Teori og praksis for menneskerettigheter

Gradvis har menneskeheten formulert idealet om likhet mellom menneskene: "Menneskerettigheter". Mange nasjoner hevder å ha forventet og forsvart konseptet før det endelig ble vedtatt av FN. Over tid har mange brukt dette vedtaket til inntekt for sine syn uten å forstå den i dens etnologiske dimensjon.

Den opphetede debatten i Sikkerhetsrådet 19. september 2019 viste hvordan "menneskerettigheter" er blitt forvrengt for å brukes mot sin hensikt.

Over hele verden og til enhver tid har ledere forsøkt å innføre ideen om at alle mennesker har samme rettigheter. Det eldste kjente eksemplet er pergamentrullene til den persiske keiseren Cyrus (5. århundre f.Kr.) - en kopi pryder for øvrig FNs hovedkvarter - som etablerer religionsfrihet. Et annet er forordningen til den indianske kongen Asoka (2. århundre f.Kr.) som forbød tortur av alle dyr, inkludert mennesker. Disse monarkene fjernet gamle lover i sine land til fordel for regler de mente var universelle.

Ser man på nyere lovverk uttaler det engelske Magna Carta (1200-tallet) at intet individ kan fengsles uten en rettferdig rettssak. Det suppleres av Bill of Rights, som på 1600-tallet styrte enkeltindividers og parlamentets rettigheter. Det var i samme ånd at James Madison skrev den amerikanske Blll of Rights et århundre senere. Sistnevnte begrenser makten til de føderale myndighetene, men ikke for enkelt-statene. Den angelsaksiske tradisjonen bekrefter individuelle rettigheter og beskytter dem mot "statslogikk".

Spørsmålet ble stilt på en radikalt ny måte av den konstituerte franske forsamlingen i 1789. I følge forsamlingen, for å bekrefte reell likhet mellom individet og deres overordnede, er det ikke nok å begrense monarkens absolutte makt. Det må antas at makten kommer fra folket og ikke kan utøves mot dem. Denne teksten ble enstemmig godkjent, inkludert av representantene for den franske kirke (men den ble senere forkastet for en tid av pavedømmet), av adelen og av kong Louis XVI. Det er ikke lenger et spørsmål om "Menneskerettigheter", men om "Menneskerettigheter og borgerrettigheter".

På 1800-tallet prøvde sveitseren Henry Dunant å beskytte rettighetene til mennesker som var involvert i krig når stater brøt med sine egne regler. Dette var den såkalte Humanitære Lov.

Det er dette settet fra forskjellige kulturer, inkludert flere andre, som FN oppsummerte i sin verdenserklæring om menneskerettigheter. Det er "universell", ikke fordi det er villet av Gud eller avledet av naturen, men bare fordi det deles av de 193 medlemslandene.

For det første heter det at alle mennesker er født "frie og likeverdige med henblikk på verdighet og rettigheter", og at de ikke bare er ansvarlige for seg selv, men også for hverandre (art. 1).

For første gang bekrefter den at menneskerettighetene ikke bare er de samme i alle land, men også på tross av deres land (art. 2); noe Folkeforbundet hadde nektet å gjøre for å beskytte det koloniale systemet. Og til slutt er det et hierarki mellom disse rettighetene, hvorav de viktigste er rett til "liv, frihet og sikkerhet" (art. 3); dette fordi det ikke er et spørsmål om å etablere en katalog med motstridende gode intensjoner, men snarere et ønske om å organisere verdenssamfunnet. Så kommer kampen mot slaveri (art. 4) og først deretter kampen mot tortur (art. 5). Alle disse prinsippene er viktige, men de kan bare oppnås i denne rekkefølgen.

I dag, i utviklede land, som lever i fred og fri fra slaveri, tenker vi på menneskerettighetene bare som en kamp mot tortur og for rettferd. Det er en luksus som mange andre ikke har.

