Silkeveien og Israel

Besøket av den kinesiske visepresidenten Wang Qishan til Israel, Palestina, Egypt og De forente arabiske emirater var rettet mot å utvikle «Nye Silkeveien».

Høsten 2013 offentliggjorde Kina sitt prosjekt for opprettelse av maritime og spesielt landbaserte transportruter over hele verden. De la på bordet enorme pengebeløp og begynte å realisere sine planer med stor fart. Hovedaksene vil krysse enten Asia eller Russland mot Vest-Europa. Men de planlegger også ruter over hele Afrika og Latin-Amerika.

Hindringene for den nye silkeveien

Prosjektet vil møte to hindringer, en av dem økonomisk, den andre strategisk.

Slik Kina ser det er dette prosjektet rettet mot å eksportere produktene deres etter modell av den gamle Silkeveien som fra det 2. til det 15. århundre koblet Kina til Europa via Ferghana-dalen i Iran og Syria. På den tiden handlet dette om å transportere produkter fra by til by, slik at de for hvert stoppested utvekslet varer med andre lokale varer i henhold til de lokale kjøpmennenes behov. Imidlertid håper Kina i dag å selge direkte til Europa og verden. Men deres produkter er ikke lenger eksotiske varer (silke, krydder, etc.), men identiske med europeernes, og ofte av overlegen kvalitet. Den kommersielle ruten har blitt forvandlet til en super-motorvei. Mens Marco Polo ble blendet av silke fra det fjerne østen uten at man hadde tilsvarende i Italia, er Angela Merkel redd for ideen om å se sin bilindustri ødelagt av sine kinesiske konkurrenter. De utviklede landene må derfor gjøre forretninger med Beijing, og samtidig beskytte sine næringer mot et økonomisk sjokk.

Ved å massivt eksportere sine produkter, vil Kina overta den kommersielle posisjonen som Storbritannia - først alene, deretter med USA - har inntatt siden den industrielle revolusjonen. Det var spesielt for å opprettholde denne dominerende posisjonen at Churchill og Roosevelt undertegnet Atlanterhavspakten og derigjennom involverte USA i andre verdenskrig. Det er derfor sannsynlig at angelsakserne ikke vil nøle med å bruke militærmakt for å hindre det kinesiske prosjektet [1], akkurat som de gjorde i 1941 da de møtte de tyske og japanske økonomiske ekspansjonene.

Allerede i 2013 publiserte Pentagon Wright-planen, som planla etableringen av en ny stat som strekker seg fra Irak til Syria for derved å kutte Silkeveien mellom Bagdad og Damaskus. Dette oppdraget ble utført av Daesh (IS), og Kina endret derfor rutevalget. De besluttet etter en tid å bygge ruten gjennom Egypt, og investerte i doblingen av kapasiteten til Suezkanalen og etableringen av en stor industrisone 120 kilometer fra Kairo [2]. På samme måte organiserte Pentagon en «fargevolusjon» i Ukraina for å kutte den europeiske ruten og nøre opp under problemer i Nicaragua for å hindre bygging av en ny kanal som knytter sammen Stillehavet og Atlanterhavet.

Til tross for den store betydningen av kinesisk investering i Nye Silkeveien, må vi huske at Kina i det 15. århundre lanserte en formidabel marine for å sikre sine markeder. Admiral Zheng He, «evnukken med tre perler», nedkjempet piratene i Sri Lanka, bygde pagoder i Etiopia og gjorde pilegrimsferd til Mekka. Til tross for dette, da han kom tilbake nedla keiseren Silkeveien og brente sine skip av innenrikspolitiske årsaker. Kina trakk seg tilbake til seg selv. Så vi bør ikke forvente at Kinas synspunktet rundt det nåværende prosjektet er evigvarende og dømt til å bli en suksess.

I det siste har Kina investert i Midtøsten med det eneste formålet å sikre sin oljeforsyning. De har bygget raffinerier i Irak, som ble ubeleilig ødelagt enten av Daesh (IS) eller av de vestlige styrker under påskudd av å bekjempe islamister. Beijing ble også hovedoppkjøper av Saudi-Arabias «sorte gull». De konstruerte landets gigantiske oljekompleks Yasref-Yanbu for 10 milliarder dollar.

Israel og den nye silkeveien

Koblingene mellom Israel og Kina stammer fra mandatet til Israels statsminister Ehud Olmert, hvis foreldre hadde flyktet fra nazistene for å bosette seg i Shanghai. Benjamin Netanyahus forgjenger hadde forsøkt å etablere sterke forbindelser med Beijing, men hans innsats ble opphevet av hans støtte til en av de somaliske piratgruppene som Washington hadde på oppdrag for å forstyrre russisk og kinesisk maritim trafikk ved utgangen av Rødehavet [3]. En skandale ble hårfint unngått. Kina fikk tillatelse til å etablere en marinebase i Djibouti, og Ehud Olmert ble utelukket fra det politiske liv.

Kina har forhandlet frihandelsavtaler med Israel siden 2016. I denne sammenheng har Shanghai International Port Group kjøpt konsesjonen for utnyttelse av havnene i Haïfa og Ashdod, slik at Kina i 2021 vil kontrollere 90% av den israelske kommersielle vareutveksling. Bright Food har allerede kjøpt 56% av Tnuva kibbutz-samarbeidet, og kan øke sin deltakelse, slik at Kina vil kontrollere det meste av Israels landbruksmarked. Grunnleggeren av online-butikken «Ali Baba», Jack Ma, kom til Tel-Aviv som en del av den offisielle kinesiske delegasjonen, og la ikke skjul på sin hensikt om å kjøpe opp flere israelske gründer-bedrifter for å ta del i deres høyteknologiske utvikling.

Forsvarsindustrien er den eneste viktige sektoren i den israelske økonomien som er stengt for de grådige kineserne. I september organiserte professor Shaul Horev med hjelp av det amerikanske Hudson-instituttet en konferanse ved Haïfa-universitetet for å varsle Pentagons generalstab om konsekvensene av kinesiske investeringer. Spesielt talte foredragsholderne om at disse kontraktene eksponerte landet for risiko for intensiv spionasje, noe som gjør det vanskelig for USA å utnytte havnen for sine ubåter med atomstridshoder, samt forbindelsene med den amerikanske 6. Flåte.

Ex-direktøren for Mossad, Ephraïm Halevy, kjent for sin nærhet til USA, påpekte at Nasjonalt sikkerhetsråd aldri hadde drøftet disse investeringene, og at beslutningen bare ble gjort av kommersielle hensyn. Dette reiser spørsmålet om hvorvidt Washington hadde godkjent tilnærmingen mellom Tel-Aviv og Beijing.

Det er tvilsomt om vi tar feil rundt årsakene til at Kina kunne opprette en militærbase i Djibouti, og det virker også lite sannsynlig at Beijing inngikk en hemmelig avtale med Washington for utformingen av denne alternative Silkeveien. Sikkert er det at USA ikke er særlig bekymret for et økonomisk sammenbrudd i EU. Men på lang sikt er Kina og Russland forpliktet til å opprettholde gode relasjoner for å beskytte seg mot de vestlige kreftene. Historien har vist at sistnevnte (vesten) har gjort, og fortsetter å gjøre alt som er mulig for å demontere disse to stormaktene. Om en allianse mellom Kina og USA ville være til fordel for Beijing på kort og mellomlang sikt, ville den før eller siden føre til en eliminering av Russland og deretter Kina selv.

De kinesisk-israelske avtalene antyder at, som Lenin sa, «kapitalistene vil selge oss tauet vi skal bruke til å henge dem i».