Mot en ny krig i Libanon

Siden Doha-enigheten og det anti-konstitusjonelle valget av Michel Sleiman som republikkens president i 2008, har det ikke vært noen vesentlige politiske begivenheter i Libanon før sist august. I løpet av de siste månedene har imidlertid landet blitt rystet av «søppelkrisen» og de påfølgende demonstrasjonene som kunne ha ført til en ny «Cedar revolusjon», deretter av en tillitskrise i forholdet til Saudi-Arabia og dets allierte og endelig av de internasjonale beskyldningene mot Hezbollah. Tre hendelser som, hvis en betrakter den isolert synes å være selvforklarende og uten store konsekvenser. Og til tross for det…

«Søppel-krisen» begynte plutselig i august 2015 - staten klarte ikke å fornye kontrakten om søppelfjerning med Sukleen - selskapet. i løpet av noen få dager utviklet hele landet seg til en diger søppelplass og avfall hopet seg opp i gatene. Det kom til demonstrasjoner hvor regjeringen ble beskyldt for vanstyre. Snart var det tusenvis av demonstranter i Beirut sentrum som skrek at politikerne selv var søppel, som ødela staten til skade for borgerne. Media begynte å snakke om en farge-revolusjon som kunne sammenlignes med «Cedar revolusjonen» som ble organisert av USA etter drapet på x-statsminister Rafic Hariri - andre medier kalte det en utvidelse av «den arabiske våren». Men etter hvert ga befolkningens sinne seg, fordi den lokale organiseringen som er unik for Libanon - innført av Frankrike - definerer hver borger i forhold til hans eller hennes religiøse tilknytning og forhindrer dem i å ta stilling til nasjonale spørsmål.

Søppelkrisen er imidlertid ikke løst etter syv måneder. Hovedstaden og de viktigste byene er naturligvis kommet i orden, men i mange regioner fortsetter avfallet å vokse, noe som skaper en kvalmende atmosfære. Det at problemet vedvarer får konsekvenser for folkehelsen. Virus spres og nesten alle innbyggerne i Libanon har nå periodiske sykdomplager. Det er også økonomiske konsekvenser. I praksis faller nå turismen dramatisk. Den er landets offisielle hovedinntektkilde.

Den andre krisen begynte med kanselleringen av 3 milliarder dollar-gaven fra Saudi-Arabia til den libanesiske hæren. I virkeligheten var denne «gaven» betalingen til den libanesiske hæren for at de hadde ødelagt vitnemålet til Majed el-Majed vedrørende hans arrestasjon da han ble transportert i ambulanse den 26. desember 2013. Denne berømte terroristen var prins Bandar Ben Sultans representant for Levanten. Han ble ansett for å ha personlige kunnskaper om alle politikerne som i hemmelighet støttet jihadistene. Vitnemålet hans kunne brakt det saudiske kongedømmet opp i alvorlige vansker. Imidlertid valgte fangen det fordelaktige initiativet å dø etter et par dager i forvaring og uten at hans detaljerte vitnemål ble tatt opp.

For å rettferdiggjøre kanselleringen av «gaven», brukte Riyadh reaksjonen i Libanon på henrettelsen av sjeik Nimr Baqr al-Nimr, en sentral person i den saudiske opposisjonen, som ble halshugget den 2. januar 2016 av petro-diktatorene. Nå forholdt det seg slik at denne personen var en shia-prest, og dødsfallet hans skapte en indignasjonsbølge i hele verdens shiabefolkning, også i Libanon. Saudi-Arabia mobiliserte sine allierte for å få bekreftet sin umistelige rett til å drepe enhver av sine borgere hvis de ønsker det, mens Libanon ydmykt uttrykte sine reservasjoner. Riyadh valgte å tolke dette som en form for utakknemlighet tatt i betraktning alle dollar-milliardene de har brukt i årenes løp for å støtte 14.-mars bevegelsen, med andre ord koalisjonen av libanesiske partier som samarbeider med Israel. Og fremfor alt bestemte Riyadh seg for å senke den libanesiske økonomien ved å forby landets borgere å reise til Libanon og ved å krigkaste denne beslutningen til Bahreinerne og innbyggerne i Emiratene. Avsondret fra sine Gulf-turister gikk forretningvirksomheten og bankene øyeblikkelig inn i en resesjon.

Den tredje krisen gjelder Hezbollah. Dette motstandsnettverket overfor den israelske okkupasjonen har gradvis forvandlet seg til et politiske parti og nå er de med i regjeringen. Etter i hovedsak å ha vært støttet av Syria i perioden mellom 1982 og 2005, har de i økende grad vendt seg til Iran etter at den Syriske Arabiske Hæren forlot Libanon. I perioden mellom 2006 og 2013 mottok de et betydelig våpenarsenal fra de iranske «revolusjonsvokterne». Etter valget av sjeik Hassan Rohani i Iran, har imidlertid Hesbollah forberedt seg på økende avstand og de utvikler nå sine egne finansieringskilder ved å knytte an til utenlands-bosatte sjiaer og libanesere hovedsaklig i Afrika og Latin-Amerika. Ved at de støttet 5+1 avtalen med Iran fra 14. juli 2015, tok Hezbollah samtidig stilling mot jihadistene sammen med den Syriske Arabiske Hæren, og samtidig ble avstanden til Teheran gradvis større.

Den 16. desember 2015 vedtok USAs kongress enstemmig en lov som forbød banker å ha forbindelser til Hezbollah eller noen andre organisasjoner som var knyttet til den libanesiske motstandsbevegelsen, og forsøkte å stenge sendingene fra Fjernsynskanalen Al-Manar. Forbudet forsterket et annet som var vedtatt i 2014. Det førte til øyeblikkelig iverksettelse av sanksjoner fra USAs skattemyndigheter mot Ali Youssef Charara, lederen for Spectrum Investeringsgruppe, som ble beskyldt for å delta i et system for finansiering av motstandbevegelsen. Lovteksten fra USA ble fulgt opp av en resolusjon av Samarbeidsrådet i Gulfen, deretter av innenriks- og utenriksministrene i den Arabiske Liga som definerte Hezbollah som en «terrorist-bevegelse».

Maskineriet er nå komplett. Den libanesiske økonomien er i ruiner og hovedkraften i motstanden mot den israelske okkupasjonen er definert som terrorisme. TV-kanalen Al-Manar vil ikke lenger være tilgjengelig via NilSat og ArabSat, noe som vil begrense publikumet vesentlig.

To muligheter er nå til stede for Washington og Tel Aviv - enten en klassisk krig, lik den i 2006, eller - og det er enklere og mer diskret - en borgerkrig, lik den som rammet Libanon mellom 1975 og 1990. Den siste konstitusjonelle presidenten i Libanon, Èmile Lahoud, ber om en øyeblikkelig endring av valgloven slik at det neste parlamentet ikke representerer religiøse grupper, men hele befolkningen. Det er den eneste måten å unngå en borgerkrig.