Fra det øyeblikket den ble signert, ble denne erklæringen utfordret av de menneskene som hadde utviklet den, spesielt av Storbritannia og dens "humanitære intervensjon". Det britiske imperiet hadde oppfunnet dette konseptet på 1800-tallet, ikke for å hjelpe undertrykte befolkninger, men for å ta ned det osmanske riket. De tok det opp igjen under den kalde krigen for å kjempe mot Kina og Sovjetunionen. Historien forteller at dette ble videreført av franske Bernard Kouchner ved å styre skjebnen til båtflyktningene. Han iscenesatte redningen av flyktninger som fløt rundt på overfylte båter, og nølte ikke med å kaste disse mennene tilbake i sjøen for å "gjøre et nytt opptak" foran kameraene.

Følelsene forårsaket av disse bildene fremkalte automatisk empati for dem. Men disse ofrenes forferdelige skjebne fortalte oss ingenting om den angivelige sannferdigheten i deres kamp og enda mindre om den antatte illegitimiteten til deres regjeringer. Denne samme teknikken brukes nå for å kommunisere skjebnen til migranter i Middelhavet. Den grusomme drukningen av tusenvis av dem forteller oss ingenting om årsakene til deres utvandring og vurderer ikke deres rett til å komme inn i andres hjem. Kanskje de har rett, kanskje de tar feil. Bare refleksjon og ikke følelser kan bestemme.

Humanitært initiativ fra Tyskland, Belgia og Kuwait for Idlib

La oss nå ta for oss Sikkerhetsrådets debatt 19. september 2019. Belgia, Tyskland og Kuwait la fram et utkast til resolusjon (S / 2019/756) for å redde sivile i provinsen Idlib (Syria, red.). Folket der var blitt massakrert av syriske og russiske styrker som kjempet helt ukritisk mot det de trodde var terrorisme. Forut for dokumentet innledet de tre landene en intens informasjonskampanje som rapporterte om bombing av sykehus og de vanskelige levekårene for sivile som er fiendtlige til regimet til den grusomme diktatoren ”Bashar”.

Det må bemerkes at man etter en nærmer granskning aldri klarte å finne noen oppførte sykehus som har blitt bombet; at det er umulig å etablere statistikk på en slagmark, der alle parter står fritt til å melde inn sine til dels motstridende rapporter, inkludert de fra de forskjellige FN-byråene. At vi i denne krigen ikke kan tallfeste hendelser undergraver imidlertid måten vi tolker dem på.

Lignende utkast til resolusjoner hadde blitt fremmet av vestlige land under slagene om Aleppo og Ghouta i Damaskus. Dette som en motpart til analysene Folkerepublikken Kina og Russland. Ingen utkast til resolusjoner hadde imidlertid blitt fremmet under slaget ved Raqqa, som var uendelig mye mer ødeleggende og dødelig. Den eneste forskjellen var at Raqqa ble rasert til grunnen av den vestlige koalisjonen og ikke av de syrisk-russiske hærstyrkene. Med andre ord, hvis ofrenes skjebne er så tragisk i alle fire tilfeller, skal de i henhold til Tyskland, Belgia og Kuwait bare fordømmes når det kan tilskrives syrisk-russiske styrker, ikke når det er forårsaket av Vesten.

Det skal bemerkes at soldatene som var til stede på bakken og observerte den totale nådesløshetene til den vestlige koalisjonen der de kjempet, sammenlignet den med den mer selektive krigføringen til syrisk-russiske styrker. Det var fordi de rapportere disse grusomhetene til Pentagon’s generalinspektør at 50 CentCom-analytikere ble straffet. Det var for å ha rapportert sin skam og sinne i Revue Défense Nationale at den franske oberst François-Régis Legrier ble hardt straffet.

Ideen til Tyskland, Belgia og Kuwait var at "Bashar-regimets" drap på sitt eget folk under dekke av bekjempelse av terrorisme, reverserte idealet om "menneskerettigheter". Når vi her snakker om kampen mot terrorisme, henviser vi ikke til noen få individer som dreper med Kalashnikovs eller en halshugger konsertsal tilskuere, men til titusenvis av krigere som angriper en befolkning for å innføre et undertrykkelsesregime mot dem. Den første plikten til "Bashar-regimet" er å redde befolkningen fra denne voldshæren, for å gjenopprette sin rett til "liv, frihet og sikkerhet".

