Det unevnelige prosjektet for et pseudo-Kurdistan

Er den militære intervensjonen av Frankrike, Israel og Storbritannia i Syria lovlig?

Den 20. november, med det formål å utløse deres nye krig i Irak og Syria, presset Frankrike, Israel og Storbritannia Sikkerhetsrådet til å vedta resolusjon 2249. Etter de franske representantene i FNs oppfatning, de som var ansvarlig for teksten, tillater resolusjonen kollektive handlinger i samsvar med artikkel 51 i FN-charteret, som betyr et middel for «lovlig forsvar». Utfra den britiske statministeren David Camerons oppfatning, støtter vedtaket «enhver handling mot denne morderiske og diabolske sekten, både i Irak og Syria.»

Dette er imidlertid fullstendig feilaktig ifølge eksperter, «The Research Service», som er knyttet til Underhusets bibliotek. Etter en nøyaktig undersøkelse av den lovgivingen dette dreier seg om, sier Arabella Lang at resolusjonen på ingen måte gir rett til bruken av makt, men støtter enhver som har lovlig mulighet til dette ved å forsterke deres innsats. Dette betyr at resolusjonen bare kan brukes av de statene som er invitert til å delta av Syria og Irak.

Det var av den grunn at Irak skrev et brev til til Generalsekretæren og Sikkerhetsrådet hvor de bekreftet at de var under angrep av IS fra Syrisk område, selv om det Islamske Emiratet var grunnlagt i Irak. I og med at Frankrike og Storbritannia har vært anmodet av Irak, har disse to statene, uten Israel, gitt inntrykk av at de utfører deres rett til «lovlig kollektivt forsvar». Utover dette, gir hver av dem inntrykk av at de er blitt angrepet av IS fra Syria, og de krever derfor sin individuelle rett til lovlig forsvar. Uheldigvis er disse argumentene bare gyldige hvis Paris og London kan bevise at IS forbereder et umiddelbart angrep fra Syria, noe som ikke er tilfellet.

Konsekvensen er at den militære intervensjonen av Frankrike, Israel og Storbritannia i Syria forblir ulovlig som følge av at det ikke foreligger en avtale med regjeringen i den Syriske Arabiske Republikken.

La oss minne om at De Forente Nasjoners Charter og de relevante resolusjonene fra FNs Generalforsamling formelt forbyr militær støtte til ikke-statlige grupper som prøver å styrte medlemsland i FN. Dette er grunnen til at Frankrike og Storbritannia lenge har gitt inntrykk av at de sender bare defensivt utstyr til de væpnete gruppene i Syria. Dessverre mottar disse gruppene store mengder av offensive våpen - spesielt rifler, granatkastere, anti-tank og bakke-til-luft raketter, eksplosiver og til og med stridsgasser. I august 2014 innrømmet president Hollande i et intervju med Le Monde at de hadde levert offensive våpen til de syriske «opprørerne». Han spesifiserte seinere i intervjuet med journalisten Xavier Panon, at de hadde levert 20 mm kanoner, maskingevær, rakettkastere og anti-tank missiler helt siden 2012, noe som er et entydig brudd på internasjonal lov og trekker Frankrike ned på nivå med «gangster-stater».

Det unevnelige prosjektet til Frankrike, Israel og Storbritannia

Siden den 20. november har Frankrike forsøkt å skape en koalisjon, og en til, for å bekjempe IS, helt konkret for å ta Raqqa. Språkbruken, som er alt som må til for å overbevise den franske befolkningen om regjeringens besluttsomhet til å reagere på 13. november-angrepene, er likevel en dårlig forkledning for de koloniale hensiktene til president Hollande. Naturligvis er det helt utmerket å jage IS ut av Raqqa, men med hvilke bakkestyrker og til fordel for hvem?

Den russiske luftkrigen støttes på bakken av den syrisk arabiske hæren, mens ifølge den franske utenriksministeren, Laurent Fabius, skal den fransk-britiske deltagelsen støtte den frie syrisk hæren (organisert av medlemmer i Al-Qaida i Libya), de sunni arabiske styrkene (med andre ord de turkmenske styrkene som støttes av Tyrkia) og kurderne (både den syriske YPG og Peshmerga til den regionale kurdiske regjeringen i Irak).

i tilfelle disse styrkene skulle klare å ta Raqqa ville byen bli overlevert til den kurdiske regionale regjeringen i Irak, som ville annektere den. Målet er å proklamere «et Kurdistan» som omfatter grenseområdene mellom Syria og Irak, og deretter fordrive den syriske befolkningen som bor der, fulgt av en overføring av 10 millioner tyrkiske kurdere til denne nye staten.

