I Berlin, i januar 2015, i en marsj for toleranse sto politiske og muslimske ledere sammen i en reaksjon på angrepet på Charlie Hebdo i Paris. Fru Merkel marsjerte arm i arm med Aiman Mazyek, generalsekretær for det Sentrale Råd for Muslimer i Tyskland. Selv om han later til å ha brutt med det Muslimske Brorskapet, og opprettholder en åpen dialog, tilbyr Mazyek beskyttelse innenfor sin organisasjon til Milli Gorus (organisasjonen som Recep Tayyip Erdoğan bruker for muslimsk overherredømme) og det Muslimske Brorskapet (matrisen av jihadistiske organisasjoner, under det internasjonale presidentskapet til Mahmoud Ezzat, tidligere høyre hånd av Sayyid Qutb).

Tyskland beholdt utmerkede forbindelser med det osmanske riket i begynnelsen av det 20. århundre. Keiser Wilhelm II, som var fascinert av islam, satte opp arkeologiske utgravninger, særlig i Baalbeck, og deltok i bygging av de første jernbanene, inkludert Damaskus-Medina-linjen. Det tyske riket og organisasjonen Sublime Porte stod sammen mot britene da de organiserte «Den store arabiske opprøret» i 1915. Da de tapte første verdenskrig ble de utelukket fra regionen (Sykes-Picot-Sazonov-avtalene).

I 1953 mottok president Eisenhower en delegasjon fra det Muslimske Brorskapet ledet av Saïd Ramadan. Fra da av støttet USA islam politisk i utlandet.

I løpet av den kalde krigen, gjeninnsatte CIA noen av de beste nazi-offiserene for å fortsette sin kamp mot Sovjetunionen. Blant dem var Gerhard von Mende, som hadde rekruttert sovjetiske muslimer mot Moskva. I 1953 utnevnte denne eldre tjenestemannen sjefen for det Muslimske Brorskapet utenfor Egypt, Saïd Ramadan, i München.

Alois Brunner, som ble ansett som ansvarlig for deportasjonen av 130.000 jøder, ble plassert av CIA i Damaskus i 1954 for å hindre president Choukri al-Kouatli’s regjering fra å inngå en allianse med Sovjetunionen

I samme periode sendte CIA i all hemmelighet nazi-offiserer over hele verden for å kjempe mot Sovjetunionen. For eksempel, Otto Skorzeny dro til Egypt, Fazlollah Zahedi dro til Iran, og Alois Brunner til Syria. De organisert alle de lokale hemmelige tjenestene basert på modeller fra Gestapo. Brunner ble drevet ut i år 2000, altså mye seinere, av president Bachar el-Assad.

I perioden mellom den khomeinske revolusjonen i 1979 og 9/11 var Vest-Tyskland forsiktig i sin samhandling med det Muslimske Brorskapet. På anmodning fra CIA, og mens Syria anerkjente Øst-Tyskland, aksepterte landet å tilby midlertidig politisk asyl til kuppmakerne, de som forsøkte et kupp i 1982 mot president Hafez el-Assad. Den tidligere hovedrådgiveren til presidenten, Issam al-Attar (bror til den syriske visepresident Najah al-Attar) fikk også politisk asyl. I 90-årene omorganiserte Brorskapet seg i Tyskland med hjelp av to forretningsmenn, syriske Ali Ghaleb Himmat og egyptiske Youssef Nada, som senere ble beskyldt av Washington for å finansiere Osama Bin Laden.

I mange år deltok den tyske akademikeren Volker Perthes sammen med CIA i forberedelsen av krigen mot Syria. Han styrte den mektigste europeiske tenketanken, Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP), og deltok under FNs navn i Genève-forhandlinger.

Da USA begynte den «uendelige krigen» i «Stor-Midtøsten», oppmuntret CIA det gjenforente Tyskland til å lansere en «Dialog med den muslimske verden». I Berlin baserte utenriksministeren sitt arbeid for det meste på den nye lokale sjefen for Brorskapet, Ibrahim el-Zayat, og på en ekspert, Volker Perthes, som skulle bli regissør for den største føderale tankesmien, Stiftelsen for Vitenskap og Politikk (SWP).

