Selv om de globale mediene behandler begivenhetene i Det Større Midt-Østen som uavhengige hendelser, så forstår Thierry Meyssan dem som sammenhengende trekk på det samme sjakkbrettet. Han ser konfliktene rundt Israel som en organisk helhet. Han spør om president Trump har kapasitet til å skape fred i regionen.
Midt-Østen er en region der mange forskjellige interesser møtes og arbeider. Å flytte én brikke kan føre til reaksjoner på den andre siden av sjakkbrettet. Forsøkene fra Donald Trumps side for å bryte med strategien til admiral Cebrowski og roe ned en spesielt sårbar sone har i øyeblikket provoserende motsettende konsekvenser, og gjør det umulig for han å trekke noen konklusjoner.
Det er urealistisk å prøve å gjøre noe med et problem som er så sammensatt som disse når det gjelder slektskap og fiendskap og når alle hovedpersoner slåss for å overleve. Tvert imot må vi prøve å forstå alle - og ikke glemme noen.
Som sine forgjengere Reagan og far Bush, blander Trump seg inn i Iran ved å destabilisere «reformistene» (som de kalles i Vesten) til fordel for «de konservative» (med andre ord etterkommerne til imam Khomeini). Men de siste reagerer med å bemerke seg i Syria, Libanon og Gaza, noe som i sin tur destabiliserer Det Hvite Hus sine allierte i Palestina.
Da Donald Trump kunngjorde at han vill trekke USA fra JCPoA-avtalen, reagerte president Rohani (en reformist, med andre ord motstander av tilhengerne til den anti-imperialistiske revolusjonen overfor naboene) på den ene siden ved å appellere til europeerne, og på den andre siden å true noen av motstanderne med at han ville avsløre deres korrupsjon.
Men det er usannsynlig at Brüssel vil respektere sine egne underskrifter. Tvert imot peker alt på at Den Europeiske Union vil gjøre som de gjorde i 2012, da de bøyde seg for sin overherre De Forente Stater.
Når det gjelder Revolusjonsgarden, så reagerte de med å overtale sine syriske allierte til å gjennomføre en operasjon mot israelsk etterretning i det okkuperte Golan. Og så egge den libanesiske Hizbollah til å kunngjøre at dette markerte en endring i den regionale strategien. Og deretter overtale Hamas til å organisere demonstrasjonene ved Israels sikkerhetsgrense mot Gaza.
Dersom vestlige offisiell opinion ikke har forstått lenken mellom disse tre hendelsene, så har iallfall Israel konkludert med at Revolusjonsgarden nå er klare til å angripe fra Syria, Libanon og Gaza.
Revolusjonsgardens strategi har båret frukt siden arabiske, persiske og tyrkiske folk enstemmig har fordømt undertrykkelsen av de palestinske demonstrantene (med mer enn 60 døde og 1400 sårede). Den arabiske Liga - der flere medlemmer, ledet av Saudi-Arabia - uoffisielt har nært forhold til Tel Aviv - har plutselig begynt å ta opp igjen sin anti-sionistiske retorikk.
Når det gjelder de indre forhold i Iran, viser Revolusjonsgarden at JCPoA-avtalen som var godkjent av sheik Hassan Rohani var en blindvei og at deres politiske linje er den eneste som virker. De er nå effektivt plassert i Irak, Syria, Libya og Gaza, og også i Jemen, Saudi-Arabia og Bahrein.
Det vil derfor være umulig for Donald Trump å forhandle om fred rundt Israel uten hjelp av Revolusjonsgarden.
Vi må huske at i løpet av de 70 årene med konflikter i Israel, så har USA bare én gang vært i stand til å forhandle fred mellom alle protagonistene. Det var i 1991, etter operasjon «Desert Storm». I Madrid forente president George Bush - faren- og hans sovjetiske motpart Mikhail Gorbatsjov Israel, palestinerne (men ikke PLO), Egypt, Jordan, Libanon og Syria.
George Bush - faren, hadde tidligere, skriftlig, gått med på å returnere til grensene i 1967 for å garantere sikkerhet for Israel, men ikke å danne en uavhengig palestinsk stat eller å godkjenne palestinsk myndighet over Vestbredden og Gaza. Han trodde det var mulig å gå med på at denne løsningen kunne aksepteres, i samsvar med resolusjonene i Sikkerhetsrådet. Og han stolte på myndigheten til sin partner Hafez el-Assad.
Madrid-konferansen var en suksess. Det ble bestemt en prossess for forhandlinger og det ble fastsatt en tidsplan for de progressive resolusjonene etter at de tallrike disputtene var fastsatt.
Men de følgende møtene mislyktes fordi Likud førte en kampanje i USA mot utenriksminister James Baker. De klarte å hindre gjenvalg av George Bush - faren. Til slutt konkluderte Israel - alene - med Oslo-avtalen med Yassir Arafat - han alene. De skulle bare behandle palestina-spørsmålet.
Dette ble ikke godkjent av de andre deltakerne, og fikk derfor aldri noen betydning.
Så prøvde president Bill Clinton å få til tosidige forhandlinger med Syria ved å organisere møter mellom Barak og el-Assad. De mislyktes på grunn av Ehud Baraks helomvending. Men ikke i noen tilfeller hadde de klart å løse alle problemene når de andre deltakerne ikke var med.
27 år senere har situasjonen blitt enda mer komplisert. Palestinerne er nå splittet i to leire - den sekulære gruppen på Vestbredden og islamistene på Gaza. Iran er en ny protagonist som nå støtter Hamas. Og til slutt har vi USA, som under George Bush - sønnen ,- som godkjenner koloniene som Israel har bygget etter 1967 - som er brudd på resolusjoner i Sikkerhetsrådet.
Konfliktene rundt Israel kan derfor ikke bare reduseres til det palestinske spørsmålet. Og de har ingen ting å gjøre med spørsmålet om motsetningen mellom sunnier og shiaer.
Planen som Jared Kushner har kommet med handler kun om å stanse Israels territoriale utvidelser, ikke å respektere internasjonale lover som å gå tilbake til grensene fra 1967. Den antar at araberne vil akseptere det som da vil bli deres «tidligere tap». Dette er helt usannsynlig.