Juppé planen

I 2011 signerte den daværende franske utenriksminister og hans tyrkiske motpart, Ahmet Davutoglu, en hemmelig avtale. Vi vet at den inneholdt en del gjensidige arrangementer som omfattet en «løsning av det kurdiske spørsmålet» uten «å skade det Tyrkiske territoriets integritet», med andre ord å skape et pseudo-Kurdistan i Syria.

I og med at befolkingen i Frankrike fortsatt tror han er en Gaullist har en ikke lagt merke til hans helomvending i 2005. Den gangen ble han suspendert i 14 måneder og til et års embetsmessigst uegnethet, for å ha finansiert sitt politiske parti gjennom mislighold av offentlige fond. Han forlot Frankrike for å undervise i Montreal. Han opphold seg bare periodevis her og fulgte et kurs i et tredje land. Nå tilhører han opposisjonen, han er en av hovedinspiratorene til Frankrikes nære-østen politikk som president Hollande prøver å sette ut i livet, i forakt for historien og for Frankrikes interesser.

Kurdistan og Syria

Kurderne er et folk som i flere århundrer har bodd på et område som i dag er delt mellom Tyrkia, Irak og Iran. 1962-tellingen viste at det bare var 169 000 kurdere i Syria som er en forsvinnende liten del av hele befolkningen. Men som følge av borgerkrigen i Tyrkia fra 1980-90 søkte 2 millioner tyrkiske kurdere tilflukt i Syria. Tanken til til Frankrike, Israel og Storbritannia er å skjære ut en stat til dem, ikke i Tyrkia hvor de hører hjemme, men ved å kolonisere det landet som generøst har beskyttet dem.

Syria har allerede blitt oppstykket av Frankrike og Storbritannia på San Remo konferansen (1920) i samsvar med betingelsene i Sykes-Picot arrangementet (1916). Historisk omfatter Syria ikke bare det nåværende landet, men også Palestina, Israel, Libanon, Jordan Sanjak i Alexandretta (tyrkisk Antioch) og deler av Irak. Det nåværende prosjektet tar sikte på å fortsette oppstykkingen.

Hvem er kurderne?

Kurderne utgjør en enhetlig kultur men snakker ulike dialekter, kurmanji (Nord-Syria), sorani (Irak og Iran) og pehlwani (Øst-Iran og Vest-Irak) - og det må legges til et fjerde og helt forskjellig språk fra de foregående tre, Zaza-Gorani dialektene (Nord-Vest-Iran).

Under den kalde krigen var kurderne delt i to helt ulike grupper. Den første var støttet av Israel og USA mens den andre var støttet av Sovjetunionen og Syria.

Under den tyrkiske borgerkrigen kjempet det viktigste kurdiske partiet PKK (som regnet seg som tilhenger av marxismen-leninismen) og dets leder Abdullah Öcallan for etableringen av en uavhengig Kurdistan i Tyrkia. De uttalte helt eksplisitt at de ikke hadde noen territoriale ambisjoner i Syria. Öcallan ble tatt imot som politisk flyktning i Syria hvorfra han ledet de militære operasjonene i Tyrkia.

Fordi de måtte flykte fra undertrykkelsen fant 2 millioner kurdere tilflukt i Syria. Men i 1998 truet Ankara Damaskus med krig hvis de forsatt huset PKK. President Hafez al-Assad ba da Öcallan å finne et annet tilfluktssted men fortsatte å beskytte de syriske flyktningene.

Ved starten av krigen mot Syria ga president Bashar al-Assad syrisk borgerskap til mange av de syriske flyktningene fra Tyrkia. Han oppildnet dem til å skape lokale heimevernsgrupper og delta i forsvaret av territoriet. I løpet av de første to årene av krigen var det et fullstendig samarbeid med de syriske sikkerhetstyrkene, men i 2014 begynte situasjonen å bli vanskeligere.

Den 31. oktober ble lederen av den kurdiske demokratiske unionen i Syria, Salih Muslim, tatt mot av Francois Hollande i tilknytning til et intervju med Tyrkias president, Recep Tayyip Erdogan, i etterkant av slaget om Kobani. De to statsoverhodene, som frem til da hadde nektet å hjelpe de syriske kurderne, klarte å overbevise Salih Muslim at han ville ha personlig interesse i å forråde PKKs kamp og slutte seg til deres prosjekt.

Et år seinere startet Salih Muslim en operasjon som som bestod av en tvangs»kurdisering» av det nordlige Syria som provoserte lokalbefolkningen til lokal motstand, hovedsaklig assyriske kristne og sunnimuslimer.

