Mot Saudi-Arabias sammenbrudd

På ett år har den nye kongen i Saudi-Arabia, Salman, den 25. sønnen av dynastiets grunnlegger, klart å konsolidere sin personlige autoritet på bekostning av andre greiner i familien, derav klanen til prins Bandar ben Sultan og den til gamle kong Abdallah.

Vi vet imidlertid ikke hva Washington har lovet taperne for å fraråde dem til å gjøre forsøk på å få tilbake noe av makten de har tapt. Uansett leder visse anonyme brev som er offentliggjort i britisk presse oss til å tro at de ikke har oppgitt sine ambisjoner. I og med at han var tvunget av sine brødre til å nominere prins Mohamad ben Nayef som arving, fikk kong Salman isolert han og begrenset makten hans til fordel for sin egen sønn, prins Mohamad ben Salman. Hans hensynsløse og brutale natur er ikke blitt hemmet av familie-rådet som ikke lenger har møter. I praksis er det han og hans far som regjerer aleine som autokrater uten motstand og det i et land som aldri har valgt parlament og hvor politiske partier er forbudt.

Så har vi sett at prins Mohammed ben Salman har tatt over ledelsen i «Rådet for økonomiske forretninger og utvikling», tvunget frem en ny retning på Ben laden gruppen og tatt kontroll over Aramco. Hver gang har målet vært å få fetterne lenger unna makten og plassere lojale vasaller i ledelsen for kongens viktigste selskaper.

I kraft av sin egen innenrikspolitikk favoriserer regimet bare sunnier eller wahhabister (ekstrem retning innen sunni-islam, overs.). Samtidig diskrimineres den andre halvdelen i befolkningen. Prins Mohammed ben Salman rådet faren til å halshugge Nimr Baqir al-Nimr fordi han hadde våget å trosse han. Med andre ord dømte staten lederen av opposisjonen til døden og avrettet han. Hans eneste forbrytelse hadde vært å å formulere og gjenta slagordet - «Despoti er ulovlig». Det faktum at denne lederen var en sjeik for sjia-bevegelsen forsterker bare følelsen av apartheid overfor ikke-sunnier, som er forbudt religiøs virksomhet og det er også forbudt for slike å inneha offentlige verv. Ikke-muslimer, omtrent en tredjedel av befolkningen, har ikke lov å praktisere sin religion og kan ikke regne med Saudisk statsborgerskap.

På den internasjonale scenen utfører prins Mohammed og faren kong Salman en politikk som bygger på beduin-stammene i kongedømmet. Dette er den eneste måten å forstå både den vedvarende finansieringen av den afghanske Taliban og den «libanesiske framtidsbevegelsen», den saudiske undertrykkelsen av revolusjonen i Bahreïn, deres støtte til jihadistene i Syria og Irak og invasjonen av Jemen. Saudiene støtter alltid sunnier som de anser stå nærmest deres stats-wahhabisme, ikke bare mot sjiaer, men primært mot opplyste sunnier og alle andre religioner. Fremfor alt og alltid støtter de utvalgte ledere fra de sentrale saudiske sunni-stammene.

Vi kan forresten merke oss at avrettingen av sjeik al-Nimr følger etter dannelsen av en stor anti-terrorist organisasjon på 34 stater ledet av Riyadh. Siden vi vet at offeret, som alltid var imot bruken av vold, var dømt for «terroristiske» handlinger (NB!), må vi kokludere med at dette er en sunni-allianse mot alle andre religioner.

Prins Mohammed bestemte sjøl å starte krig mot Jemen med påskuddet om å hjelpe president Abd Rabbo Mansour Hadi som var styrtet av en allianse mellom Houti-bevegelsen og styrkene til x-president Ali Abdallah Saleh. I virkeligheten ble krigen startet for å få tak i oljefeltene og utnytte dem sammen med Israel. Som en kunne forvente gikk det dårlig med krigen, og opprørerne iverksatte streifangrep inne i Saudi-Arabia, hvor hæren flyktet og forlot utstyret sitt.

Saudi-Arabia er derfor den eneste staten i verden som er eiendommen til en enkelt mann, styrt av en autokrat og hans sønn, som nekter enhver form ideologisk debatt, som ikke vil godta noen form for opposisjon og som bare godtar stamme-livegenskap. Det som i mange år er blitt ansett som en fortidsetterlevning som var forventet å tilpasse seg den moderne verden, har således gradvis stivnet helt, til det er blitt den levende definisjonen på et anakronistisk kongedømme.

Huset Sauds fall kan utløses av fallende oljepriser. Siden de er ute av stand til å reformere sin livs-stil, brenner kongedømmet nå sitt lys i begge ender i en slik grad, ifølge finansanalytikere, at det sannsynligvis vil kollapse i løpet av to år. Delsalget av Aramco kan midlertidig utsette utfallet, med det blir i så fall bare mulig på bekostning av tap av autonomi.

Halshuggingen av sjeik al-Nimr kan ha vært strået som førte til at kamelen brakk sin rygg. Saudi-Arabias fall er nå uunngåelig fordi det ikke lenger finnes håp for for menneskene som bor der. Landet vil bli kastet ut i en blanding av stammeopprør og sosiale revolusjoner som vil bli langt blodigere enn de tidligere Midt-Østen konfliktene.

Siden de er langt unna ethvert forsøk på å forhindre det som nå utvikler seg, sitter USA, som har vært regimets beskyttere, utålmodig og venter. De priser uavlatelig prins Mohammeds «visdom», nesten som for å oppmuntre han til å begå flere feil. Allerede i september 2001 arbeidet «the US Committee of the Chiefs of Staff» med et kart for å omforme «det større Midt-Østen», og i det planla de å dele opp landet i fem stater. I Juli 2002 vurderte Washington måter de kunne kvitte seg med Saud-familien på. Fra nå av er det bare et spørsmål om tid.

Husk:
– USA har klart å løse spørsmålet om etterfølgeren av kong Abdallah, men i dag forsøker de å få Saudi-Arabia til å gjøre feil. Målet deres er å dele landet i fem stater.
– Wahhabismen er statsreligion, men makten til Saud-familien, både utad og innad, baserer seg på utelukkende sunni-stammer mens de utsetter resten av befolkningen på apartheid.
– Kong Salman (80) har overlatt makten til et av sine barn, prins Mohammed (30). Prinsen har tatt kontroll over landets viktigste selskaper, har erklært krig mor Jemen og har nettopp avrettet lederen for opposisjonen, sjeik al-Nimr.