktaten. Han vil også annektere noen greske øyer, Nord-Kypros, en del av Syria og Irak, og i 2023 gjenskape Det Tyrkisk-Mongolske Imperium.

Allerede gnager den tyrkiske hæren seg inn i Syria (Jarabulus) og i Irak (Bashiqa). Da Iraks statsminister Haidar al-Abadi advarte Tyrkia mot denne krigshandlingen bemerket president Erdogan arrogant at al-Abadi «ikke var på hans nivå», og ba han «bli på sin plass». To ganger ble den tyrkiske FN-ambassadøren og den tidligere tyrkiske utenriksministeren Feridun H. Sinirlioglu utspurt av Sikkerhetsrådet. De svarte at landet deres kun handlet til det beste for befolkningen, og at Irak ikke har noen rett til å rope på internasjonale lover eller å klage.

Til slutt kan det bare være to leire på slagmarken, ikke tre. Den pågående krigen har Tyrkia på den ene siden, som har til hensikt å inndele befolkningen etter hvilket samfunn de tilhører og sikre seg ensidig overhøyhet over alle de andre. På den andre siden står Den Syriske Arabiske Republikk, som forsvarer fred og blanding av alle slags samfunn.

Hvilken side står du på?