I FNs navn beskyldte Detlev Mehlis de libanesiske og syriske presidentene Emile Lahoud og Bachar el-Assad for å ha drept Rafic Hariri. Hans arbeid var basert på falske vitnerapporter som, da det ble avslørt, tvang ham til å trekke seg.

I 2005 deltok Tyskland i drapet på Rafic Hariri ved å forsyne attentatmennene med våpenet som ble brukt til drapet - (det var åpenbart ikke klassisk dynamitt, slik det ble påstått i propagandaen til det spesielle «Tribunalet»). Deretter gav Tyskland ex-påtaledommer Detlev Mehlis stillingen som leder av FNs Tribunal, sammen med hans assistent, ex-politikommisjonær Gerhard Lehmann, som var involvert i driften av hemmelige CIA-fengsler.

I 2008, mens CIA forberedte den syriske «borgerkrigen», ble Volker Perthes invitert av NATO til den årlige gjenforening av Bilderberg-gruppen. Han jobbet med en syrisk tjenestemann fra CIA, Bassma Kodmani. Sammen forklarte de alle deltakere om den økonomiske gevinsten som kunne bli realisert av Vesten ved å styrte Den Syriske Republikken og innsette Det Muslimske Brorskapet til makten. Ved å kopiere Brorskapets måte å komme med tvetydige uttalelser på, skrev Perthes i 2001 en artikkel i New York Times der han spottet president Assad, som mente han hadde oppdaget en «konspirasjon» mot sitt land. I oktober samme år deltok han i et møte med tyrkiske bedriftsledere organisert av det private amerikanske etterretningsorganet Stratfor. Han fortalte sine lyttere om olje- og gassressursene de kunne stjele fra Syria.

Clemens von Goetze (lederen av det tyske utenriksdepartementets tredje avdeling) og Anwar Mohammad Gargash (utenriksminister i De Forente Arabiske Emirater), under møtet i Abu Dhabi i arbeidsgruppen om oppdeling av den syriske økonomien.

For ytterligere å bygge videre på dette arbeidet, organiserte Tyskland under ledelse til en av sine diplomater, Clemens von Goetze, et møte i Abu Dhabi med foreningen Syrias Venner. Alle møtedeltagerne så fremtidige muligheter for utnyttelse av ressursene som ville bli tildelt vinnerne når NATO rev ned den Syriske republikken.

I midten av 2012 ble Volker Perthes gitt oppdraget av det amerikanske forsvarsdepartementet med å forberede «The Day After» (med andre ord regjeringen som ville bli påført Syria). Han arrangerte møter i det tyske utenriksdepartementet med deltagelse av 45 syriske personligheter, inkludert hans venn Bassma Kodmani og Brorskapets Radwan Ziadeh, som hadde kommet spesielt fra Washington. Til slutt endte Perthes med å bli en av Jeffrey Feltmans assistenter ved FN. Med den tittelen deltok han i alle Genève-forhandlingene.

Stillingene utdelt fra det tyske utenriksdepartementet ble gjort i henhold til ordre fra European External Action Service (EEAS) ved Federica Mogherini. Denne administrasjonen, regissert av en ledende fransk tjenestemann, utarbeidet konfidensielle notater om Syria for statsoverhoder og regjeringer i unionen.

Kansler Angela Merkel og den tyrkiske presidenten, Recep Tayyip Erdoğan, som er blitt øverste beskytter av Det Muslimske Brorskapet, organiserte i løpet av 2015 overføringer av mer enn en million mennesker til Tyskland, i overensstemmelse med etterspørselen fra tyske industriselskapsledere. En rekke av disse innvandrerne er syrere, blant dem også medlemmer av kurdernes ledende parti AKP som de ikke lenger ønsker, og som Tyskland ikke ønsker å sende hjem.

Kansler Angela Merkel var i Beirut og Amman uken 18-23 juni for å snakke om Syria.

Thierry Meyssan
Oversettelse
Bjørn Thorsønn