Det er spesielt viktig i den perioden vi nå er inne i, med stadig større endringshastighet på internasjonale relasjoner, at man ikke blir blindet av ett spesifikt forhold, men heller forsøker å ta med alle forhold ved granskning av disse relasjonene. Ved å observere G7, NATO og SCO samtidig avslører geografen Manlio Dinucci den retning som de vestlige makter har valgt.
Mens G7 krangler om konsekvensene av nye tollbarrierer, samler de samme tilsynelatende motstridende aktørene seg for å styrke NATO og dets nettverk av partnere.
Trumps taktiske forslag om å gjenopprette G8 - rettet mot å inkludere Russland til et slags G7 + 1, og dermed skille landet fra Kina - ble avvist av europeiske ledere og til og med EU selv, som frykter å bli overstyrt av Washington/Moskva-forhandlinger.
Forslaget fikk imidlertid tilslutning fra den nye italienske statsministeren Giuseppe Conte. Trump kalte ham en "snill gutt" og inviterte ham til Det hvite hus.
Likevel forblir ekskluderingen en felles strategi. Dette bekreftes av de siste beslutningene tatt av NATO, med hovedmedlemmene USA, Canada, Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia, samt Japan som partner - med andre ord alle G-7-landene.
Møtet mellom 29 forsvarsministre (for Italia deltok Elisabetta Trenta fra partiet Femstjernersbevegelsen) 7. juni vedtok enstemmig å styrke kommandostrukturen rettet mot Russland med mer enn 1200 personer, som blant annet å settes opp i en ny Joint Force Command for Atlanterhavet. Denne er basert i Norfolk (USA) og styrker forsvaret mot «russiske ubåter som truer maritime kommunikasjonslinjer mellom USA og Europa». Dessuten settes det opp en ny logistikk-kommando, basert i Ulm (Tyskland), som skal "virke avskrekkende" på Russland, ved å kunne "flytte tropper raskere over hele Europa i enhver konflikt".
"Militær mobilitet" står sentralt i NATO-EU-samarbeidet, og styrkes av en ny avtale i juli.
I 2020 vil NATO i Europa utstasjonere 30 mekaniserte bataljoner, 30 luftskvadroner og 30 kampskip, klar til bruk innen 30 dager eller mindre mot Russland.
Til dette formål, slik forespurt av USA, har de europeiske allierte og Canada økt sine militære utgifter med 87 milliarder dollar siden 2014 og er forpliktet til å øke dem enda mer. Tyskland vil frem til 2019 i gjennomsnitt øke militærbudsjettet sitt med 114 millioner euro om dagen, og planlegger å øke det med 80% innen 2024.
Samtidig som de krangler med USA om tollsatser under G7-møtet i Canada, vil Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Canada og Italia delta i Europa (under amerikansk kommando) i Saber Strike-øvelsen som mobiliserer 18.000 soldater fra 19 land. Øvelsen var planlagt mellom 3. og 15. juni i Polen og Østersjøen, nær det russiske territoriet.
De samme seks medlemmene av G7, pluss Japan, vil delta i Stillehavet, fremdeles under US-kommando, i øvelsen Rimpac 2018. Det blir den største marineøvelsen i verden, og er rettet mot Kina.
I disse krigsspillene fra Europa til Stillehavet deltar israelske styrker for første gang.
De vestlige stormaktene, delt av motstridende interesser, jobber likevel iherdig for å skape en forent front for å holde på sin imperialistiske dominans i verden, noe som nødvendigvis innebærer krig og mer krig. Dominansen er truet av fremveksten av nye maktblokker og endrede sosiale strukturer.
Samtidig som G7 er splittet i spørsmålet om toll i Canada undertegnet Kina og Russland nye økonomiske avtaler i Beijing. Kina er Russlands største handelspartner, og Russland er Kinas største drivstoffleverandør. Handel mellom de to landene vil i år øke til rundt 100 milliarder dollar.
Kina og Russland samarbeider i utviklingen av den nye Silkeveien gjennom 70 land i Asia, Europa og Afrika. Prosjektet, som bidrar til "en multipolar verdensorden og mer demokratiske internasjonale relasjoner" (Xi Jinping), motarbeides av både USA og EU. 27 av de 28 EU-ambassadørene i Beijing (unntaket var Ungarn) hevder at prosjektet bryter med frihandelsprinsippene og har som mål å dele Europa.
Det er ikke bare G7, men den unipolare verdensorden pålagt oss av Vesten, som er truet.