Den 116. amerikanske kongressen forbereder en ny krig mot Syria

I Washington kan kampen mellom de såkalte Jacksonians (representert av Donald Trumps team) og imperialistene (med andre ord den tradisjonelle politiske klassen) lure den 116. kongressen til ikke bare å trakassere presidenten, men også spille en mye større rolle i utenrikspolitikken.

Denne kongressen har akkurat valgt James Risch (R, Idaho) til presidentvervet i Senatorial Committee for Foreign Affairs, og Eliot Engel (D, New York) til presidentvervet i tilsvarende komité i Representantenes Hus. De to mennene er ikke enige om noen ting bortsett fra deres insisterende støtte til Pentagon og Israel og deres hat til Syria.

Mens James Risch er en republikaner av den gamle skole er Eliot Engel det vi i Frankrike kaller en «bobo» (borgerskaps-bohem). Hans politiske overbevisninger bærer preg av inkonsekvens, men han klarer å tilfredsstille alle etniske grupperinger i sin valgkrets. Fremfor alt var det Engel som fremsatte Syria Accountability and Lebanese Sovereignty Act i 2003, i prinsippet den amerikanske krigserklæringen mot Syria.

Ved åpningen av den nye sesjonen og til og med før de ble valgt som komiteenes presidenter, presenterte Risch og Engel den 3. januar 2019 begge sine lovforslag (S.1 og HR 31), som inkluderte nesten identiske passasjer rettet mot å hindre gjenoppbyggingen av Syria. De to mennene later som om de tror at bildene fra den såkalte Caesar Report viser kropper torturert av «Bachars regime» (med andre ord den Syriske Republikk) og ikke av jihadistene (alias «moderate opprørere»). De er derfor enige om å straffe det syriske folket for å ha støttet det de betrakter som «torturister» mot de egentlige torturistene.

Ved å gjøre det følger de strategien implementert av Jeffrey Feltman da han var amerikansk ambassadør i Libanon. I 2005 opprettet han en «Spesialdomstol» for å domfelle president Bachar el-Assad, som ifølge Feltman og visse falske vitner var skyldig i å ha begått drapet på Rafic Hariri. I går var el-Assad en «morder», i dag er han en «torturist».

Det er klart for alle at utover den rene retorikken brukes disse utkastene, som er i henhold til amerikansk lov, til strategien som er definert av samme Jeffrey Feltman da han regisserte FNs politiske avdeling. I et hemmelig notat utarbeidet i oktober 2017, instruerte denne tidligere assistenten til Hillary Clinton alle FN-organer til å hjelpe syriske sivile kun i nødstilfelle og kun kortsiktig. Notatet forbød all hjelp på mellomlang eller lang sikt og som kunne muliggjøre gjenoppbyggingen av landet. Dette direktivet var langt utenfor hans mandat og ble brukt bak ryggen på medlemslandene i FN, til og med holdt unna Sikkerhetsrådet. Dens eksistens ble avslørt ti måneder senere av den russiske utenriksministeren Sergeï Lavrov den 20. august 2018.

Denne strategien tar sikte på å forfølge det samme målet som president Barack Obama og utenriksminister Hillary Clinton satte i løpet av de syv årene med krig mot Syria. Målet var ikke militært, siden Russland var til stede, men økonomisk. Det er fortsatt ikke et spørsmål om å kaste president Bachar el-Assad (det var Saudi-Arabia alene om), eller å styrte Den Syriske Republikk (som var krigsmålet for visse gamle kolonimakter), men å svekke den syriske staten så langt mulig ved bruk av Rumsfeld-Cebrowski-doktrinen.

Hva senator James Risch og representant Eliot Engel forbereder mot Syria, har allerede blitt satt ut i livet av EU. Dette er et tegn på at denne politikken ikke ble oppfunnet av amerikanske politikere. Den 21. januar 2019 innførte EUs utenriksråd sanksjoner mot de personer og selskaper som er ansvarlige for Mariota City-prosjektet, en ny by som skal bygges i Damaskus forsteder. Bare ett av disse menneskene var involvert på noen måte i kampene, og enda mindre i den påståtte torturen. De er alle sivile engasjert i et stort prosjekt for gjenoppbygging.

Pentagon og statskassen

Siden 2001 har USAs Finansdepartement blitt en politisk makt som arbeider sammen med Pentagon. Dette departementet har handlet med en forbløffende gjennomslagskraft, særlig ved å skape en rettspraksis som gjør det mulig å påføre andre landområder amerikanske lover under forutsetning av at visse internasjonale transaksjoner har blitt gjort i dollar. Det er ikke en lov, men en tolkning som i dag er akseptert av amerikanske domstoler. Samtidig har finansdepartementet opprettet finansielle verktøy som gjør det mulig å sanksjonere personer, bedrifter og stater i en slik grad som verden aldri har sett maken til. Det mest skremmende eksempelet er serien av sanksjoner som gradvis er vedtatt mot Iran siden 2005.

I motsetning til hva de hevder, når departementet straffer en stat, fordømmer den ikke bare staten og dens ledere, men frarøver befolkningen all økonomisk kontakt med Vesten. Paradoksalt har ofrene for disse sanksjonene lært å unngå dem ved hjelp av visse amerikanske allierte. I det iranske eksempelet har De Forente Arabiske Emirater, og spesielt havnen i Dubaï, blitt et organ for hvitvasking av forbudt handel. President Mahmoud Ahmadinejad klarte å sette opp en organisasjon med tusenvis av mellommenn i hele verden for å kamuflere handelen med sitt land. Dette ble imidlertid avviklet av hans etterfølger, Hassan Rohani, for så å bli gjenåpnet nærmest i panikk etter at USA trakk seg fra 5+1-avtalen og gjeninnførte sanksjoner. Disse sanksjonene skal være av en ekstremt belastende type, akkurat som de som ble implementert mot houthiene i Jemen og som medførte en vedvarende hungersnød i befolkningen.

La oss huske at disse økonomisk-politiske sanksjonene ofte ikke har noe å gjøre med de sanksjonene som implementeres av FNs sikkerhetsråd, som i dette tilfellet er ulovlige ifølge folkeretten. De er krigshandlinger som kan sammenlignes med middelalderens beleiringer. I dag bruker det amerikanske finansdepartementet politiske sanksjoner mot Hviterussland, Burundi, Nord-Korea, Cuba, Iran, Libya, Nicaragua, Den sentralafrikanske Republikken, Den demokratiske republikken Kongo, Russland, Sudan, Syria, Venezuela og Zimbabwe. I tillegg kan vi nevne Donetsk People’s Republic (Ukraina), Hizbollah (Iran), houthiene (Jemen) og mange andre.