Theresa Mays utenrikspolitikk

Globale Storbritannia

Den 13. november benyttet Theresa May muligheten ved statsministerens årlige tale på Lord Mayor’s Bankett til å gi en oversikt over den nye britiske strategien etter Brexit [1]. Storbritannia har til hensikt å gjenopprette sitt imperium (Global Britain) ved å fremme internasjonal frihandel ved hjelp av Kina og fjerne Russland fra internasjonale institusjoner ved hjelp av sine militære allierte - USA, Frankrike, Tyskland, Jordan og Saudi-Arabia.

I etterhånd kan man notere seg at alle elementene vi kan se i politikken i dag ble nevnt i denne talen, selv om vi ikke umiddelbart forstod det den gangen.

La oss ta et skritt tilbake. I 2007 talte Russlands president Vladimir Putin ved sikkerhetskonferansen i München. Han bemerket at den en-polare verden som ble foreslått av NATO var i hovedsak antidemokratisk, og han ba de europeiske nasjonene om å avvise denne amerikanske fantasien [2]. Uten å svare på det viktige poenget om fraværet av demokrati i internasjonale forbindelser, fordømte NATO Russlands utspill som et ønske om å svekke alliansen for derigjennom lettere å kunne true den.

Imidlertid har en britisk ekspert, Chris Donnelly, siden modifisert denne retorikken. For å svekke vesten, har Russland angivelig forsøkt å undergrave vestens økonomiske og sosiale system, selve grunnlaget for vestens militære makt. Dette måtte være det skjulte motivet bak den russiske kritikken, spesielt fra deres media. Legg merke til at Donnelly, akkurat som NATO, unnlater å bemerke Putins viktige uttalelser om mangel på demokrati. Men hvorfor bry seg om å debattere demokrati med en person som alle vet er tilhenger av et autoritært styre?

Jeg tror at Donnelly har rett i sin analyse, men at Russland bør ha rett til å ha slike hensikter. Faktisk er Storbritannia og Russland to diametralt motsatte kulturer.

Den førstnevnte er et klassebasert samfunn med tre nivåer av statsborgerskap fastsatt ved lov og nevnt på alle identitetspapirer, mens Russland - som Frankrike - er en nasjon opprettet ved lov, hvor alle borgere har «like rettigheter» og der britenes skille mellom sivile rettigheter og politiske rettigheter er utenkelig.

Målet med samfunns-organiseringen i Storbritannia er akkumulering av rikdom, mens i Russland er det oppbyggingen av ens egen individuelle personlighet. Derfor er eierskap til land i Storbritannia konsentrert på svært få hender, i motsetning til Russland, og spesielt Frankrike. Det er nesten umulig å kjøpe en leilighet i London. Det beste man kan gjøre - som i Dubaï - er å signere en 99-årig leieavtale. I mange århundrer har nesten hele byen tilhørt ikke mer enn fire personer. Når en britisk statsborger dør, bestemmer han eller hun fritt hvem som arver, og ikke nødvendigvis ens barn. Derimot, når en russisk statsborger dør, begynner historien igjen på null - hans eller hennes eiendom blir delt likt mellom alle barna, uansett hva den avdøde har ønsket.

Ja, Russland forsøker faktisk å gjøre den angelsaksiske modellen mindre legitim, noe som bør være forholdsvis enkelt å gjøre, siden den er så spesiell at den forferder resten av verden så snart de forstår modellen.

La oss gå tilbake til Theresa May. To måneder etter hennes tale på Lord Mayors Bankett den 22. januar 2018 holdt Hennes Majestets stabssjef General Sir Nick Carter en svært viktig tale som i sin helhet var dedikert den kommende krigen mot Russland, og som var basert på Donnellys teori [3]. Ved å trekke på erfaringer fra krigen i Syria, beskrev han en fiende som besitter nye, ekstremt kraftige våpen. (Dette var to måneder før president Putin avslørte sitt nye atomvåpenarsenal [4]). Sir Nick Carter bekreftet nødvendigheten av å ha mange flere landstyrker, å utvikle det britiske våpenarsenalet og å forberede en krig der bildene som formidles av mediene ville være viktigere enn selve den fysiske seieren.

Dagen etter denne sjokk-konferansen ved Royal United Services Institute (forsvarets tankesmie), meldte Nasjonalt sikkerhetsråd om opprettelsen av en militærenhet for å bekjempe «russisk propaganda».

Hvordan utvikler det britiske prosjektet seg?

Selv om Utenriksdepartementet i Underhuset har stilt seg tvilende til realitetene i Global Britain-prosjektet, har flere av punktene blitt iverksatt, til tross for prosjektet har hatt et stort tilbakeslag [5].

Det er viktig å forstå at Mrs. May ikke forsøker å endre, men heller å omorganisere landets politikk. I løpet av det siste halve århundre har Storbritannia forsøkt å integrere den europeiske strukturen mens de gradvis mistet fordelene de arvet fra sitt tidligere imperium. Hensikten er nå ikke å forlate alt som ble oppnådd i denne perioden, men å gjenopprette det tidligere verdenshierarkiet, hvor Hennes Majestets tjenestemenn og tilhørende borgerskap bodde i klubber over hele verden, betjent av den lokale befolkningen.

