Fra Geneve-kommunikeet til resolusjon 2254

Washington-Moskva relasjonene

For andre gang har USA og Russland undertegnet en avtale og blitt enig om en fredsplan for Syria.

– Første gangen var under Geneve-konferansen i juni 2012. Innholdet i dette arrangementet som det ble enighet om, skulle bringe fred både til Syria og hele Midt-Østen ved at en delte området inn i innflytelses-soner. Imidlertid ble hele dette arrangementet øyeblikkelig sabotert av utenriksminister Hillary Clinton og hennes gruppe av «liberale hauker» og «ny-konservative»(neo-cons., overs.). Og mindre enn to uker seinere organiserte Frankrike en reprise på krigen under Paris-konferansen til «Venner av Syria», den gangen med operasjonen «Damaskus-vulkanen og syriske jordskjelv»( Dette var navnet på et direkte militært angrep på Damaskus, overs.). I tillegg til denne uenigheten kommer innledningen til statskupp i Ukraina mot slutten av 2013. Disse to hendelsene forårsaket nærmest fullstendig brudd i de diplomatiske relasjonene mellom Washington og Moskva.

– Andre gangen var under besøket hvor John Kerry besøkte Vladimir Putin i Kreml den 15. desember 2015. Dette møtet ble øyeblikkelig fulgt opp gjennom et møte til høyeste rådet for den syriske opposisjonen og tilslutning til resolusjon 2253 som forbød finansiering av Al-Qaida og IS, og resolusjon 2254 som institusjonaliserte vedtakene fra syriamøtene i Wien og Geneve. Særlig overraskende var det at det øverste rådet til den syriske opposisjonen valgte baathisten x-statsminister Riad Hijab - til leder for delegasjonen. For å unngå tolkningfeil erklærte utenriksminister Kerry at Kreml og USAs mening om president Assad ikke ville være en hindring for stemmegivningen om Syria. De bekreftet dermed i Sikkerhetsrådet at den «politiske prosessen ikke vil dreise seg om et valg mellom Assad og IS, men mellom krig og fred.

Tilbaketrekningen av de iranske militære rådgiverne var begynt like før toppmøtet i Kreml.

Russland aksepterte å slutte seg til Geneve-kommunikeet som slår fast at deler av opposisjonen skal integreres i en slags nasjonal samlingsregjering for Den Syriske Arabiske Republikken (Syria). For å demonstrere at de sloss mot mot terroristene, men ikke den politiske opposisjonen, uansett om den er væpnet eller ikke, gjorde Russland en avtale med Den Frie Syriske Hæren og dens sponsor, Frankrike. I og med a denne hæren aldri har hatt den betydning på slagmarken som de Atlantiske mediene hevder og selv om den ikke har eksistert siden slutten av 2013 - har det det nå dukket opp 5000 krigere fra ingensteds som samarbeider med både den russiske og den syriske hæren i kampen mot Al-Qaida og IS. Dette er spesielt overraskende i og med at den Frie Syriske Hæren skulle ha vært etablert i sør, men nå kjemper nord i landet. Siden fiaskoen til Geneve-konferansen i juni 2012 har det rent mye vann i havet. Flere av de som stod mot hverandre er borte og maktbalansen er snudd.

President Obama har tydeligvis tatt tilbake en del av makten sin og stengt av prosjektet om «den arabiske våren». Han har maktet, i tur og orden, å bli kvitt General David Petraeus (som ble arrestert og satt i håndjern i november 2012), Hillary Clinton ( i januar 2013) og General John Allen (som ble tvunget å gå av for bare to måneder siden i oktober 2015). På samme måte har han rensket opp i administrasjonen - inkludert det Nasjonale Sikkerhetsrådet - ved å bannlyse Det Muslimske Brorskapet. Jeffrey Feltman forblir imidlertid som nr. 2 i FN. Feltman har laget en plan for fullstendig og betingelsesløs overgivelse av Syria og har blitt «slept» til fredsforhandlingene i håp om at den Syriske Arabiske Hæren skulle lide nederlag først.

I juni 2013 tvang Det Hvite Hus emir Hamad al-Thani i Qatar å abdisere og hans statsminister Hamad ben Jassem å trekke seg fra det politiske livet. Imidlertid er ben Jassem blitt co-president i «The Brookings Institute» i Douha (i Qatar) sammen med den nye emiren, Tamim. Derigjennom kunne de opprettholde finansieringen av Det Muslimske Brorskapet og deres terror-organisasjon helt frem til den diplomatiske krisen med sine saudiske naboer, mars 2014.

