Panikk og politisk absurditet i møte med pandemien

I historien har de store epidemiene utslettet nasjonal økonomi som nesten alle ble fulgt av tallrike fjerninger av lederne.

Vi kan ikke tro at Covid-19 skal være noe unntak fra denne reglen, uansett hvor mange dødsfall vi vil se. Det er derfor politiske ledere rundt omkring i verden tar beslutninger de vet er unødvendige, kun for å vise dine medborgere at de har gjort alt som står i deres makt.

Sosial psykologi viser at frykten ikke er proporsjonal med faren, men at de ikke er i stand til å evaluere eller kontrollere den.

Når en ukjent sykdom opptrer og det ikke er noen som forteller hvor mange den vil drepe, så prøver vitenskapen å forstå den ved å tvile på alt.

Politikerne, på den ene siden, må ta beslutninger uten å vite mer enn forskerne. Noen politikere holder seg derfor med folk som var avanserte forskere i fortiden. De utpeker dem som «eksperter» på det de ennå ikke vet, og bruker dem til å fortelle hvor mye bra de syns om deres politikk.

For dem er ikke målet å redde liv, men å sørge for at de kan bli sittende med makten.

Unntakstilstand

Media prøver å overbevise medborgerne at dere egne ledere har tatt de samme tiltakene som andre, og derfor kan de ikke bli beskyldt for slapphet. De tilslører debatten ved helt feil påstå at det er 3 milliarder mennesker som samtidig er innesperret av medisinske årsaker. Dette er en sammenblanding av svært forskjellige situasjoner og løgner om deres målsettinger.

Uttrykket «unntakstilstand» blir brukt i dag for å referere til:

– Karantener. Det ville si innestengt av tollerne i et avlukke, vanligvis på en båt helt til de er sikre på at de ikke tillater noen slags kilde til sykdom får komme inn i landet. Dette tiltaket ble føtst oppfunnet av Hertugen av Milano i 1374. Det var det Japan gjorde i februar med cruiseskipet Diamond Princess.

– En sanitets-barriere. Det var å isolerer et helt sykt naboland eller en syk befolkningsgruppe slik at de ikke kunne overføre smitten til resten av befolkningen. Ellers kunne friske mennesker risikere å bli smittet av de syke. I det syttende århundre brukte Italia og Spania hæren til å isolere syke befolkningsgrupper, med ordre om å skyte individer som prøvde å forlate området. Og det var jo det Kina gjorde med befolkningen i Hubei.

– Innesperring av mennesker i risikosonen. Dette er betegnelsen på en kategori borgere som er potensielt syke og deres forbud mot å møte resten av befolkningen slik at de ikke blir smittet, og heller ikke kan smitte andre. Det var dette Frankrike gjorde, for eksempel, ved å forby adgang til insitusjoner for eldre, og at de som bodde der ikke fikk komme ut.

– Plassere en hel befolkning i husarrest uten forskjell. Dette tiltaket ble ikke krevd av infeksjonslegene, men av statistiske epidemilogister, for at ikke sykehusene skal fylles opp med pasienter på kort tid. Men dette har ingen historisk presedens.

Bare tiltak for å hindre sykdom fra å smitte et helt område har vært suksessfullt, som i 1919 i USAs Samoa-øyer. De beskyttet seg selv effektivt fra spanskesyken som herjet i New Zealandske Samoa.

Men å stenge en grense totalt er ikke lenger verdt å prøve på hvis sykdommen allerede finnes i landet.

Tiltak for å sette ned farten på en epidemi har aldri lyktes for å sette ned dødsraten. Enda verre, ved å spre sykdommen utover i tid gjøres befolkningen sårbare overfor en annen og så en tredje bølge av smittsomhet. Dette kan skje helt til den finnes en vaksine i stort format. Og det tar minst 18 måneder å utvikle.

Befolkningen som nekter å bli plassert i husarrest får gradvis flokkimmunitet som beskytter dem mot nye smittebølger.

I motsetning til den rådende diskusjonen, så vil de nåværende former for avsondring sannsynligvis øke antallet dødsfall betydelig over tid.

Siden noen land ikke praktiserer disse tiltakene, som Sør-Korea eller Sverige, vil det være mulig å sammenlikne resultatene når nye bølger av smitte kommer.

Den hyper-forsiktige politikken til de politiske lederne kan da slå tilbake.

Sivilisasjonens forfall

Det er ikke mulig å leve sammen dersom vi er redde for hverandre. Sivilisasjonen kan ikke være basert på mistillit. Det er derfor, for eksempel, ikke menneskelig akseptabelt å forby noen å være sammen med syke mennesker på deres dødsleie. Vi kan ikke akseptere å bli fratatt vår frihet uten av god grunn.

Den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter fra 4. november 1950, som ble undertegnet av alle statene på det europeiske kontinentet - fra Storbritannia til Russland - tillater «lovlig fengsling av en person som kan spre en smittsom sykdom», (Artikkel 5e) men med den hensikten å administrere tilstrømmingen av pasienter til sykehusene.

Den europeiske unionens traktater setter hindringene enda høyere når de slår fast at «retten en person har til å bevege seg er en del av EUs identitet.»

Faktisk har flere medlemsstater satt seg selv utenfor denne grunnleggende regelen når de har begynt å gå mot denne overnasjonale staten.

Noen regjeringer har valgt å gjøre borgere fra andre land til fiender. Når de gjør det fjerner de legitmitetstilstanden sin, siden staten også blir deres fiende.

I Frankrike sa prefekten for politiet i Paris, Didier Lallament, at mennesker som blir reddet i dag er de samme som i går brøt karantenereglene.

Og på et annet kontinent har Filippinenes president Rodrigo Duterte beorderet poltitet å «skyte og drepe» borgere som prøver å bryte karantereglene.

Mens alle er klar over de urimelig økonomiske kostnadene av den nåværende politikken, og forstår politikkens destruktive psykologiske innflytelse på de svake, så er det likevel få mennesker som forstår den politiske regningen som vil komme.

Placebo-tiltak

Uten kunnskap om den nye sykdommen, tar medisinske og politiske myndigheter til orde for placebo-tiltak (Placebo: tiltak som gir opplevd effekt uten at noen virkestoffer er brukt, red.) for å opprettholde moralen til sine medborgere.

I det syttende århundret bar pest-doktorene en drakt laget av lin, lær eller vokset duk, og en maske med en lang nese som tillot dem å puste gjennom forskjellige lukter av mynte eller kamfer eller liknende.

Dette var oppfunnet av legen til den franske kongen, og spredte seg utover Europa.

I dag har folk også på seg plastikk eller gummi-drakter med kirurgiske masker.

Disse maskene ble for alvor tatt i bruk under spanskesyken i 1918 i Japan. Folkets tillit ble gjenopprettet når de var utstyrt som vestlige leger.

De ble gradvis vanlige i Asia, og spredte seg så til resten av verden under Covid-19-epidemien i 2020

Men aldri tidligere har effektiviteten til pest-doktorenes påkledning eller smittepåkledning med masker gitt beviselig sikkerhet mot en epidemi.

Til tross for dette, ved å anbefale bruken av smittevernpåkledning for å beskytte seg selv mot smitte forslått av de kinesiske medisinske autoritetene, ser politiske ledere i hele verden en løsning på et problem som ingen kan løse på det nåværende tidspunktet.

Hovedsaken er å gjøre et eller annet, ikke å stanse epidemien, og enda mindre å behandle.