Bombeangrepet mot Syria sin fiasko

En uke etter deres angrep mot Syria, er mange spørsmål fremdeles ubesvarte rundt hensikten med denne operasjonen og dens gjennomføring. Og de få etablerte fakta strider klart imot de offisielle vestlige forklaringene.

Målet med bombingen

Ifølge den vestlige versjonen av historien hadde ikke disse bombeangrepene som mål å styrte den syriske republikken (som de kaller «Bashars regime»), men å forhindre videre bruk av kjemiske våpen.

Imidlertid er det ikke fremkommet bevis på bruken av slike våpen. I stedet sender de tre allierte evalueringer basert på den opprinnelige videoen som ble publisert av de hvite hjelmene – en video som ble tilbakevist av flere medlemmer av samme gruppe, samt personalet på sykehuset der det var filmet.

Tvert imot er det berettiget å spørre om det virkelige målet med disse raidene faktisk kan ha vært å styrte styresmaktene i Syria. Dette synes å være bekreftet av det faktum at missiler ble sendt mot presidentpalasset i Damaskus. Det er også tolkningen fra Russlands side, som mener det virkelige allierte målet var å motvirke ”de syriske væpnede styrkers suksess i kampen for å frigjøre sitt territorium fra internasjonal terrorisme”.

Ødeleggelsen av det farmasøytiske forskningssenteret i Barzeh er fortsatt et mysterium. Denne installasjonen var på ingen måte hemmelig. Den hadde blitt opprettet med hjelp av midler fra Frankrike. Organisasjonen for Forbud mot Kjemiske Våpen inspiserte den fem ganger og fant ingenting som kunne knyttes til forskning rundt kjemiske våpen. Ifølge tjenestemenn gjennomførte laboratoriet forskning på anti-kreftprodukter, i helt i tråd med internasjonale pålegg. Det var ikke bevoktet, og det var ingen ofre under sammenbruddet av bygningene. Kollapset forårsaket heller ikke lekkasje av kjemiske gasser til atmosfæren. Denne situasjonen minner oss om USAs ødeleggelse av Al-Shifa-fabrikken i Sudan. I 1998 bestilte president Bill Clinton en ødeleggelse av anlegget ved hjelp av fire Tomahawk-missiler, som forårsaket at en døde og ti ble såret. De amerikanske etterretningstjenestene hadde forsikret at laboratoriet utviklet nervegasser til Osama Bin Laden. Det viste seg senere at det var Sudans hovedsentral for produksjon av generiske legemidler. Av spesiell interesse kan være at de produserte anti-AIDS medisin uten å betale lisensen til Gilead Science, et selskap der Donald Rumsfeld og George Schultz hadde eierinteresser.

Gjennomføringen av operasjonen

De allierte hevder å ha avfyrt 105 missiler, mens russerne regnet det til å være 103. Koordineringen mellom de forskjellige enhetene som avfyrte missilene ble håndtert av NATO, selv om de ikke påtok seg noe ansvar. Dog var operasjonen i samsvar med dets vedtekter og må derfor høyst sannsynlig ha skjedd med godkjenning fra militæralliansen, selv om dette ennå ikke er verifisert. Faktisk hadde NATO øyensynlig heller ikke blitt konsultert før bombingen av Tripoli (Libya), i 2011, og ingen protesterte. Formålet med denne samordningen var å sikre at alle missiler avfyrt, enten fra Middelhavet, Rødehavet eller fra luften, ville nå sine mål i samme øyeblikk. Men det gikk ikke som planlagt – selv om den allierte operasjonen var planlagt å skulle være unnagjort på en halv time, tok det faktisk 1 time og 46 minutter mellom første og siste skudd.

Før angrepet hadde Russland kunngjort at det ville gjengjelde om noen av deres soldater ble drept. De allierte styrkene la derfor stor vekt på å ikke treffe noen av disse styrkene.

Den russiske hæren observerte imidlertid skuddene og sendte koordinatene til de allierte missilene til den syriske hæren i sanntid, for derigjennom å tillate syrerne å ødelegge dem. I tillegg til dette, da syrerne ble utsatt for masse-angrepet fra missilene, implementerte den russiske hæren sitt system for å hemme samband og kontroll fra NATO, som igjen lammet de fleste av lanseringene. Dette var første gang franskmennene ble konfrontert med dette systemet, som tidligere hadde forårsaket problemer for USA og britene i Middelhavet, Svartehavet og Kaliningrad.

Samtidig forlot to russiske skip Tartus havn for å leke katt og mus med en britisk atomvåpen-ubåt.

Ifølge det russiske og syriske personalet ble 73 missiler satt ut av spill, en tall de allierte sterkt bestrider. Allikevel, på bakken kunne alle – inkludert meg selv – se aktiviteten til anti-luftforsvaret, og ingen så effekten av de 105 allierte missilene slik det ble annonsert.

De allierte uttrykte umiddelbart at mer presis informasjon var å regne som klassifisert informasjon. Men de mer spesialiserte fora på nettet fremmet alle slags uverifiserbare teorier om hvor mislykket denne operasjonen var. Det vi vet med noenlunde sikkerhet er at et fransk fly ikke klarte å avfyre en av sine raketter, og var tvunget til å slippe den ut i sjøen uten å utløse den. Videre vet vi også at de to franske multi-oppdragsfregattene led av et kollaps i datasystemene, og var ikke i stand til å skyte sine missiler – symptomer som er godt kjent for alle som har hatt et møte med den elektroniske jammingen russerne har utviklet.

Det syriske forsvaret ble overveldet av antall missiler som ble kom inn fra alle retninger. De valgte derfor å forsvare bestemte mål, for eksempel presidentpalasset, og å ofre andre som forskingssenteret i Bazeh. Siden har Russland annonsert at det vil levere nye anti-missilbatterier til Syria.

I alle fall er denne operasjonen klart den største militære fiaskoen siden andre verdenskrig.

Vestlig retorikk

Bombingen er klart ulovlig med tanke på folkeretten – ingen av de tre overgriperne har blitt angrepet av Syria, og handlingen deres var ikke autorisert av Sikkerhetsrådet.

De allierte hevdet likevel lovligheten av deres initiativ. Dette ble tilbakevist av den tyske forbundsdagens juridiske tjeneste. Faktisk, bortsett fra den det noe spesielle rundt det antatte angrepet i Ghouta, garanterer denne typen bombing på ingen måte slutten på den sivile befolkningens lidelse.

Frankrike har kontinuerlig påstått at det ikke skulle krige mot ”Bachars regime” – en påstand umiddelbart avvist av Syria. De fulgte opp med å returnere president Assads store kors av Légion d’Honneur til den rumenske ambassadøren, som representerer fransk interesser i Damaskus. ”Det er liten ære for president Assad i å ha på seg en dekorasjon som tildeles av et slave-regime av USA, som støtter terrorister”, erklærte presidentens talsmann.

Noen forfattere med NATO-sympatier påberoper seg det FN-godkjente ”ansvaret for beskyttelse” (R2P), som et forsvar for angrepet. Igjen, det er ikke poenget. Faktisk gjelder R2P bare for å beskytte ikke-fungerende stater, noe som tydeligvis ikke er tilfellet for Syria, hvis offentlige tjenester fortsatt fungerer etter 7 års krig.

Til slutt, mens USA, Frankrike og Storbritannia med denne operasjonen viste at de eksisterer utenfor folkeretten, viste de også at deres militære slagkraft ikke er hva den en gang var.