De skjulte interessene bak Venezuelas presidentvalg

Presidentvalget i Venezuela skulle bli anledning til å lansere et nytt steg i forberedelsene til å ødelegge «the Caribbean Basin». Det var iallfall det SouthCom hadde håpet på [1].

Det er mange måter å se på denne krisen som nå berører Venezuela. For de vestlige nasjonene er den et resultat av elendig styre fra president Maduro og hans sosialistiske drøm.

For hæren som noterer seg de militære forberedelser i Panama, Columbia, Brazil og Guyana, er det tvert imot resultatet av en forferdelig krig - i øyeblikket rent økonomisk - som har blitt ført mot landet under kommando av De Forente Stater.

Man kommer ikke vekk fra at BNP har falt med 15 % i året, at inflasjonen har nådd svimlende høyder (18 000 % siden begynnelsen av året). Selv om Maduro-administrasjonen fortsatt er i stand til å distribuere matvarer og unngå sult, så har de så langt ikke greidd å stanse veien ned mot helvetet.

Uten noe gyldig grunn har de 14 medlemmene i Lima-gruppen bestridt gyldigheten av valget. Som i Syria i 2014, så har ett av disse landene med hensikt brutt Wien-konvensjonen om konsulære forhold og forbudt den venezuelanske ambassaden å sørge for å organisere valgmuligheter i dere konsulater. Denne gangen var det Canada (medlem av Lima-gruppen), ikke Frankrike og Tyskland (som ikke er medlemmer av gruppen).

Akkurat som i Syria hadde den pro-USA opposisjonen gått inn for å boikotte valget. Så organiserte de en transport-streik som hindret velgere fra land-distriktene og forstedene å komme seg til valglokalene.

Antallet som ikke deltok i valget var derfor unormalt høyt. Særlig fordi en og en halv million venezuelanere har forlatt landet på grunn av de vanskelige leveforholdene, og ikke har kunnet registrere seg som velgere ved utenlandske ambassader.

Allikevel greidde 46 % av de 20 millioner stemmeberettigede å stemme, og 67 % av disse støttet Chavist-kandidaten Nicolas Maduro.

Valganalyser bekrefter det faktum at nivået på deltakelsen var høyere der valgkretsene representerte fattige velgere.

Den samme studien viser at kun velgere over førti år stemte - yngre velgere var så å si fraværende. Dette tyder på at de unge uttrykker mangel på interesse for politikk, eller de har fulgt instruksjonene fra den pro-USA opposisjonen. De kom kjente Venezuela fra før den bolivarske revolusjonen var motivert til å stemme.

Og de måtte være motivert, ikke bare til å møte fram i valglokalene, men til å støtte Nicolas Maduro, til tross for den alminnelige økonomiske kollapsen! De som er mest vanskeligstilte har en månedslønn som ikke strekker til å kjøpe et kilo kjøtt. Allikevel var de de fleste velgerne.

Dette betyr at, i motsetning til hva USA hadde håpet, så holder ikke venezuelanerne Maduro ansvarlig for den økonomiske katastrofen. De fortsetter å kjempe tidligere president Hugo Chavez sin kamp for å frigjøre landet fra USAs imperialisme.

Denne særegenheten er en konsekvens av den følelsen av nasjonal solidaritet som utviklet seg i løpet av de 18 årene med bolivarisk revolusjon. Og det gjør enhver intervensjon fra fremmede militære makter i landet vanskelig.

I tillegg er det et faktum at en seriøs kandidat, Henri Falcón (tidligere guvernør i delstaten Lara) kunngjorde på morgenen valgdagen at valget var manipulert, og ikke ville la han vinne. Derfor ville det ikke være noen vits å gå til valglokalene.

Men hans erklæring hindret likevel ikke nærmere to millioner velgere fra å dra til valglokalene og stemme på han. Deres beslutning kan kun forstås med dobbel betydning - å forsvare sitt land og å appellere til alle politiske klasser om en forsoning midt i all den pågående aggresjonen.

Et tegn på økende desperasjon var at nesten én million velgere stemte på den evangeliske pastoren Javier Bertucci. Han ser ingen annen løsning for å frelse landet enn kollektiv anger og himmelsk innblanding.

Til og med før valgresultatet var kjent kom Washington med en kunngjøring at «et president-dekret forbød visse supplerende operasjoner i forhold til Venezuela», og at G7-landene hadde forberedt en erklæring for å «avvise valgprosessen».

Da de fikk se valgresultatet, ble det stille. Hvilke mulige tiltak kan settes i verk for å komme med en plan for å ødelegge stater og samfunn i regionen? Vil det ikke bli farlig å sette i gang et angrep på Venezuela, slik det hadde vært gjort i Syria, og risikere å møte kraftig motstand?

Kort sagt, skulle angrepet gjennomføres nå, eller skulle venezuelanerne bli enda mer utarmet og delt før et angrep ble satt igang?

Bortsett fra det, og i motsetning til sin diplomatiske vane, så har Russland på forhånd kommet med en erklæring til Lima-gruppen. De erklærer at de er imot innblanding i andre lands indre affærer. Dette antyder at Moskva slett ikke lar seg lure av situasjonen. Og i tilfelle NATO vil intervenere, vil Russland nok en gang bli innblandet?

Det er tidlig for SouthCom å gjøre seg opp en mening. Mens de evaluerer, vil Pentagon måtte «arbeide» med ungdommen i Venezuela - de som så å si ikke deltok i valget. Det kan også føre til mer press på de andre statene i Caribbean Basin, - spesielt Nicaragua.