Vil Artsakh (Karabagh) bli Erdogans gravkammer?

En svært gammel konflikt, som har ligget frosset i de siste 30 årene

Det tyrkiske folket definerer seg som etterkommere av «barna til steppeulvene». Det vil si etterkommere etter hordene til Djengis Kahn. De er sammensatt både av «ett folk og to stater». Tyrkia og Asebajdsjan.

Den politiske gjenfødelsen av disse tidligere skapningene førte til dannelsen av Tyrkia på den internasjonale scenen.

Naturligvis betyr ikke denne politiske renessansen gjenoppstandelsen av de voldelige barbariske hordene. Men de har allikevel beholdt noe av mentaliteten, til tross for at mange politikere i hundre år har prøvd å normalisere det tyrkiske folket.

I de siste årene av den ottomanske æra ønsket sultan Habdulhamid II å forene landet rundt den muslimske tro.

Derfor beordret han den fysiske fjerningen av hundretusener av ikke-muslimer.

Dette ble overvåket av tyske offiserer som under dette folkemordet tok med seg erfaringene når de senere gjorde tjeneste for den nazistiske rase-ideologi.

Den ottomanske politikken om rensning av ikke-troende ble gjennomført i en større skala av Ungtyrkerne ved begynnelsen av republikken, spesielt mot de ortodokse armenerne [1].

Mord ble en vane. Det gjenoppsto sporadisk i den tyrkiske hæren. For eksempel i mars 2014 da de eskorterte jihadister fra al-Nusra-fronten (al Qaida) og Army of Islam (pro-saudiske) til byen Kessab i Syria for å massakrere den armenske befolkningen.

Jihadistene som deltok i denne operasjonen blir i dag sendt for å drepe armenere i Nagorno-Karabakh.

Disse massakrene tok slutt i Aserbajdsjan under den korte Demokratiske Republikken (1918-1920), og i Sovjet-perioden (1920 - 1990).

Men det tok seg opp igjen i 1988 da Moskvas makt kollapset.

Det som skjedde under Sovjet-perioden var at under Stalins politikk om nasjonaliteter ble de armenske regionene sluttet sammen med Aserbajdsjan for å forme en sosialistisk republikk. Så da Sovjet-Unionen ble oppløst godkjente det internasjonale samfunnet Nagorno-Karabakh ikke som armensk, med som aserbajdsjansk

Det var den samme feilen som ble begått i Moldova med Transnistria, i Ukraina med Krim, i Georgia med Sør-Ossetia og Abkhasia.

Disse ble øyeblikkelig etterfulgt av en rekke kriger, inkludert den i Nagorno-Karabakh.

i disse sakene har det internasjonale samfunnet gått fra feil til feil, de godkjente disse statene helt fra begynnelsen av der disse konfliktene oppsto. Akkurat som de gjorde med Palestina, som ikke ble godkjent fra begynnelsen av, noe som har ført til en uløselig situasjon.

Land i Vesten intervenerte for å hindre større branner. Men Transnistria, for eksempel, holdt fast på at dette var et skritt tilbake heller en bedre løsning. Derfor sendte USA hæren fra Romania dit for å prøve å utslette det gryende Pridnestrovie [2].

Organisasjonen for Sikkerhet of Samarbeid i Europa (OSCE, den gang CSCE) skapte «Minsk-gruppen», der USA, Frankrike og Russland skulle prøve å finne en løsning, men det gjorde de aldri.

Russland ønsket ikke i velge mellom sine tidligere partnere. Frankrike vill gjerne spille en viktig rolle, og USA ønsket å opprettholde konfliktsoner ved Russlands grenser.

De andre konfliktene som oppsto da Sovjet-Unionen ble oppløst ble helt bevisst holdt i brann av Washington og London. Det var Georgias aggresjon mot Sør-Ossetia i 2008 eller EuroMajdan, statskuppet som blant andre ting skulle holde Russerne ute fra Krim i 2014.

Aserbajdsjans og Tyrkias angrep på republikken Nagorno-Karabakh ble rettferdiggjort i en tale av den aserbajdsjanske presidenten Ilham Aliyev i FNs generalforsamling den 24. september [3].

Hans hovedside var at Minsk-gruppens status i lenger var akseptabel, «Uttalelser er ikke lenger nok. Vi trenger aksjon». Han kunne ikke vært klarere.

