Bør USAs Iran-politikk tas på alvor?

Forut for den amerikanske presidentens tale om Iran ble det holdt en pressekonferanse ved det amerikanske statsapparatet der man beskyldte Hizbollah for å eksportere terrorisme rundt til hele verden på vegne av Teheran [1]. For å vise at USA mente alvor, har de satt opp dusør for arrestasjon av to av Hizbollahs ledere. Og tenk så overraskende, de nevnte ikke med et ord Hizbollahs seire over jihadistene, eller noe om de 800 millioner dollar den øverste lederen i Iran, Ali Khamenei, tilbød den libanesiske motstandsbevegelsen [2].

President Trump gikk så opp på podiet og kastet ikke bort tid med å starte med fornærmende kommentarer mot arven etter Imam Ruhallah Khomeini, Revolusjonsgarden og Irans øverste leder [3].

Han gjentok alle tidligere beskyldninger, som for øvrig for lengst har blitt motbevist, og beskyldte deretter landet for å bidra til at Al-Qaida var i ferd med å gjenoppstå.

Allerede før denne talen var avsluttet steg prisen på oljen med 85 cent per fat, siden markedet begynte å sette pengene sine på kansellering av investeringer i iransk oljevirksomhet. I timene som fulgte, avviste alle de vestlige landene og Russland USAs aggressivitet, mens Israel og Saudi Arabia jublet.

Men den eneste konsekvensen av uttalelsene fra Trump og statsapparatet var nevnte oljepris og en pause i behandlingen av 5+1 avtalen før den skal opp i Kongressen [4]. Denne pausen har ikke noe med utenrikspolitiske forhold å gjøre, men er utelukkende forhold som angår USA innenrikspolitikk. Avtalen fra 14 juli 2015 ble akseptert av FNs sikkerhetsråd, som også på egen hånd kan avvise den. Selvfølgelig vet alle diplomater at bak denne multilaterale avtalen har USA og Iran i hemmelighet inngått en avtale seg imellom som definerer de to lands respektive roller i det utvidete Midt-Østen. I skrivende stund kan ingen si om president Trump ønsker å revurdere denne avtalen. Derfor er ikke statsapparatets uttalelser og Trumps tale nå 13 oktober annet enn spill for galleriet.

De øverste lederne i både USA og Iran har lenge vært nærmest besatt av forholdet landene imellom. Under revolusjonen i 1979 var Carter-administrasjonen så dypt splittet at statssekretær Cyrus Vance og sikkerhetssjef Zbigniew Brzezinski røk i tottene på hverandre, og begge truet med å si opp hvis ikke presidenten ville følge akkurat deres råd. Det var til slutt Brzezinsi som trakk det lengste strået, men ikke uten at han ble ydmyket ved at spioner i den amerikanske ambassaden i Teheran ble arrestert og tatt som ”gisler”, og USA derigjennom ble latterliggjort da han ikke greide å frigjøre disse. Etter denne hendelsen har forholdet mellom Washington og Teheran vært preget av en langt rekke med feilaktige uttalelser i media som ikke har hatt noe med realitetene å gjøre.

Fra Irans side er USA og Storbritannia å betrakte som rovgriske løgnere som har kolonialisert og utnyttet landet deres, og som fortsetter å undertrykke andre land som ennå ikke har gjort opprør. Dette er årsaken til at Iran har gitt de to landene kallenavnet ”Store Satan” og ”Lille Satan”. Ifølge Ayatollah Ali Khamenei bør enhver mann verdt noe som helst slåss mot den usmaklige måten disse landenes opptrer på. Men på den andre siden er ikke Anglo-Sakserne bare ille, så det er ingen grunn til ikke å gjøre forretninger med dem.

Under Bush jr. sin administrasjon jobbet visepresident Dick Cheney utrettelig med London og Tel-Aviv for å sette opp mulige angreps-scenarier mot Teheran. Han skapte den ytterst hemmelige gruppen ”Iran Syria Policy and Operations Group” som ble ledet av hans datter Liz Cheney og en veteran i sikkerhetstjenesten, Elliot Abrams. Først vurderte han bruken av atomvåpen, deretter hjalp han Israel med angrep fra leide flyplasser i Georgia. Samtidig skjedde det bevegelser i stikk motsatt retning – den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad og USAs stabssjef admiral Mike Mullen møttes i all hemmelighet den 2. mars 2008 i Bagdad. Ved å styrte Taliban i Afghanistan og president Saddam Hussein i Irak, handlet USA på vegne av Iran, og hjalp dermed landet til økt regional innflytelse.

Under Obama-administrasjonen forsøkte det Hvite Hus å få styrtet president Mahmoud Ahmadinejad ved å organisere farge-revolusjonen i 2009. Etter å ha innsett at forsøket feilet, tok USA initiativ til kontakt med sin motstander, som nå var samlet rundt ekspresident Hachemi Rafsandjani. Og det var tilfeldigvis slik at fra 1983 til 1986 organiserte USA sikkerhetstjeneste den såkalte Iran-Contras operasjonen. Den gangen lente oberst Oliver North og den allestedsnærværende Elliot Abrams seg på nestleder Chekh Hassan Rohani, som introduserte dem nettopp for Hodjatoleslam Rafsandjani. Det var med denne gruppen Obama administrasjonen startet sine forhandlinger i Oman i mars 2013. Ved en slags «administrativ piruett» ble Ahmadinejad fratatt retten til å stille som presidentkandidat, og embetet ble dermed ble vunnet av Cheikh Rohani fem måneder senere. Så fort han kom til makten, startet han de offisielle forhandlingene for 5+1 avtalen som han hadde sett for seg under forhandlingene i Oman.

Trump unnlot aldri å komme med sterke anti-iranske uttalelser under sin presidentvalgkamp. Dette var også innstillingen til hans nærmeste sikkerhetsrådgiver, general Michael Flynn. Men etter hans inntreden i det Hvite Hus har Trump fjernet den ene anti-iranske rådgiveren etter den andre (med unntak av Mike Pompeo, den nåværende lederen av CIA). Nå har situasjonen snudd, og hans tre viktigste rådgivere er pro-iranske (lederen for hans kabinett, general John Kelly, hans forsvarsminister general James Mattis og hans utenriksminister Rex Tillerson).

Som et apropos er det interessant å merke seg at under nominasjonen av ny statssekretær forventet pressen, som er sterkt pro-Obama, at jobben skulle gå til Elliot Abrams – ja, han igjen. Trump inviterte Elliot til en lengre samtale og spurte ham om hans relasjoner til Cheikh Rohani. Elliot ble vist ut igjen og Trump nominerte Tillerson.

Det er alltid mulig at president Trump kan komme til å ødelegge avtalen mellom USA og Iran ved en impulsiv handling, eller enda verre – å yppe til strid med Revolusjonsgarden. Men det er mer sannsynlig at han vil komme med tomme trusler for å blidgjøre sine israelske og saudiarabiske allierte. Vi må likevel aldri glemme at Donald Trump ikke er en profesjonell politiker, men en eiendomsutvikler, og han oppfører seg som en. Han oppnådde stor suksess med å skape panikk blant sine konkurrenter ved å komme med sterkt opprørende uttalelser, for deretter å observere hva dette gjorde med både konkurrenter og partnere.

For å kunne gjette i hvilken retning Trumps reelle politikk overfor Iran vil bevege seg, må vi vente på mulige sanksjoner mot Revolusjonsgarden. Da vil vi vite om Trump mener noe alvorlig med sin retorikk, eller om det bare er det vanlig skuespillet rundt USA mot Iran.