Selv om man nekter europeisk støtte til Idlib-jihadistene, kan ikke Tyskland og Belgia kreve noe i god tro: De nekter å ta tilbake hundrevis av sine statsborgere som praktiserer jihad og som har overgitt seg til de amerikanske styrkene og er nå fanger av kurdiske hjelpeorganisasjoner. De er derfor fullstendig klar over faren de representerer. De skal liksom være stolte av å nekte å akseptere dødsstraff hjemme når de diskret ber andre myndigheter om å henge dem der de måtte være.

Det humanitære hykleriet i Tyskland, Belgia og Kuwait

Etter å ha notert oss dobbelt-talen til Tyskland, Belgia og Kuwait, la oss se på de skjulte grunnene bak utkastet til resolusjon. De i Vesten som har støttet al-Qaida jihadister håpet at de ville styrte den syriske arabiske republikken. Det var en forlengelse av ditto strategi som fungerte for dem i Libya. I 2011 ble jihadister fra den islamske gruppen som kjempet i Libya (ICGL), og som var blitt integrert i al-Qaida, fraktet av CIA fra Irak - der de kjempet - til hjemlandet, Libya. De sørget for bakkestyrker for NATOs luftoperasjon. De ble deretter fraktet av Office of the High Commissioner for Refugees (som senere ble ledet av FNs nåværende generalsekretær, António Guterres) og de tyrkiske hemmelige tjenester til Syria hvor de dannet den Frie Syriske Hæren. Da det viste seg å være umulig å styrte "Bashar-regimet", forlot angelsakserne de fleste jihadistene, men tyskerne og franskmennene følte et ansvar overfor dem. De ble flyttet til provinsen Idlib der de opprettet flere islamske emirater. Tyskland og Frankrike fortsatte å bevæpne dem og subsidierer fortsatt de frivillige organisasjonene som mater dem.

Tyskland og Frankrike er derfor deltagende i krigen de fordømmer. Mens dette skjer, lar president Emmanuel Macron være å underskrive avtalen, for å opprette ‘fredelige forhold til Moskva’. I stedet ba han sin trofaste kollega Charles Michel om å signerer det tyske utkastet til resolusjon på vegne av Belgia. Kuwait ble lagt til uten at noen visste hvor mye de bruker i dag på jihadister i Idlib, men det som fremgår av støtte i det landet minner om tiden da salafistbevegelsene fikk samlet inn 400 millioner dollar til jihad i Syria.

Ved å legge fram dette utkastet til resolusjon, visste Tyskland, Belgia og Kuwait at det ville provosere frem et raseri fra Kina og Russland. Likevel valgte de å splitte Sikkerhetsrådet og dermed svekke dets autoritet. Denne oppførselen blir forklart av frykten for at skillelinjene vil forsterke seg, med drivkraft fra president Trump. Vestens tradisjonelle opposisjon mot Russland og Kina kan erstattes av en global resolusjon styrt av Russland / USA / Kina. Tyskland prøver derfor å mobilisere den vestlige leiren, noe som har vært vellykket, men til en høy pris. For holde et slags momentum, har Belgia, Tyskland og Kuwait tatt saken til Generalforsamlingen for å omgå sikkerhetsrådets veto. De sendte inn et nytt 10-siders utkast til resolusjon (A / HRC / 42 / L.22) som fordømmer Den Syriske Arabiske Republikken.

De nølte ikke med å gjøre det, selv om de ikke lenger har et påskudd om frigjøring av Idlib av syriske tropper, for kampene har opphørt siden proklamasjonen om en ensidig våpenhvile fra Damaskus 1. september kl. 00.00. "Bashar-regimet" stanset kampene for å gjøre det lettere for borgerne å rømme fra den jihadistiske okkupanten.

I forbifarten unnet USAs representant i rådet, Kelly Knight Craft, seg luksusen av å anklage Kina for å imitere Russland ved å bruke sitt veto (S / PV.8623); en tilsiktet fornærmelse når du ser det opp mot Beijings tålmodige ønske om en uavhengig og selvstyrt utenrikspolitikk. Denne prosessen er nok en gang bevis for at Vesten benekter likestilling mellom folkegrupper og prøver å demonstrere deres antatte overlegenhet.

