Brexit stokker om på geopolitikken i verden

Ingen synes å forstå konsekvensene av den britiske beslutningen om å forlate EU. De kommentatorene som tolker partipolitikk, og som har forspilt sin forståelse av internasjonale utfordringer for lenge siden, har konsentrert seg om deler av en absurd kampanje - på den ene siden, motstanderne av ukontrollert innvandring, og på den andre siden, «skremmerne» som har truet Storbritannia med de verste pinsler.

Men det som står på spill har ikke noe med dette å gjøre. Uoverensstemmelsen mellom virkeligheten og debatten i de politiske mediene illustrerer virkelig den sykdommen som den vestlige eliten lider av - sin egen inkompetanse.

Mens sløret rives bort fra øynene våre, forstår ikke vår elite situasjonen noe bedre enn det som det Sovjetrussiske kommunistpartiet gjorde av konsekvensene, da Berlin-Muren falt i november 1989 - oppløsningen av Sovjet-Unionen i 1991, deretter oppløsning av Rådet for Gjensidig Økonomisk Støtte (Comecon) og Warszawa-pakten 6 måneder etterpå, deretter fulgt av forsøkene på å demontere Russland selv, hvor de nesten mistet Tsjetsjenia.

På en lignende måte vil vi snart være vitne til oppløsningen av EU, deretter NATO, og med mindre en ikke passer på, demonteringen av USA.

Hvilke interesser står bak Brexit?

I motsetning til de brautende kravene til Nigel Farage, var ikke UKIP opphavet til folkeavstemningen som de nettopp vant. Beslutningen ble pålagt David Cameron av medlemmer av det Konservative Partiet. For dem må Londons politikk være en pragmatisk tilpasning til verdensutviklingen. Denne «nasjonen av kremmere», som Napoleon kalte den, ser at USA ikke lenger hverken er verdens ledende økonomi eller den ledende militærmakten. Det er derfor ingen grunn til å henge på dem som deres priviligerte partner.

På samme måten som Margareth Thatcher aldri nølte med å ødelegge britisk industri for å omdanne landet sitt til et internasjonalt finans-sentrum, på samme måte som de konservative ikke nølte med å åpne døren for uavhengighet for Skottland og Nord-Irland - og således et mulig tap av Nordsjøoljen - alt dette for å omdanne City til det sentrale offshore finanssenteret for yuan.

Brexit-kampanjen var i stor grad støttet av de kondisjonerte og Buckingham Palace, som mobiliserte tabloid-pressen med krav om å få tilbake uavhengighet.

I motsetning til de fortolkningene som den europeiske pressen offentliggjør, vil ikke den britiske utmeldelsen av EU skje langsomt, fordi EU vil kollapse raskere enn den tiden som trengs for de byråkratiske forhandlingene som må til i den sammenhengen. Comecon-statene forhandlet ikke om utmeldelser, fordi Comecon sluttet å fungere så fort som den sentrifugale bevegelsen begynte. Medlemstatene i EU som fortsetter å klamre seg desperat for å redde det som blir igjen av unionen, vil mislykkes i tilpasningen til den nye omfordelingen, og risikere å få de samme smertefulle kramper som en så de første årene i det nye Russland - et voldsomt fall i levestandard og forventet levealder.

Det er et påtrengende behov for å reformere institusjoner for å redde hundre-tusenvis av offentlig ansatte, folkevalgte og europeiske samarbeidspartnere som uunngåelig vil miste jobbene sine, men også den nasjonale eliten som også er en del av systemet. Alle sammen tror helt feilaktig at Brexit har åpnet en sprekk som euro-skeptikerne vil falle ned i. Men Brexit er bare uttrykk for USAs nedgang.

Pentagon som nå forbereder NATO-toppmøtet i Warszawa, har ennå ikke forstått at de ikke lenger er i posisjon til hundse sine allierte til å øke forsvarsutgiftene og få støtte til sine militære eventyr. Washingtons verdensdominans er over.

Vi beveger oss nå inn i en ny epoke.

Hva vil forandre seg?

Sovjet-blokkens fall var først og fremst dødsfallet til en bestemt verdensoppfatning. Sovjetunionen og landets allierte ønsket å bygge et enhetlig samfunn hvor så mye som mulig ble ansett som felles-eiendom. De lyktes med å skape et enormt byråkrati og en stygg bukett av bevisstløse ledere.

Berlinmuren ble ikke ødelagt av anti-kommunister, men av en koalisjon av kommunist-ungdommer og de Lutheranske kirkene. Deres hensikt var å gjenskape de kommunistiske idealene, men frigjort fra Sovjets åk, det politiske politiet og byråkratiet. De ble forrådt av sin elite, som, etter lenge å ha tjent sovjetiske interesser, gjorde en u-sving og løp for å tjene interessene til USA. De mest hengivne av Brexit-tilhengerne forsøker å gjenopprette sin nasjonale suverenitet, og at de vest-europeiske lederne skal stå til ansvar for å ha sluppet løs Lisboa-avtalen etter at den Europeiske konstitusjonen ble avvist i folkeavstemninger (2004-2007). De vil bli skuffet av det som kommer.

