Frigjøring av Idlib etter Øst-Aleppo

Frigjøringen av Øst-Aleppo av den Syrisk Arabiske Hæren var bare mulig fordi de utenlandske støttespillerne aksepterte å stanse støtten til jihadistene. Retretten deres kunne ikke blitt fremforhandlet av den Syriske Arabiske Republikken, men bare av den russiske føderasjonen (Russland, overs.).

Moskva har klart å snu Qatar og gjøre dem til en alliert. Qatars holdningsendring ble forseglet ved at Moskva solgte en femtedel av Rosnefts kapital i begynnelsen av desember i Doha. Rosneft som er juvelen i Russlands krone, er verdens største selskap. Ved å gjennomføre denne transaksjonen angivelig for å dekke Russlands budsjettunderskudd, har Igor Setchine og Vladimir Putin uløselig forent den politiske energien til de to største gass-eksportørene i verden. I virkeligheten har Quatar droppet jihadistene allerede fra sist mai, de har stengt av sitt permanente kontor ved NATOs hovedkvarter i Brussel.

Den andre revolusjonen er det med Tyrkia. Mens landet som stat forblir et NATO-medlem, har dets president Recep Tayyip Erdogan blitt en personlig fiende til Washington. Siden de siste valgene har Moskva presset Erdogan for å få han til å kutte båndene mellom Tyrkia og USA.

Selv om det er en komplisert manøver som krever en del tid, har det ført til panikk i Tel-Aviv, som beordret drapet på ambassadør Andrei Karlov i Ankara - et mord som behørig ble satt pris på og feiret av New York Daily News, den fjerde største avisen i USA og megafon for de mest knallharde sionistiske lobbyistene. Kanskje var det Tel-Aviv som ga kommandoen om nedskyting, den samme dagen, av direktøren til det Latin-Amerikanske kontoret til det russiske utenriksdepartementet, Peter Polshikov.

Etter en viss tids overveielser om at Karlovs død kunne være et trekk i dobbeltspill fra Erdogans side - drapsmannen hadde vært en av Erdogans liv-vakter - vurderte Moskva det slik at det sannsynligvis ikke var slik. Vladimir Putin forsterket derfor sikkerhetstiltakene i Russland og overfor landets utenlandske representanter. Forresten viser denne episoden det faktum, selv om det ikke virker slik, at president Erdogan ikke er herre i sitt eget hus.

Tilfangetagningen av utenlandske offiserer i en NATO-bunker i Øst-Aleppo illustrerer utviklingen i denne konflikten. De tilfangetatte mennene var hovedsakelig britiske, fra USA, franske, saudiere og fra Tyrkia. Ved offentlig å bekrefte en ufullstendig liste på 14 navn plasserte ambassadør Bachar Jaafari NATO helt og holdent som ansvarlig - en helt annen tilnærming enn den som fant sted i februar 2012 da Syria innledet tosidige forhandlinger med Frankrike og Tyrkia under det Islamske Emiratet sin beleiring av Baba Amr. På det tidspunktet hadde Damascus returnert rundt førti tyrkiske offiserer og tyve franske offiserer til deres hæravdelinger, enten via mellom-mannen Mikhail Fradkov (sjefen for den russiske etterretningstjenesten) eller dirkete via admiral Edouard Guillaud (den franske stabsjefen). Men denne avtalen som var gjort med president Nicolas Sarkozy ble ikke respektert av hans etterfølger, Francois Hollande.

Eksistensen av en NATO-bunker i Øst-Aleppo bekrefter det vi har sagt om den rollen NATOs LandCom fra Izmir, har hatt i koordineringen av jihadistene. Men det Atlantiske Rådet, som er et overordnet organ i NATO, ga aldri klarsignal til denne operasjonen. Som med angrepet på Tripoli (Libya) i august 2011, brukte Washington NATO-systemet uten at en del av medlemmene ble informert. Ved å gjøre dette anvendte de Rumsfeld-doktrinen som sier at det ikke er en permanent koalisjon rundt USA, bare slike koalisjoner som ble etablert etter behov ut fra de valgte mål Washington til enhver tid har.

Frigjøringen av Syria bør fortsette med Idlib. Denne regionen er i dag okkupert av en horde med jihadistiske grupper uten en felles ledelse. Siden disse gruppene ikke er i stand til å organisere seg selv og i enda mindre grad til å administrere sivilbefolkningen, er sonen i praksis regjert av NATO via en knippe pseudo-NGOer (frivillige ikke-statlige organisasjoner). I det det minste var det dette som sist måned ble beskrevet av en tenketank i USA. For å slå disse jihadistene der, vil det bli først av alt bli nødvendig å kutte forsyningslinjene deres, med andre ord å stenge den tyrkiske grensen. Det er dette det russiske diplomatiet arbeider med.