Imidlertid, da Frankrike, Israel og Storbritannia satt i verk operasjonen for å skape et Kurdistan i Syria, fikk Salih Muslim store problemer med å mobilisere krigere. De unge kurderne som hadde funnet tilflukt i Irak nektet i stor grad å delta i dette koloniserings-prosjektet.

Salih Muslim var enda en gang i Paris, fredag 27. november.

Ødeleggelsen av det russiske Soukhoi 24 av Tyrkia

Den russiske militære intervensjonen den 1. oktober 2015 forstyrret planene til kolonimaktene. For president Recep Tayyip Erdogan, hindret den gjennomføringen av Juppé-planen og drømmen hans om rensing av Tyrkia. Som en følge av dette ga han ordre til de væpnete styrkene om å forberede en hendelse med et russisk fly, noe varsleren Fuat Avni meldte fra om.

Den 16. november utvidet russerne sine militære operasjoner mot terroristgruppene i Syria ved å angripe, men også politisk, deres finansieringskilder. President Vladimir Putin forårsaket overraskelse på G20-møtet i Antalya ved å beskylde, uten å nevne navn, presidenten for dette møtet, Recep Tayyip Erdogan. Han viste de tilstedeværende diplomatene satellittbilder av konvoier av tankbiler på vei fra Syria til tyrkiske havner og fordømte den slappe moralen til de som tillot IS å skaffe seg milliarder av dollar på denne trafikken.

Fordi han overvurderte støtten han ville få i Washington, eller undervurderte Russland, ga president Erdogan ordre om å ødelegge en russisk Soukhoi som hadde befunnet seg i tyrkisk luftrom i 17 sekunder. Uten å nøle reagerte Moskva med iverksette tunge økonomiske sanksjoner mot Ankara, ved å offentliggjøre radaropptakene fra hendelsen, ved å utplassere S-400 missiler og til sist den 2. desember på en pressekonferanse av forsvarsjefen ved å offentliggjøre foto-baserte bevis på Tyrkias ansvarlighet i finansieringen av IS.

Den internasjonale presse, som hadde benektet denne sannheten i et helt år, ble plutselig oversvømmet av bebreidelser mot eneherskeren i Ankara og hans familie.

Den fransk-britiske intervensjonen

Den 29. november organiserte EU et spesialmøte med Tyrkia. De ignorerte uttalelsene til Vladimir Putin på G20 møtet og de ikke-offentliggjorte rapportene fra Federica Mogherini (EUs ansvarlige for koordinering gjennomføring av EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. overs.) Disse bekreftet det faktum at oljen som IS stjal ble solgt i EU til Kypros, Italia og Frankrike. De uttalte fra møtet « i sammenheng med til slutterklæringen fra G20-møtet som ble avholdt i Antalya, og resolusjon (2015) 2249 fra FNs sikkerhetsråd, bekrefter på nytt Tyrkia og EU at kampen mot terrorisme fortsatt er prioritert» (NB).

I tilknytning til iverksettelsen av Juppé-planen fra 2011, ble forhandlingene om tilslutning av Tyrkia til EU reaktivert, visakravet skal oppheves og på toppen av kransekaken ble EU enig om å overføre 3 milliarder euro til Tyrkia, angivelig for å få hjelp til å mestre den syriske flyktningkrisen.

Det franske parlamentet og det britiske underhuset fikk overbevist medlemmene om at resolusjonen 2249 ga dem tillatelse å intervenere i Syria uten Damaskus godkjenning og de ga klarsignal til militær intervensjon i Syria. Disse intervensjonene som er utelukkende fra luften er presentert som forsøk på ta IS. I løpet av debattene var det ingen i nasjonalforsamlingene som reiste spørsmålet om et pseudo-Kurdistan.

I motsetning til presseuttalelsene har ingen endret politikken overfor IS. Terror-organisasjonen er fortsatt støttet av de som skapte den - personer i USA som stod nær David Petraeus og John Negroponte og regjeringene i Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Det er bare de irakiske sjiaene, Hezbollah i Libanon, den syriske arabisk hæren og Russland som bekjemper IS. Operasjonene til USA-koalisjonen har aldri hatt noen andre mål enn å kontrollere IS, aldri å utslette den. Spillet i dag dreier seg om å «frigjøre Nord-Syria» for å iverksette en øyeblikkelig okkupasjon av området av irakiske kurdere og presse IS tilbake inn i Irak til distriktet Al-Anbar som skal reserveres for dem. Den eneste forskjellen siden den russiske intervensjonen er at den vestlige alliansen har gitt opp tanken på å få IS til å okkupere den syriske ørkenen.