Brexit markerer slutten på USAs ideologiske dominans, den typen kjøpmanns-demokrati som feires som de «Fire friheter». I sin tale om unionens tilstand i 1941 definerte president Roosevelt dem som som 1. Tale- og trykkefrihet, 2. Friheten til å dyrke sin gud slik de selv ønsker, 3. Frihet fra nød, 4. Frihet fra frykt (for utenlandsk aggresjon).

Hvis de engelske skal vende tilbake til sine tradisjoner, må kontinentale europeere gjen-oppsøke de problemstillingene som franske og russiske revolusjonære reiste om maktens legitimitet og de må også reorganisere sine gamle institusjoner, med fare for å tenne en ny fransk-tysk konflikt.

Brexit markerer også slutten på den militær-økonomiske dominansen til USA, siden EU og NATO ganske enkelt er på hver sin side av den samme mynten - selv om konstruksjonen av deres felles utenriks- og sikkerhetspolitikk tok lenger tid å etablere enn frihandelen.

Nylig skrev jeg en notis om denne saken vedrørende situasjonen i Syria. Jeg gikk gjennom alle de interne EU-dokumentene, både de som var offentliggjort og de som ikke var det, og jeg kom til at de var skrevet uten faktisk kunnskap om det som foregikk «på bakken», men fra notisene til den tyske utenriksministeren som selv bare reproduserte instruksene fra USAs utenriksdepartement. Et par år tidligere gjorde jeg den samme jobben for en annen stat, og jeg kom til den samme konklusjonen (med det unntak at i dette tilfellet var ikke mellom-mannen tysk, men den franske regjeringen).

De første konsekvensene innad i EU

Akkurat nå protesterer de franske fagorganisasjonene mot den nye loven om arbeidskraften som Valls regjering har fremmet med utgangspunkt i en rapport fra den Europeiske Unionen, som selv ble inspirert av instruksjoner fra USAs utenriksdepartement. Mens mobiliseringen fra CGT (Hovedfagforeningen i Frankrike) har gjort det franske folket i stand til å oppdage EUs rolle i denne saken, har de enda ikke fått med seg EU-USA tilknytningen. De har forstått at ved å vedta regler som plasserer selskapsavtaler over bransjeavtaler, så reiser regjeringen i praksis spørsmålet om hvilke lov som gjelder for kontraktene - men de vet ikke noe om Joseph Korbel og hans to barn, hans biologisk datter, demokraten Madeleine Albright og hans adopterte datter, republikaneren Condoleezza Rice. Professor Korbel forsikret at for å dominere verden var alt Washington trengte å gjøre en omskriving av internasjonale relasjoner i Anglo-Saxiske lovtekster. Ved å plassere kontraktene over loven, priviligerer Anglo-Saxiske lovgiver på lang sikt de rike og mektige på bekostning av de fattige og underprivilegerte.

Det er mulig at franskmenn, nederlendere, danskene og andre vil forsøke å løsne båndene til EU. Av den grunn vil de måtte konfrontere sine herskende klasser. Selv om utfallet av denne konflikten er uoversiktlig, er selv konflikttemaet tydelig nok. Uansett vil de franske arbeiderne i perioden med omveltninger som står foran oss, være vanskelige å håndtere, i motsetning til de engelske som for øyeblikket er desorganisert.

De første konsekvensene for UK

Statsminister David Cameron spilte sommerferie-kortet for å utsette avskjeden sin til oktober. Hans etterfølger, sannsynligvis Boris Johnson, vil derfor få tid til å forberede de endringene som må iverksettes så snart som han kommer til Downing Street. Storbritannia vil ikke vente på sin endelige utgang fra EU for å kunne utvikle sin egen politikk - til å begynne med å fjerne seg fra sanksjonspolitikken som de er pålagt overfor Russland og Syria.

I motsetning til hva den europeiske pressen hevder, er «City of London» ikke direkte bekymret i forhold til Brexit. På grunn av sin spesielle status som en uavhengig stat direkte underlagt kronen, har den aldri vært en del av EU. Naturligvis vil det ikke lenger være mulig å beskytte hovedkvarterene i en del selskap som må tre inn igjen i unionen, men på den andre siden vil det være mulig å utnytte Londons suverenitet til å utvikle yuan - markedet. Allerede i april, fikk de tilført de nødvendige privilegier ved å undertegne en avtale med Kinas nasjonalbank. Utover dette, kan de utnytte sine aktiviteter som et finans-paradis for europeerne.

Mens Brexit midlertidig vil desorganisere den britiske økonomien mens den venter på et nytt knippe med nye regler, er det sannsynlig at Storbritannia eller i det minste England, vil reorganiseres fort for å oppnå enda større profitt. Vi må vente og se om de som har skapt dette jordskjelvet har klokskap nok til å dele fortjenesten med folket sitt. Brexit er tilbakevending til nasjonal suverenitet, men det garanterer på ingen måte folkets suverenitet.

De internasjonale landskapet kan utvikle seg i en rekke ulike retninger som følge av de reaksjonene som kommer. Men hvis det går dårlig for noen, er det alltid bedre å tilpasse seg realitetene, slik britene har gjort, heller enn å klynge seg til en drøm helt til den brister.