President Biden kunngjorde nylig inngåelsen av AUKUS, et militær-strategisk partnerskap mellom USA, Storbritannia og Australia, med formål om «å sikre fred og stabilitet i Indo-Stillehavsregionen» (den tropiske delen av det indiske hav), området som sett med Washingtons geopolitiske øyne strekker seg fra vestkysten av USA til den indiske kyst. Formålet med denne strategiske alliansen er «å møte det 21 århundres trusler på samme måte som vi møtte det 20 århundres trusler; altså sammen». En klar referanse til både Russland og Kina.
For å forsvare seg mot såkalte «trusler som hurtig utvikler seg», lanserer AUKUS det som av dem kalles «et nøkkelprosjekt»: USA og Storbritannia skal hjelpe Australia med å skaffe seg «atomdrevne, konvensjonelt bevæpnede ubåter»
Den førte reaksjonen etter lanseringen av AUKUS, var Frankrikes reaksjon. Frankrike mister en kontrakt med Australia verd anslagsvis 90 milliarder dollar, der Frankrike skulle forsyne Australia med 12 konvensjonelt drevne Barracuda angrepsubåter. Franskmennene mener de har blitt stukket i ryggen og har tilbakekalt sine ambassadører fra USA og Australia. De politiske mediene har i mediedekningen fokusert på dette og ikke gått nærmere inn på hva AUKUS fører med seg av implikasjoner.
Først og fremst, så er det ikke særlig troverdig at USA og Storbritannia skal utstyre Australia med svært avanserte teknologi for å bygge 8 sistegenerasjons atomdrevne ubåter til en kostnad av om lag 10 milliarder dollar per stykk, for så å utstyre disse utelukkende med konvensjonelle våpen. Det er som om de skulle gi Australia hangarskip som ikke kan frakte fly. Statsminister Morrison har allerede kunngjort at Australia via USA hurtig vil anskaffe «utstyr som muliggjør angrep over lange avstander», med Tomahawk og hypersoniske missiler, der både konvensjonelle- og atomstridshoder kan brukes.
Australske ubåter vil med sikkerhet også kunne avfyre US Trident ballistiske raketter, som også amerikanske og britiske ubåter er bevæpnet med. Trident D5 har en rekkevidde på 12 000 kilometer og kan bære opptil 14 selvstendige termiske atomstridshoder: 100kt (kilotonn) W76 eller 475kt W88. Columbia-ubåten, som hadde byggestart i 2019, har 16 missilbrønner der Trident D5-missilier kan brukes, så den har kapasitet til å avfyre over 200 kjernefysiske stridshoder som igjen kan ødelegge like mange mål. (Havner, byer og annet)
På bakgrunn av dette er det klart at Washington har utmanøvrert Frankrike ikke bare grunnet økonomiske formål (for å verne om egen industri), men også grunnet strategiske formål. Dette er en militær eskalering ovenfor Kina og Russland i Indiahavet og som gir USA total kontroll over operasjonen.
Etter å ha kansellert kontrakten for konvensjonelt drevne ubåter med Frankrike, ubåter som er ubrukelige i et slikt scenario, har Washington startet det ICAN-Australia (International Campaign to Abolish Nuclear Weapons) kaller «økt innflytelse fra atomvåpen på Australias militære evner».
Når de settes i drift, vil de atomdrevne australske ubåtene settes under amerikansk kommando og USA vil da bestemme hvor de skal operere. Disse ubåtene, som ingen faktisk kan kontrollere bestykningen på og som stille og på store dyp kan nærme seg både Kinas og Russlands kyster, kan på få minutter angripe hovedmål i disse landene med en ødeleggelseskapasitet større enn 20 000 Hiroshima-bomber.
Det er lett å forutsi de innledende konsekvensene av dette. Kina, som i henhold til Sipri (Det internasjonal fredsforskningsinstituttet i Stockholm) har om lag 350 atomstridshoder – sammenliknet USAs 5550 – vil sette fart på både kvantitativ og kvalitativ utvikling av sine atomstridskrefter. På grunn av sin økonomiske og teknologiske styrke kan Kina utstyre seg med atomstridskrefter på samme nivå som både USA og Russland. Det vil i så fall være Joe Bidens fortjeneste – trollmannens læregutt, som mens han lanserer «nøkkelprosjektet» med å levere atomubåter til Australia fortsetter å snakke om «USAs lederskap innen begrensning av atomvåpen.»