Til tross for advarsler fra «Defence Intelligence Agency» (DIA) var David Petraeus i stand til å administrere sin gruppe helt frem til midten av 2014. Denne gruppen hadde han skapt i 2004 sammen med oberst James Steele, oberst James Coffman og ambassadør John Negroponte under navnet: «Det islamske emiratet i Irak». De brukte den til etnisk rensing av deler av landet med tanke på en fremtidig oppdeling. Denne operasjonen var støttet av en rekke stater (Saudi-Arabia, Kypros, De Forente Arabiske Emiratene, Frankrike, Italia, Qatar, Tyrkia og Ukraina) i tillegg til multisnasjonale selskaper (Exxon-Mobil, KKR, Academi).

Det Hvite Hus var i stand til å fjerne klanene til både x-kong Abdallah og prins Bandar ben Sultan fra den saudiske ledelsen ved at de plasserte tømmene i hendene på prinsene Mohamed ben Nayef og Mohamad be Salmane. Denne maktomfordelingen svekket maktstrukturen, men muliggjorde politiske endringer.

5+1-avtalen med Iran markerte Irans gjenforening med sine revolusjonære ambisjoner slik at en «modus vivendi» med saudiene ble en mulighet, selv om det som skjer i Jemen kompliserer det hele.

Både Washington og Moskva har inntatt en markert negativ holdning overfor den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdogan. Det forhold at Tyrkia er i et medlem av Nato har imidlertid tvunget Det hvite Hus til å opptre forsiktig, spesielt siden Ankara er alliert med Kiev, et annet krigsteater i USAs globale strategi.

Maktbalansen mellom Washington og Moskva er gradvis snudd, vist i juni 2012 og september 2015. Nato har mistet sin overlegenhet i interkontinentale missiler og konvensjonell krigføring, slik at Russland nå er verdens ledende militærmakt.

Som er resultat av dette er rollene nå snudd. I 2012 tok Kreml sikte på å bli likeverdig med Det Hvite Hus. I dag må USA forhandle politiske med utgangspunkt i tapet av landets militære dominans. Som et tegn i tiden har den symbolske tenke-tanken til det militær-industrielle komplekset, «The Rand Corporation", nylig offentliggjort sin fredsplan for Syria. Denne mektige gruppe sjokkerte allerede ledelsen i USA i oktober 2014 da de slo fast at en seier for president Al-Assad ville være det beste utfallet for USA. De foreslår nå en våpenhvile som kan bringe inn tilstedeværelsen av opposisjonen og kurderne i en fremtidig nasjonal samlingsregjering.

Motstanden til den nye verdensorden

Motstanden til Barak Obamas politikk har på ingen måte forsvunnet. For eksempel anklager Washington Post han for å ha overlatt spørsmålet om regime-endring i Syria til Russland. I 2012 var det mulig å tolke motstanden fra Petraeus-Clinton gruppen mot fred som et ønske om dra mest mulig fordel av av USA militære overlegenhet. Men som følge at Russland nye våpen gir dette ikke lenger mening. Fra nå av er det eneste som er mulig å håpe på, og det så fort som mulig - er å fremprovosere en internasjonal konfrontasjon hvor en fortsatt kan tenke seg at vesten har en sjanse å vinne - noe som vil være utenkelig så fort China blir i stand til mønstre en sterk nok militærmakt.

På samme måte som de gjorde på Genevekonferansen var Frankrike frempå så fort som resolusjon 2254 var vedtatt. Utenriksministeren, Laurent Fabius, erklærte enda en gang at alle opposisjonsgruppene burde være med i omdanningen av Syria - bare president al-Assad skulle utelukkes - en tanke som er i motsetning til Kommunikeet fra Geneve og selve resolusjon 2254. Mens det i 2012 fortsatt var mulig å tolke det franske standpunktet som et ønske om å erstatte Baath-regimet med en regjering utgått fra Det Muslimske Brorskapet, altså en fortsettelse av fjerning av sekulære arabiske regjeringer («Den arabiske våren») - eller et forsøk på blodtapping av den syriske hæren for å få til en regional dominans av Israel - eller ganske enkelt som et ønske om en rekolonisering, så er ikke dette lenger mulig i dag ganske enkelt fordi ethvert av disse tre alternativene vil innebære en krig med Russland.

Frankrike representer i den syriske konflikten de liberale haukene og ny-konservative i USA. Ved at de gjør dette, støttes de av de messianske sionistene, slike som Benjamin Netanyahu, som mener at det er en religiøs plikt å frembringe tilbakekomsten til Messias (frelseren; overs.) ved å fremprovosere et Ragnarok.

Fred i Syria eller kjernefysisk krig?

Det virker ikke troverdig at de liberale haukene, de nykonservative og de messianske sionistene kan klare å fremprovosere deres politikk på de to stormaktene. Det vil imidlertid ikke være mulig å avgjøre noe sikkert før januar 2017 da den nye presidenten er på plass i Det Hvite Hus. I den sammenheng kan vi bedre forstå den uttalte støtten fra Vladimir Putin til Donald Trump, som synes å være den som best er i stand til å stanse vennen Hillary Clinton.

I virkeligheten ligger nå alt til rette for en fred som tillater at taperne ikke mister ansikt.