Ble Donald Trump nødt til å gi seg?

Siden mellomvalget den 6. november 2018 har president Trump vært under enormt press. De føderale administrasjonene ble stengt den 22. desember (shutdown) på grunn av parlamentarisk opposisjon mot budsjettforslaget som omfattet finansieringen av et gjerde langs den meksikanske grensen. Krisen ble ikke løst før 35 dager senere, 25. januar 2019. President Trump ga da midlertidig etter for kravet fra demokratene. Ifølge S & P Global Ratings skulle Shutdown ha kostet mer enn 6 milliarder dollar, noe som er dyrere enn gjerdet som skulle gjøre det mer lønnsomt [1].

I løpet av denne perioden har Trump-administrasjonen vist flere tegn på ettergivenhet fra sin utenriks- og forsvarspolitikk og orientering mot amerikansk imperialisme. Ut fra forretningsmannens måte å styre på er det mulig at denne fullstendige reverseringen kun er en fasade og vil på ny bli vurdert 15. februar, datoen for slutten av avtalen om budsjettet. Det er i hvert fall for øyeblikket mange tegn på at Donald Trump har gitt opp forandringen han lovet.

– Nasjonal sikkerhetsrådgiver John Bolton skisserte 13 desember 2018 den nye amerikanske strategien i Afrika [2]:
• (1) utvikle handel,
• (2) bekjempe islamsk terrorisme,
• (3) gjennomgang av amerikansk bistand.

Intet nytt, bortsett fra at de kommersielle målene ble presentert, ikke som en rivalisering med de gamle kolonimaktene (Frankrike og Storbritannia), men som en voldelig kamp mot Kina og Russland.

– Den 20. desember sendte forsvarsminister James Mattis et offentlig brev med oppsigelse til president Trump. [3] I motsetning til hva pressen sa, var han enig i tilbaketrekningen av de syriske troppene, men var bekymret for meldingen som ble gitt til de allierte i anti-IS koalisjonen og med det muligheten for slutten på USAs herredømme [4].Trump mente han ikke trengte noen lekse å lære gjennom offentliggjøringen og ga Mattis umiddelbart sparken uten å la ham utføre sitt arbeid mens han lette etter en etterfølger.

Grunnet stor kritikk endret president Trump mening og innrømmet at tilbaketrekkingen av tropper ville vare lenger enn forventet.

– 3. januar 2019, ved åpningen av kongressens 116. sesong, fremla den demokratiske representanten Eliot Engels og den republikansk senator Marco Rubio to lovforslag (HR 31 [5] og S. 1 [6]), hvor det på nesten samme måte fremkommer formuleringer om å innføre sanksjoner som hindrer gjenoppbyggingen av Syria. Deretter ble Engels (allerede forfatter av Syria-ansvarsloven fra 2003) valgt til styreformann for Utenriksdepartementet, mens James Rich ble valgt til en tilsvarende kommisjon i senatet. Rich ble umiddelbart tilhenger av loven mot Syria.

Begge dokumentene hevder at Den syrisk-arabiske republikk, og ikke jihadistene, skal ha torturert ofrene som er avbildet i "Caesar Rapporten». Dette skal rettferdiggjøre det å ikke gjenoppbygge landet. Dokumentet fra Senatet hevder også at Israel skal støttes militært i en tid hvor den jødiske staten innrømmet å ha gjennomført en intens bombing av Syria.

– Den 10. januar 2019 presenterte statsminister Mike Pompeo den nye strategien for det utvidete Midt-Østen i en konferanse ved American University i Kairo. [7] Den var som følger:
• (1) bekjempe islamsk terrorisme,
• (2) kjempe mot Iran og dets allierte,
• (3) trekke seg militært fra regionen til fordel for et israelsk-arabisk "NATO".

Bortsett fra det faktum at å splitte regionen mellom arabere og persere er enda farligere enn den nåværende situasjonen, virker det usannsynlig å skape en arabisk-israelsk militær allianse. En må da stole på regjeringer som en allerede samarbeider i hemmelighet, men mot befolkningenes vilje. John Bolton, nasjonal sikkerhetsrådgiver, opprettet samtidig en internasjonal terrorist-koalisjon, blant annet sunni-arabiske elementer av IS og sjia-persere fra Folkets Mujahedin [8].

– Samme dag, 10. januar, offentligjorde statssekretær Mike Pompeo en uttalelse mot Venezuela som ga Juan Guaido signalet om å erklære seg som fungerende president. [9] Deretter oppstå grunnlovskrisen vi nå kjenner til.

Mens den vestlige pressen og venezuelanerne så den bolivarianske regjeringen som mål for denne konflikten, publiserte vi på denne nettsiden, i forkant av hendelsene, at Pentagon skulle bruke den samme strategien som den tidligere hadde brukt i De store afrikanske innsjøer, deretter til Den utvidede Midtøsten [10] i det karibiske bassenget. Det russiske utenriksdepartementet hadde samme synspunkt på saken [11]. Moskva uttalte: "Den bevisste og klart orkestrerte etableringen av to maktsentra og et alternativt senter for beslutninger, åpner veien til kaos og oppløsning i Venezuelas stat.»

– 22. januar vedtok det demokratiske partiet et lovforslag i Representantenes Hus. Det forbød president Trump å trekke seg fra NATO [12]. Teksten ble medforfattet av Eliot Engels.

Denne loven ble ikke diskutert i løpet av mellomvalgkampen, men den ble vurdert av det demokratisk partiet som en prioritet fremfor Obamacare. I juli 2008, forfattet Eliot Engels og NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen en artikkel i favør av Nato-alliansen. [13]

– Den 26. januar annonserte Mike Pompeo at den neo-konservative Elliott Abrams ville være hans spesielle utsending for Venezuela. For to år siden var Abrams den imperialistiske kandidaten som utenriksminister. Hans navn forblir forbundet med de verste hemmelige handlinger fra USA i Latin-Amerika under den kalde krigen.

De neokonservative er tidligere trotskister, ideologisk langt til venstre, bundet til det amerikanske statsapparatet under Reagan-administrasjonen. De har regelmessig gått fra venstre til høyre og omvendt ved hvert politisk valg. De var imidlertid mot valget av Donald Trump men nå støtter de han.

Med dette er Africom, CentCom og SouthCom rigget opp igjen, slik at de alle tre kan forsvare interessene, ikke til det amerikanske folk, men til transnasjonale selskaper og Israel. De har alltid vært knyttet til denne politikken og nå er en av de mest representative av dem tilbake.

Disse elementene viser at Det republikanske partiet og Trump-administrasjonen radikalt forandrer sin politikk og vender tilbake - med unntaket å tillate terroristorganisasjoner å administrere stater - til det demokratiske partiets politikk, president Barack Obama og Hillary Clinton: militær imperialisme til tjeneste for transnasjonale selskaper.

Denne forsakelsen synes å ha blitt implementert av de viktigste støttespillerne for republikanerne. Brødrene Koch har nettopp offentliggjort at de ikke vil støtte Donald Trumps gjenvalg [14].