- I hennes reise til Kina i uken etter Sir Nick Carters tale, forhandlet Theresa May seg frem til flere kommersielle kontrakter, men gikk også inn i politisk konflikt med sine verter. Beijing nektet å ta avstand fra Moskva, og London nektet å støtte prosjektet med Silkeveien. Frihandel, ja, men ikke via transportruter kontrollert av Kina. Siden 1941 og Atlanterhavserklæringen deler Storbritannia sitt ansvar for «fellesarealene» (både maritimt og i luften) med USA. Deres to flåter er utformet for å være komplementære, selv om US Navy er mye kraftigere enn The Royal Navy.

Deretter aktiverte gruppen rundt den engelske tronen styringen av Australia for derigjennom å gjenopprette Quads, den anti-kinesiske gruppen som pleide å møtes under Bush Juniors presidenperiode [6]. Bortsett fra Australia, består denne gruppen av Japan, India og USA.

For tiden jobber Pentagon med måter å skape problemer på for både den maritime Silkeveien over Stillehavet og den landbaserte Silkeveien.

– Den annonserte militære alliansen ble opprettet i form av den meget hemmelige «Little Group» [7]. Tyskland var på vei mot en regjeringskrise på den tiden og deltok ikke i begynnelsen, men det ser ut til at denne forsinkelsen ble tatt hånd om i begynnelsen av mars. Alle medlemmene av denne konspirasjonen koordinerer sine handlinger i Syria. Til tross for deres innsats sviktet de tre ganger i forsøket på å organisere et kjemisk angrep under falskt flagg i Western Ghouta. De syriske og russiske styrkene hadde erobret deres laboratorier i Aftris og Chifonya [8]. Imidlertid klarte de å publisere en felles anti-russisk uttalelse om Skripal-saken og mobiliserte både NATO [9] og EU [10] mot Russland [11].

Hvordan vil denne situasjonen utvikle seg videre?

Det er åpenbart rart at både Frankrike og Tyskland støtter et prosjekt som er spesielt utformet mot dem: Det Globale Storbritannia. Dette forutsetter at Brexit ikke er en flukt fra EUs føderale byråkrati, men en rivaliserende handling.

I alle fall kan Det Globale Storbritannia i dag defineres som følger:

- Fremheving av internasjonal frihandel, men utelukkende i thalassokratisk sammenheng (basert på sjømakt), med andre ord med USA mot de kinesiske transportrutene;

- og forsøket på å utelukke Russland fra FNs Sikkerhetsråd, og dele verden i to. Dette innbefatter den pågående manipulasjonen med kjemiske våpen i Syria og Skripal-affæren.
Vi kan forutse flere tilfeldige konsekvenser av dette programmet:

- Den nåværende krisen er en omforming av elementene fra slutten av Obamas presidentperiode, bortsett fra at London nå står i begivenhetenes sentrum i stedet for Washington. Storbritannia, som nå ikke lenger kan belage seg på støtte fra statsminister Rex Tillerson, vil vende seg mot den nye amerikanske nasjonale sikkerhetsrådgiveren, John Bolton [12]. I motsetning til påstandene fra den amerikanske pressen, er Bolton absolutt ikke en neo-konservativ, men en nær venn av Steve Bannon. Han avviser ideen om at landet hans kunne bli stilt for folkeretten, og langer ut mot kommunister og muslimer. Men i virkeligheten har han ikke til hensikt å lansere nye kriger, og ønsker bare å leve i fred i sitt eget hjemland. Han vil greie å få signert alle deklarasjonene han har foreslått mot Russland, Iran, Venezuela og Nord-Korea. London vil likevel ikke kunne manipulere ham til å utelukke Moskva fra Sikkerhetsrådet, da hans personlige mål ikke er å reformere FN, men å bli kvitt det helt. Han vil imidlertid være en trofast alliert med hensyn til bevaring av «felles interesser» og motstanden mot den kinesiske «Silkeveien», særlig siden han var initiativtaker til sprednings-sikkerhetsinitiativet - PSI i 2003. Vi bør derfor begynne å forvente utbrudd her og der langs sporet til de kinesiske rutene. Med andre ord nye konstruerte sivile kriger næret av angelsakserne.

- Saudi-Arabia forbereder etableringen av «Neom», et nytt finanspolitisk paradis i Sinaï og Rødehavet. Det bør erstatte Beirut og Dubaï, men ikke Tel-Aviv. London vil koble det med imperiets ulike finansparadis - inkludert City of London, som ikke er engelsk, men direkte underlagt dronning Elisabeth - for derigjennom å sørge for en slags tildekking av internasjonal handel.

- De mange jihadist-organisasjonene som strømmer ut av land i det østlige Middelhavet kontrolleres fortsatt av MI6 via det muslimske brorskapet og Naqshbandis-orden. Disse troppene kan enkelt flyttes til bruk andre steder, hovedsakelig mot Russland - og ikke mot Kina eller i Karibien, som er de alternativene som nå vurderes.

Etter andre verdenskrig var vi vitne til dekolonialiseringen av de europeiske imperiene, og etter Vietnam-krigen så vi den angelsaksiske finansøkonomien overta verden. Til slutt, etter oppløsningen av Sovjetunionen, så vi det ensomme forsøket på verdensdominans av USA. I dag, med den kraftige veksten av det moderne Russland og Kina, blir fantasien om en kulturelt globalisert verden som styres på en-polar måte stadig svekket. Samtidig forsøker de vestlige makter - og særlig Storbritannia – å gjenoppta sine tidligere imperiedrømmer. Selvfølgelig blir de tvunget av dagens høye utdannelsesnivå i de gamle koloniene til å revurdere sine modeller for dominans.