Militærstrategien til det nye Tyrkia

Operasjonen 8. oktober 2017

I etterkant av forhandlingene i Astana om førte til en avtale mellom Russland og Tyrkia, invaderte den tyrkiske hæren provinsen Idlib, stikk i strid med syrisk suverenitet. Hensikten var etter sigende å slåss mot jihadister i området.

Den tyrkiske armeen skiller mellom følgende grupper:
– Syriske tyrkere, som den har samlet under flagget til den tidligere Frie Syriske Hæren (FSL) og som den har til hensikt å bruke for å oppnå støtte i regionen.
Jihadistene, som har akseptert å fortsette sine kamper i det fjerne Østen, og som vil bli transportert dit av MIT, Tyrkias hemmelige tjenester.
Alle andre, som bør elimineres.
– Dessuten okkuperer tyrkerne allerede Al-Bab, noe som også krenker Syrias suverenitet.
– Tyrkernes tilstedeværelse i Idleb kutter Rojavas tilgang til Middelhavet. Deres tilstedeværelse i Al-Bab åpner for muligheten til å dele Rojava i to og dermed eliminere den mulige statsdannelsen.

Fellesoperasjonen 12. oktober 2017

Tyrkia, Iran og Irak har møtt hverandre for om mulig å strupe de allerede svake mulighetene for et uavhengig Kurdistan. Barzani-familien og Israel har gradvis økt sin territoriale kontroll i området takket være lokale konflikter og kriger. I løpet av 15 år er området kontrollert av Barzani-familien og Israel under navnet ”Iraks Kurdistan” femdoblet i størrelse på bekostning av de innfødte arabiske og kristne befolkningene. Den 25 september 2017 organiserte Barzani-familien og Israel en folkeavstemning rundt selvstendighet. Ut fra et valg som helt klart var rigget, særlig i de kristne områdene, oppnådde ja-siden 92 prosent av stemmene. Under en populær festival annonserte Barzani-familien, mens de vaiet med israelske og kurdiske flagg, at prosessen mot uavhengighet var irreversibel. Tidsskriftet Kurds-Israel avslørte at en avtale var inngått mellom Tel-Aviv og Erbil som innebar forflytning av 200.000 innbyggere til dette pseudo-Kurdistan så fort uavhengigheten var erklært. Den israelske hæren ville umiddelbart stasjonere rakettvåpen der som truet både Syria og Iran.

Rørledningen som forbinder pseudo-Kurdistan med havnen Ceyhan i Tyrkia vil bli stengt av BOTAS, det statlige tyrkiske selskapet som eier den. Dermed vil Barzani-familien bli fratatt sine oljeinntekter. For tiden blir billig kurdisk olje utnyttet av det franske oljeselskapet Total. Den blir solgt innenfor EU, Ukraina og ikke minst Israel der Total dekker nesten hele landets forbruk.

Det tyrkiske og iranske luftrommet vil være stengt for trafikk fra pseudo-Kurdistan. Fordi det er krig i Syria, egner det syriske luftrommet seg lite for sivil luftfart. Fly til og fra Erbil vil da nødvendigvis måtte passere gjennom Bagdad.

Grensestasjonene mellom pseudo-Kurdistan og henholdsvis Tyrkia og Iran vil bli stengt , og dermed fjernes tollinntekter til en potensiell ny stat. For å opprettholde tyrkisk-irakiske handelsforbindelser må en ny handelsrute opprettes langs den syrisk-irakiske grensen for å sikre forbindelse mellom Ankara og Bagdad. Den irakiske hæren vil stasjonere 13000 soldater langs forbindelsen for å garantere dens sikkerhet, samtidig som arbeidet med en ny rørledning langs forbindelsesruten vil starte.

Forbindelsen vil kutte kommunikasjonen mellom pseudo-Kurdistan og Rojava.
Siden 2015 har den tyrkiske hæren okkupert Bachiqa i pseudo-Kurdistan, noe som er et overgrep mot irakisk suverenitet.

Senest den 1. november vil et ultimatum bli presentert for Barzani-familien for å unngå at de erklærer uavhengighet. Skulle familien likevel gjøre dette, vil en tyrkisk hær forberede en krigserklæring. De vil angripe på to fronter mot Erbil, en direkte fra den tyrkiske grensen og en fra den nye handelsruten beskyttet av den irakiske hæren.

Målet til det Nye Tyrkia

Tre måneder etter at henrettelsesforsøket på Erdogan ble stoppet og forsøket på statskupp ble slått ned i juli 2016, leverte Erdogan en tale på universitetet som bærer hans navn (RTEU). Han ga oss da et innblikk i ambisjonene til den tyrkiske republikken etter at den ble dannet og hvordan disse stemte med det nye regimets ambisjoner. Ved å referere til ”Nasjonens Pakt” (Misak-Milli) inngått av det ottomanske parlamentet den 12 februar 1920, forsvarte han gjenerobringen av tidligere territorier. Denne pakten, som var en del av det som lå til grunn for overgangen fra det ottomanske imperiet til den tyrkiske republikken, krever tilbakeføring av nordøstlige Hellas (vestlige Thrace og Dodecanese), hele Kypros, nordlige Syria (pluss områdene Idleb, Alep og Haskah) og nordlige Irak (inkludert Mosul).

I 1939 avga Frankrike Hatay (Syria) til Tyrkia. Paris håpet også at Ankara fjernet de ortodokse kristne som hadde sin patriarkalske base i Antioch.
Etter at tyrkerne hadde avstått fra disse kravene, ett etter ett, har de nå med president Erdogan snudd og krever dem igjen innlemmet i Tyrkia.

President Recep Erdogan er det eneste statsoverhodet i et i-land som utfordrer det internasjonale samfunn ved å offentlig gå ut og kreve nye territorier , om nødvendig med militærmakt.