Åpent brev til president Trump om konsekvensene av 11. september 2001

Herr President

Forbrytelsene som ble utført den 11. september 2001 har aldri ført til noen domfellelse ditt land. Jeg skriver til deg som fransk statsborger, som den første personen som avviste selvmotsigelsene i den offisielle årsaksforklaringen og som den første til å eksponere verden for en åpen debatt om hendelsen for med det å kunne søke etter de virkelige gjerningsmennene.

I en straffedomstol, som jury, må vi avgjøre om de mistenkte som presenteres oss er skyldig eller ikke, for deretter å bestemme hvilken straff vedkommende skal påføres. Da vi ble truffet av hendelsene denne fatale dagen, fortalte Bush Junior-administrasjonen oss at den skyldige part var Al-Qaida, og straffen de burde motta var en tilintetgjørelse av de som hadde hjulpet dem – det afghanske Taliban og det irakiske regimet til Saddam Hussein.

Imidlertid er det en mengde bevis som umuliggjør grunnlaget for denne anklagen. Hvis vi var medlem av en jury, måtte vi objektivt erklære at både Taliban og Saddam Husseins regime var uskyldige i denne forbrytelsen. Dette ville selvsagt ikke gjøre det mulig for oss å utpeke de egentlige synderne, og vi ville dermed bli frustrerte. Men det kunne ikke falle oss inn å dømme mistenkte som er uskyldige for en slik forbrytelse bare fordi vi ikke visste hvordan dette ble utført, og fordi vi heller ikke har klart å finne de skyldige.

Vi forsto alle at visse maktpersoner løy da justisministeren og direktøren for FBI, Robert Mueller, avslørte navnene til de 19 såkalte flykaprerne. Dette visste vi fordi vi allerede hadde foran oss de listene som ble offentliggjort av flyselskapene over alle passasjerene da flyet tok av – lister der ingen av de mistenkte var nevnt.

Dermed ble vi mistenksomme da «Continuity of Government» overtok, en instans satt opp med det for øyet å overta for de valgte myndighetene i tilfelle disse skulle omkomme under en atomkrig. Vi fremsatte hypotesen om at disse angrepene maskerte et statskupp i samsvar med Edward Luttwaks metode, som innebærer en tilsynelatende videreføring av samme ledelse samtidig som det innføres en annen politikk.

I dagene etter 9/11 tok Bush-administrasjonen flere større avgjørelser:

– Opprettelsen av Byrået for Homeland Security og beslutningen om innføringen av en omfattende og allerede ferdig utarbeidet antiterrorlov, den såkalte Patriot Act. For hendelser som administrasjonen selv kvalifiserer som «terrorisme» overtar denne for The Bill of Rights, som er en av USAs virkelig uovertrufne triumfer. Patriot Act skaper ubalanse mellom landets institusjoner. To århundrer senere underbygger den seieren til de store grunneierne som skrev grunnloven, og påfører heltene i uavhengighetskrigen et nederlag, de som forlangte at The Bill of Rights skulle legges til.

– Forsvarsminister Donald Rumsfeld opprettet kontoret for Force Transformation, under ledelse av admiral Arthur Cebrowski. Cebrowski presenterte umiddelbart et program som var ferdig komponert en god stund tidligere, og planlagt for kontroll av tilgangen til naturressursene i landene i det geopolitiske sør. Han krevde ødeleggelse av statlige og sosiale strukturer i den halvdelen av verden som ennå ikke var globalisert. Samtidig lanserte direktøren for CIA «Worldwide Attack Matrix» en pakke med hemmelige operasjoner i 85 land hvor Rumsfeld og Cebrowski hadde til hensikt å ødelegge statsstrukturene. Bare de landene som hadde globaliserte økonomier ville forbli stabile. De andre ville bli ødelagt. Slik plasserte bakmennene til 9/11 amerikanske væpnede styrker til tjeneste for transnasjonale økonomiske interesser. De forrådte landet ditt og forvandlet det til den bevæpnede fløyen av rovdyr.

I de siste 17 årene har vi vært vitne til hva som er blir forært etterkommerne til de store godseierne som utarbeidet grunnloven og som på den tiden sterkt motsatte seg – uten suksess – The Bill of Rights. Disse rike mennene har blitt de superrike, mens middelklassen er redusert med en femtedel og fattigdommen har økt.

Vi har også sett iverksettelsen av Rumsfeld-Cebrowski-strategien – falske «borgerkriger» har ødelagt nesten hele det store Midtøsten. Hele byer er blitt utslettet fra kartet fra Afghanistan til Libya, ved hjelp av Saudi-Arabia og Tyrkia, som ikke opplevde krigene på egen jord.

I 2001 fordømte kun to amerikanske borgere manglene i Bush-administrasjonens forklaringsmodell. To eiendomsforvaltere – demokraten Jimmy Walter, som ble tvunget i eksil, og deg selv, som gikk inn i politikken og ble valgt til president.

I 2011 så vi at AfriCom-lederen ble fjernet fra sitt oppdrag for å ha nektet å støtte Al-Qaida i likvidasjonen av den libysk-arabiske Jamahiriya (Libya, overs.). Han ble erstattet av NATO. Deretter så vi at NATOs LandCom organiserte vestlig støtte til jihadister generelt og Al-Qaida spesielt i deres forsøk på å styrte den Syriske republikken.

Jihadistene som ble betraktet som «frihetskrigere» mot sovjeterne, ble «terrorister» etter 9/11, for igjen å bli allierte av «dypstaten» (maktstrukturer i USA som aldri er på valg, overs.), som de faktisk alltid har vært.

Med et sterkt økende håp har vi sett dine handlinger for å kvele, en etter en, all støtte til jihadistene. Det er med samme håp at vi ser i dag at du snakker med din russiske motpart for å bringe livet tilbake til det ødelagte Midtøsten. Og det er med like mye angst at vi ser Robert Mueller, nå en spesial-anklager, forsøker å ødelegge hjemlandet ditt ved å angripe deg og ditt embete.

Herr President, ikke bare er det du og dine landsmenn dine som lider av det splittende diarkiet (dobbeltstyret, overs.) som har gjennomsyret maktutøvelsen i ditt land siden kuppet den 11 september 2001. Hele verden er et offer.

Herr President, 9/11 er ikke gammel historie. Det er triumfen til de transnasjonale interesser som knuser ikke bare ditt folk, men hele menneskeheten som strever etter frihet.

Thierry Meyssan var den første som startet debatten om de virkelige gjerningsmennene den 11. september 2001. Han har jobbet som politisk analytiker sammen med Hugo Chavez, Mahmoud Ahmadinejad og Mouamar Kadhafi. Han er i dag en politisk flyktning i Syria.