Bashar al-Assad, menneskerettighetsforkjemper

La oss nå se på det fra syrernes ståsted. I følge den internasjonale pressen startet en folkelig revolusjon i 2011 i Syria, som dessverre gikk galt og ble til borgerkrig. Hvis denne versjonen av fakta kunne svelges i 2011, er det ikke lenger mulig i dag gitt de mange dokumentene som er fremkommet. Denne krigen hadde vært planlagt av Washington siden 2001 og begynte i sammenheng med den "arabiske våren", som ble planlagt av London siden 2004 etter modellen til Lawrence of Arabias "Great Arab Revolt". Saudi-Arabia innrømmet å på forhånd å ha betalt og bevæpnet Deraa-opprørerne som satte i gang opprøret.

Syria, dets folk, dets hær og president Bashar al-Assad hadde som hovedansvar å forsvare de universelle menneskerettighetene og retten til "liv, frihet og sikkerhet". Dette gjorde de da de møtte horder av jihadister fra hele verden som kom for å innsette det Muslimske Brorskapet som nye makthavere.

Det er ingen tvil om at kriminelle har kunnet melde seg inn i politiet og hærstyrkene, at de i krigens forvirring har kunnet fortsette sine forbrytelser ved å ha på seg uniformer; men denne oppførselen, som finnes i alle kriger, har ingenting å gjøre med denne krigens egentlige hensikt.

Det er ingen tvil om at bombardementene fra det syriske artilleriet og det russiske luftvåpenet ikke bare har drept jihadistmål, men har også drept syriske borgere som ble holdt som gisler av jihadistene. Å drepe sitt eget folk er dessverre en byrde man må bære i alle kriger. Imidlertid er deres utilsiktede død ikke ansvaret til det syriske folket, deres hær eller deres president, som sørger over dem. Ansvaret ligger hos opprørerne, inkludert Tyskland og Frankrike, som ønsket det.

Libya er ikke sammenlignbar med Syria. Men åtte år etter NATOs operasjon har vi et klarere bilde av hva som skjedde.

Muhammar Gaddafi fikk til en forsoning mellom bantuene og araberne, gjorde slutt på slaveriet og løftet levestandarden til sitt folk betraktelig. Han blir beskrevet som en diktator, selv om han ikke har drept flere politiske motstandere enn vestlige stats- eller regjeringssjefer. For å styrte den styrende Jamahiriya-klanen, stolte NATO på Al Qaidas krigere, Misrata-stammen og Senusi-brorskapet. De drepte rundt 120 000 mennesker. De katastrofale konsekvensen ble forutsett av mange analytikere: levestandarden har kollapset, slaveriet har blitt gjenopprettet, og konflikten mellom arabere og bantufolket sprer seg i Afrika sør for Sahara. Muhammar Gaddafi forsvarte utvilsomt menneskerettighetene langt bedre i sitt land og på sitt kontinent enn det NATO har gjort.

I Syria har Bashar al-Assad bevart den mosaikken av trosretninger som ikke finnes andre steder i verden, utviklet landets økonomi og forhandlet frem en stilltiende fred med Israel. Hans folk og hær har følt det tunge åket av å måtte leve med at minst 350 000 av deres eget folk har omkommet i konflikten. Landet er nå ødelagt, og Israel har igjen blitt en fiende. Ansvaret for disse ulykkene ligger utelukkende hos de angripende stater. Syrerne, deres hær og deres president, Bashar al-Assad, har så godt de kunne forsvart menneskerettighetene, som Vestens representanter bare har tråkket ned i søla.

Vesten er overbevist om den moralske overlegenheten av deres sivilisasjon. Så de ser ikke sine egne forbrytelser som andre må tåle. Det er nettopp denne arrogansen som den Universelle erklæringen om menneskerettigheter utfordrer ved å konstatere at alle er likeverdige overfor loven og har krav på samme verdighet.