Vestlige regjeringer og medier forsikrer nå at president Trump og politikken hans har endret seg. Velgerne ble forrådt da general Flynn trakk seg tilbake og Sharyat ble bombet.Thierry Meyssan peker imidlertid på trekk som tyder på det motsatte: I virkeligheten kan USAs militære aggresjon være rettet mot landets allierte.
Har Donald Trump, som programforpliktet seg til å avslutte USAs imperialisme og tjene sitt folks interesser, nå plutselig endret politisk kurs, bare 3 måneder etter at han trådte inn i det hvite hus? Slik er den allmenne tolkningen av rakettangrepet mot Sharyat-flybasen, 6/4-17. Alle landets allierte har hilst aksjonen som humanitær handling, mens alle allierte med Syria fordømte den som et brudd på folkeretten.
Under debatten i sikkerhetsrådet ble likevel ikke argumenter om ansvaret for gass-angrepet på Damaskus støttet av FNs spesialutsending. Tvertimot understreket de Mistura hvor umulig det var da å vite hvordan gass-angrepet hadde foregått. Bolivia spurte sågar om angrepet hadde funnet sted i det hele tatt. Vestlig opinion er ensidig informert fra de hvite hjelmene om hva som skjedde 4/4 med gassen. De er en Al Qaida-undergruppe, som styres av britisk MI6 for UKs interesser. Dessuten understreket militær-ekspeter at giftgass må sprees via artilleri og absolutt aldri kan sendes inn i et område med bomber fra luften.
Ellers viser US-aggresjonen mot militær-flybasen Sharyat seg som åpenbart brutal: 59 BGM-109 Tomahawk-rakettene har samme sprengkraft som to Hiroshima-bomber, og likevel er det karakteristisk at den manglet effekt: Selv om det var martyrer som prøvde å slukke en brann, er skadene så ubetydelige at basen ble tatt i bruk igjen dagen etter. Derfor må vi slå fast at US-marines enten er en papir-tigre
eller at hele operasjonen kun var en teaterforestilling.
Da er det lettere å forstå hvorfor det russiske luftforsvaret ikke reagerte. Konklusjonen blir da at S-400 anti-rakett-rakettene, som drives automatisk, bevisst ble skjaltet ut på forhånd. Alt foregikk altså som om det hvite hus hadde en plan om å lede sine allierte inn i en krig mot dem som bruker kjemiske våpen, dvs jihadistene. Til i dag er det faktisk slik, ifølge FN, at de eneste sikre tilfellene der giftgass ble brukt i Syria og Irak, var det jihadister som sto bak.
I løpet av de siste 3 månedene har USA brutt med politikken til George Bush jr, som signerte krigs-erklæringen Syrian Accountability Act, 12/12-2003. Den kalte Syria arnestedet for all terror
i Midtøsten og krevde Syria ut av Libanon og stans i syrisk støtte til irakisk motstand mot US-okkupasjon av Irak
. Men de siste 3 månedene har Trump også brutt med Obams kurs for en revitalisering av arabernes opprør i 1916, kalt den arabiske våren
i 2010. Hensikten var å kaste alle despotier og erstatte dem med marionetter for vestlig liberalisme
. I Libya og så Syria skulle regimer kastes og fra nå av basere seg på militær-økonomisk innblanding fra USA, UK og EU uten hensyn til landenes egne nasjonale sjølråderett.
Men Trump har ennå ikke klart å overbevise sine allierte, særlig tyskere, briter og franskmenn om å forlate Bush og Obama og utvikle en ny politikk i Midtøsten. London satser også på noe som framstår som radikal endring av USAs politikk og uttaler seg hyppig mot Syria, Russland og Iran, og utenriksminister Boris Johnson har avlyst sitt planlagte besøk i Moskva.
Men hva nå? Om Trump har endret politikken. Hvorfor har da utenriksminister Rex Tillerson reist til Moskva? Og hvorfor reagerte Kinas president Xi Jinping så tamt da han besøkte USA midt under bombingen av Sharyat, selv om Kina har brukt vetoretten 6 ganger for å beskytte Syria i sikkerhetsrådet?
Midt i retoriske enhet og saklige motsetninger sprer Trumps assisterende rådgiver, Sebastian Gorka, nyheter i motsatt retning. Han forsikrer at det hvite hus stadig ser president Al-Assad som legitim og jihadister og særlig IS som fienden. Gorka er nær venn av general Michael T Flynn, som la fram utkastet til Trump-planen mot jihadistene allment og mot IS i særdeleshet.