USA’s liberale venstre gir etter for det anti-Russiske hysteriet

Midt oppe i forverringen av forbindelsene mellom USA og Russland, som den kjente professoren og venstre-orienterte journalisten Stephen Cohen nylig karakteriserte som verre en Cuba-krisen - har det i USA blitt satt i gang et skikkelig angrep med intense og uavbrutte anti-russiske følelser og holdninger.

Den antatte grunnen til dette initiativet er fiendtlige holdninger overfor president Trump og hans Russiske motpart Vladimir Putin, selv om det sikkert er mulig å finne andre grunner fra de tidligere presidentene til kritikken av ham, og den anti-russiske giften er på ingen måte begrenset til nasjonens regjering.

Likevel, ulikt prototypen som startet like etter den 2.verdenskrig, er det ikke denne gang ledet av et utvalg klippefaste konservative, ledere av tradisjonelle religiøse grupper, immigranter fra Øst-Europa og det bredere militær-industrielle komplekset. Det er en koalisjon av mediapersonligheter (der en uforholdsmessig del av dem er komikere og sen-kvelds TV-programledere), Hollywood kjendiser, fremstående demokratisk folkevalgte, tidligere etterretningsagenter og direktører, web-magasin journalister og det som i George W. Bush’s presidenttid var kjent som neokonservative. I det store og hele består denne, noe uorganiserte sammensetningen av mennesker som beskriver seg selv som liberale, progressive og venstreorienterte.

Den som ga signal til det utløsende kampropet for dette xenofobiske [xenofobi – frykt for det ukjente, o.a.] korstoget – var Hillary Clinton i presidentkampanjen i 2016, da hun - blant andre illiberale og ubegrunnede påstander – fordømte sin motkandidat Donald Trump som en den Russiske presidenten Vladimir Putin ville bruke som nikkedukke, hun baksnakket rutinemessig Julian Assange og Wikileaks for å være under russisk kontroll. Med hennes egne ord, ‘’det er ingen forskjell’’.

Trommeslagene av russofobi ble intensiverte helt på slutten av presidentkampanjen. Og i stedet for å avta fortsatte disse etter valget og sto snart i sentrum av USA’s politiske debatt, der den ‘’russiske hackingen’’ av det statlige valgsystemet hadde blitt utpekt som strategi for å ugyldiggjøre valgresultatet. Dette temaet er blitt forsøkt gjenopplivet i løpet av de seneste dager, spesielt av den tidligere Clinton administrasjonens arbeidsminister Robert Reich, der han oppfordret til annullering av valget av Donald Trump, selv om stort sett ingen lengre refererer til de tidligere beskyldningene om fusk og manipulasjon av valgmaskiner og systemer.

Alle slike politisk motiverte initiativ er innrettet mot negative følelser – og i dette tilfellet en flere ti-år lang historie av dyp (kanskje uhelbredelig), inngrodd anti-Russisk frykt og fiendtlighet – så har denne feid all forsiktighet, sunn skepsis, moderasjon og anstendighet til side.

Filmskaperen Michael Moore (som har greid å gjøre en lukrativ karriere av å skreve over kløften mellom de liberale og de progressive), kom umiddelbart etter valget med noen provoserende uttalelser der han appellerte til ‘’patriotiske generaler’’ og roste CIA’s rolle – begge deler med klare referanser til det å ‘redde republikken fra president Trump’.

Hollywoodveteranen Rob Reiner og den nylig opprettede CIR – the Committee to Investigate Russia – [investigaterussia.org - ‘Komiteen for å undersøke Russland’ o.a.] laget nettopp en video, der skuespilleren Morgan Freeman med en truende stemme intonerer:
‘’Vi har blitt angrepet. Vi er i krig.’’

De seneste dagene har sen-kveld TV-vert og komiker Bill Maher smisket med eks-CIA direktør John Brennan, på en måte som ville passet seg bedre en kommende dikter som smigrer en Romersk keiser, på showet sitt på HBO. Maher, som har brukt ordet tidligere, lokket en ikke uvillig Brennan til å bekrefte beskyldningen om forræderi mot Trump – fordi han møtte Russlands president Putin i Helsinki i juli.

Slik skribenten Michael McCaffery uttrykte det, - bare i en så høyt ladet politisk politisk omgivelse som det som har oppstått i USA nylig – kunne en tidligere CIA-direktør- som har begått forbrytelser og krigsforbrytelser slike som å innføre og dekke over Bush’s bortføring- og tortur-systemer, spionasje på USA’s senat og være hjernen bak Obama’s dødelige droneprogram – oppnå å få en sinnsforvirret ovasjon fra de på venstresiden.

Senator John McCain’s som døde den 25. august var den aller største imperialisten. Mer enn noen annen embedsmann fra USA - eller politiker fra noen annen nasjon – tilbrakte han uforholdsmessig mange dager hvert år på reiser rundt om i verden for å oppfordre til opprør og kriger. Jeg kommer ikke på noen andre tilsvarende. Han ble det nye ikonet for USA’s selv-utnevnte liberale venstre. Han har blitt feiret, omtrent glorifisert som et ekte eksempel på hva en amerikansk politisk leder bør være. En Ahura Mazda (den skapende og livgivende guden i zoroastrismen, overs.) mot Trumps Ahriman (ødeleggelsens onde ånd i samme system, overs,).

Den nåværende liberal-progressive (deres egen benevnelse) bevegelsen har gått en lang vei fra å fordømme Joseph McCarty’s jakt på de røde – en plakat i en anti-Trump marsj nylig lød ’’Joe McCarty, hvor er du når vi trenger deg?’’ – og organiseringen for å forhindre henrettelsene av Julius og Ethel Rosenberg – til å rope på det helt motsatt i det 21.århundre.