Syria: Fred innebærer internasjonal fordømmelse av ideologien til Det Muslimske Brorskapet

Syria bør snart komme til det punkt der hele territoriet er forskånet for væpnede angrep, med unntak av områdene okkupert av Tyrkia og USA. Den internasjonale pressen er nå fokusert på flyktningenes retur, gjenoppbyggingen av ødelagte områder, og å få hindret retur av europeiske jihadister.

Men disse spørsmålene er sekundære sammenlignet med to andre problemstillinger i denne saken.

Gjøre slutt på krigen

Siden 2001 har Pentagon holdt seg til doktrinen til admiral Arthur Cebrowski, som Donald Rumsfelds valgte til direktør for det såkalte Office of Force Transformation. Målet er ikke lenger å sikre naturressurser for USA, men å sikre at andre ikke får tilgang til disse ressursene. For å få til dette vil det være nødvendig å opprettholde en kontinuerlig tilstand av kaos som bare amerikanske styrker kan leve med. Ifølge president George W. Bushs formel, skal dette være en ”endeløs krig”, som USA verken må tape eller vinne.

Så krigen mot Libya har holdt på i syv år, krigen mot Irak har vært holdt varm i femten år, og krigen mot Afghanistan har pågått siden 2001. Til tross for alle beroligende ord har ingen av disse landene opplevd fred etter at de ble angrepet av Pentagon.

Historien vil være den samme for Syria så lenge USA ikke offisielt forlater Cebrowski-doktrinen. Riktignok har president Donald Trump kunngjort en intensjon om å få slutt på ”amerikansk imperialisme” og gå tilbake til en form for ”hegemoni”. Til tross for at han forsøker, ser han ikke ut til å lykkes.

Det er ikke klart om kunngjøringen fra General James Mattis (forsvarsminister) og Michael Pompeo (statssekretær) om USAs ønske om å gjenopprette fred i Jemen innen tretti dager bør tolkes som slutten på et Saudi-initiativ eller slutten på Cebrowski-doktrinen.

Eliminere den jihadistiske ideologien

Mens hendelsene i Syria ble presentert som en borgerkrig, var det uten tvil en ideologisk konflikt. De to viktigste slagordene til demonstrasjonene i 2011 var:
– ”Allah, Syria, frihet!” Det siste ordet betyr ikke politisk frihet i vestlig stil, men friheten til å innføre sharia-lovene.
– «Kristne i Beïrut, Alaouites (syriske Shia-muslimer) i deres graver! »

Konflikten stikker langt dypere enn vi tror. De opprinnelige slagordene var ikke rettet mot Den syriske republikken eller mot president Bashar el-Assad, men mot selve kjernen i den syriske sivilisasjonen. Målet var å få slutt på et multi-religiøst samfunn som ikke har sin like noe steds i verden, og i stedet å installere en livsstil som pålegger at man overholder prinsippene til Det Muslimske Brorskapet.

Syria er et land hvor alle fritt kan utøve sin religion og tilrettelegge for at andre kan praktisere deres. Umayyad-moskeen i Damaskus er en helligdom bygget rundt relikvier av hodet til Johannes Døperen. I århundrer har jøder, kristne og muslimer bedt sammen her, hver dag og uten unntak.

Det Muslimske Brorskapet er ikke en religiøs gruppe, men et politisk brorskap. De er organisert etter modellen til den europeiske frimurerlosjen. Mange av brorskapets grunnleggere er tidligere frimurere. Medlemmene sitter innenfor en rekke offentlige politiske partier og jihadistiske grupper.

Hver eneste jihadist-sjef, fra Osama Bin Laden til Abou Bakr al-Baghdadi, er uten unntak enten et medlem eller et tidligere medlem av brorskapet.

Ideologien til det muslimske brorskapet hevder at det er to typer handlinger - de som ifølge ideologien er autorisert av Gud, og de som han forbyr. Følgelig deler den verden inn i to - Guds tjenere og Guds fiender. Til slutt glorifiserer de de som følger handlingene som er autorisert av Gud, og oppfordrer til massakre av de som ikke gjør det.

Denne ideologien er støttet av de saudiske predikantene (selv om de i dag fordømmer brorskapet og foretrekker sin egen kongelige familie), samt de tyrkiske og qatarske regjeringene. Ideologien er ikke bare involvert i krigen mot Syria, men også i alle jihadistiske angrep som er begått over hele kloden.

Hvis man antar at USA var klar for fred med Syria, ville det likevel ikke være mulig med mindre FNs generalforsamling eller Sikkerhetsrådet eksplisitt fordømmer ideologien til det Muslimske Brorskapet. Som et resultat ville fred i Syria lette på situasjonen i Libya, Irak og Afghanistan, og ville sørge for en kraftig svekkelse av internasjonal terrorisme.

Det er derfor farlig å snakke om å gi et ”generelt amnesti”, når vi faktisk i stedet må avsløre og dømme de forbrytelsene som kan tilskrives denne ideologien. På samme måte som man etter slutten av andre verdenskrig dømte medløperne til nazismen må vi dømme de som har spredt denne ideologien. Og i motsetning til Nürnberg, må vi forfølge dette målet basert på internasjonalt lovverk. I Nürnberg ble det brukt dokumenter som man gav tilbakevirkende kraft. La det være klart - det viktigste er ikke å fordømme enkeltpersoner, men å forstå en ideologi med det for øyet å få den eliminert.

I 1945 samlet Sovjetunionen seg rundt den ene heroiske kampen som alle dens borgere delte - kampen mot nazismens rase-ideologi. Med andre ord mente de å markere en slags bekreftelse på at alle mennesker er like og at alle mennesker er verdt respekt. På samme måte kan Syria bare gjenoppbygge kampen mot ideologien til det Muslimske Brorskapet ved å bekrefte at alle mennesker er like og at alle religioner fortjener respekt.

Siden det muslimske brorskapet har hatt glede av, og fortsatt nyter, støtten til Storbritannia vil det ikke være mulig å dømme lederne. Men uansett, det som teller er at ideene deres og forbrytelsene de medfører må eksponeres for offentligheten.

Konklusjon

En krig slutter alltid med en seierherre og en knust part. Denne krigen har ødelagt liv ikke bare i Syria, men også i Frankrike og Belgia, i Kina og Russland, og i mange andre land. Derfor må freden ikke bare oppfattes som en fred lokalt, men også at man derigjennom håndterer forbrytelsene begått av jihadister i andre stater.

De 124 statene som erklært seg som ”venner av Syria” har tapt denne militære konfrontasjonen, men de opptrer gjennom stedfortredere, og har ofte ikke opplevd militære tap på sitt eget territorium. Derfor er de heller ikke klare til å akseptere dette nederlaget og søker i stedet heller å fraskrive seg ansvar for forbrytelsene.

Det blir ikke bli fred i Syria med mindre vi fordømmer ideologien til Det Muslimske Brorskapet. Uten denne fordømmelsen vil krigen bare fortsette i andre land.