I samsvar med hans familie-ideologi, satte han sin motstander under det kraftigste presset. Som for eksempel Khojaly-massakren (i 1992, mer enn 600 ofre) mot «armenske terrorister», selv om det var en svart operasjon gjennomført mens det foregikk et kupp i hans eget land.

I alle fall tillot det han å presentere, på en forutinntatt måte, aksjonene til ASALA (Armenian Secret Army for Liberation of Armenia) på 1970- og 80-tallet.

Han peker på fire resolusjoner fra Sikkerhetsrådet som beordret de armenske troppene å trekke seg tilbake, at de spiller på tilhørigheten mellom den armenske befolkningen i Nagorno-Karabakh og nabostaten Armenia.

Det er én måte å overse det faktum at Sikkerhetsrådet også oppfordrer Aserbajdsjan til å organisere en folkeavstemming om selvbestemmelse i Nagorno-Karabakh.

De anklager, ikke uten grunn, den nye armenske statsministeren Nikol Pashinyan, for å være en av mennene til spekulanten George Soros, som om de skulle utslette hva som har foregått tidligere.

Konflikten kan bare avsluttes om det holdes folkeavstemming om selv-bestemmelse. Resultatet av en slik vil komme som en overraskelse.

For øyeblikket tjener krigen mellom disse to de, akkurat som Israel, som selger våpen til de aggressive.

Vil det bli én krig for mye for Erdogan?

Når jeg nå har sagt dette, la oss analysere den nåværende konflikten fra en annen vinkel, den om internasjonal balanse. Vi må huske på at den tyrkiske hæren allerede er ulovlig til stede på Kypros, i Irak og i Syria, at de er med på å skape vold i Libya ved å sende militære våpen dit, og nå fyrer de opp mens det er våpenhvile i Aserbajdsjan.

Baku organiserer seg selv ved å utsette den uunngåelige fristen enda lenger. Aserbajdsjan har allerede fått støtte fra Qatar, som også er med på finansiere jihadistene som kjemper i området.

Etter det vi vet har minst 580 jihadister blitt sendt fra Idlib (Syria), via Tyrkia.

Denne krigen er kostbar, og KKR, det mektige selskapet til USA-israelske Henry Kravis, ser ut til å være involvert, slik de fortsatt er det i Irak, Syria og Libya.

Slik de var med på å destabilisere kommunistene i Afghanistan, kan israelske våpen bli sendt gjennom Pakistan.

I alle fall, i Tyrkia florerer det med plakater side om side med flaggene fra disse tre landene.

Enda mer forbausende er det at president Aliyev i Aserbajdsjan har fått støtte fra den hviterussiske presidenten, Alexander Lukashenko.

Det er mulig at han opptrer etter avtale med Kreml, som burde være mer synlige i sin støtte til det ortodokse Armenia. (Russland, Hviterussland og Armenia er alle medlemmer av The Eurasian Economic Union and the Collective Security Treaty Organization).

Underlig nok så har ikke shiamuslimene i Iran tatt stilling til krigen foreløpig. Selv er de sammen med Tyrkia og Aserbajdsjan de rene etniske sjia-gruppene, i verden fordi de var del av Safavid-imperiet.

President Hassan Rohani har inkludert dette i sin plan for en Shia-føderasjon under sin andre valgkampanje.

At han for øyeblikket har trukket seg tilbake med denne planen gir inntrykk av at Teheran ikke ønsker å blande seg inn i en konflikt med Moskva, som offisielt er nøytralt.

Desto mer siden Armenia spiller en uvesentlig rolle når det gjelder USAs forbud mot våpeneksport til Iran.

På den armenske siden driver deres diaspora intens lobbyvirksomhet i Kongressen for å få president Erdogan - hvis land er medlem av NATO - til å ta ansvar for konflikten foran et internasjonalt tribunal.

I saken om en stilltiende avtale mellom Moskva og Washington, kan denne krigen bli snudd diplomatisk mot president Erdogan, som nå presses mellom De To Store.

Slik den irakiske presidenten Saddam Hussein, som brutalt vekslet fra å ligger lommen på Pentagon til å bli fiende nummer éne da han trodde han hadde tillatelse til å invadere Kuwait, så kan den tyrkiske presidenten nå ha blitt oppmuntret til å få skylden for den nåværende krigen.