Venezuela og Iran: Trump og «deep state»

Den nye avtalen mellom Det Hvite Hus og Pentagon

I kongressvalget 6. november 2018 mistet president Trump flertallet i Representantens Hus. Det demokratiske partiet antok at dette uunngåelig ville føre til problemer for presidenten. Naturligvis hadde han ikke gjort noe spesielt for å fortjene dette. Men det førte til hysteriske tilstander i de to blokkene i USA, nøyaktig slik det hadde vært under borgerkrigen [1].

I de siste to årene har tilhengerne av økonomisk globalisering forfulgt det russiske sporet. De har ventet på at Robert Mueller skulle bevise president Trumps «høyforræderi». Mueller har alltid gitt føderasjonens interesse for sannhet og lov første prioritet.

Under Lockerbie-angrepet var det Mueller som kom på Libya-sporet med grunnlag i «bevis», bevis som senere ble avvist av skotske rettssystemer [2].

Det var Mueller som etter angrepet 11. september 2001 påsto at de tre flyene var blitt kapret av 19 terrorister, selv om navnene deres ikke forekom på passasjerlistene [3].

Og hans konklusjon på Russlands-spørsmålet var kjent allerede før etterforskningen hadde begynt.

Donald Trump forhandlet derfor om spørsmålet for sin egen overlevelse med «deep state» [4]. Han hadde ikke noe valg.

Det var enighet om at Rumsfeld/Cebrowski-planen [5] (planen om å trekke USAs styrker ut Syria. overs.) skulle settes ut i livet på den betingelsen at det ikke ville trekke nasjonen inn i en større krig. I bytte for dette skulle Robert Mueller skifte mening og erklære president Trump uskyldig i forræderi [6].

Samtidig passet haukene på å få anledning til få gjeninnsatt de neo-konservative. Denne Trotski-gruppen fra New York, bygget rundt American Jewish Commitee (AJC) ble opprinnelig rekruttert av Ronald Reagan. De endret sitt ideal om «en verdensrevolusjon» til «en verden med USA-imperialisme».

Siden da har de vært med i all administrasjon i USA, en dag som republikanere, den neste dagen som demokrater, avhengig av politikken presidenten i USA måtte føre. Unntaket så langt har vært Trump-administrasjonen. Men det hindret dem ikke i å blande seg inn i NED (National Endowment for Democracy) og i USIP (United States Institute of Peace).

Så den 25.februar 2019, ble Venezuela-dokumentene gitt til Elliott Abrams [7] av utenriksminsteren. Elliotts navn er forbundet med alle slags løgner og manipulasjoner i USA. Han var en av arkitektene bak Iran-Contras-operasjonen i 1981 - 85, og bak krigen mot Irak i 2003.

Så snart han ble utnevnt begynt han å samarbeide med USAs militærkommando for Sør-Amerika (SouthCom) for å styrte den valgte presidenten Nicolas Maduro.

Vi er jo kjent både med Rumsfeld/Cebrowski-planen - deres utplasseringer i Det Større Midt-Østen har vi jo vært vitne til i femten år - og kommando-strukturen til SouthCom som ble utarbeidet den 23. februar 2018 av admiral Kurt Tidd [8] og avslørt av Stella Calloni mai i fjor.

Det som skjer i dag er helt klart en gjennomføring av planen.

Venezuela-fiaskoen

Vi har den mislykte USAs operasjonen, sammen med oppdagelsen av forræderiet til direktøren for SEBIN (Venezuelas etterretnings-byrå overs.) general Manuel Figuera og statskuppet han improviserte den 30. april. Forvirringen før han ble arrestert demonstrerer at SouthCom var uforberedt eller at de ikke har forstått de venezuelanske samfunnet.

USAs statsapparat hadde hatt seks måneder å forberede seg på. Men de var ikke i stand til å organisere felles operasjoner med forskjellige byråer og soldatene på bakken. Og til tross for elendig organisering så var den bolivariske hæren allikevel i stand til å forsvare seg.

Som ventet hadde Washington, Lima-gruppen (unntatt Mexico) og deres allierte godkjent Juan Guaido som erstatning for Nicolas Maduro som president i Venezuela. Men dette har kastet USA-gjengen ut i et kaos av uløselige problemer.

Spania har allerede uttrykt engstelse for at de ikke har blitt en samtalepartner for venezuelanere som har søkt tilflukt i Spania og for spanske borgere i Venezuela.

Aldri før, ikke en gang i krigstid, har en valgt president og hans administrasjon blitt nektet legitimitet.

I løpet av noen få uker stjal Washington mesteparten av Venezuelas utenlandske tilgodehavende, slik de gjorde med Irak i 2003, med Iran i 2005 og med Libya i 2011. Disse pengene har aldri blitt betalt tilbake til sine rette eiere, med unntak av Iran da de forhandlet om atomavtalen.

Det irakiske og libyske regimet ble styrtet, og etterfølgerne deres har vært forsiktige med å dra dette for retten. Men den bolivarske republikken står fast, og for USA er situasjonen nå uholdbar.

I en mindre skala skal det bli interessant å se hvordan Washington skal løse saken men den venezuelanske ambassaden i USAs hovedstad. Politi ble sendt for å fjerne de ansatte og erstatte dem med et team som skulle bli utnevnt av Juan Guaido. Men de lovlige beboerne nektet å gi opp til tross for at både elektrisitet og vann har blitt skrudd av. Etter hvert har de fått forsterkninger, blant annet fra den afro-amerikanske pastoren Jesse Jackson. Han skaffer dem mat. Til slutt ble ambassadefolkene utvist. Og nå aner ikke Washington hvordan de skal rettferdiggjøre sin oppførsel.

Og så var det Iran

Da han etterlyste en slutt på denne tautrekkingen minnet Trump sine tropper om deres avtale - de skulle styrte Maduro ,«ja», men starte en større krig, «nei». Trump er en Jacksonian (en amerikansk politisk filosofi fra forrige århundre. overs.), hans sikkerhetsrådgiver John Bolton er en eksepsjonalist [9], og Elliott Abrams, som kjempet mot dem, er en neokonservativ - tre ideologier som som ikke finnes i noe annet land (unntatt hos de neokonservative i Israel).

Tilsynelatende ser det ut som om denne blandingen ikke kan virke. Da de prøvde å finne ut av nederlaget i Venezuela lanserte de øyeblikkelig en iransk avsporing for å redde Elliott Abrams og for å bli kvitt John Bolton. Pressen i USA beskytter pressen den førstnevnte, mens de klandrer den siste [10].

Uten å tvile så har demokratene, som har merket seg spenningen mellom Pentagon og Det Hvite Hus, nok en gang satt i gang undersøkelser rundt den såkalte russiske innblandingen. Denne gangen retter de skytset mot presidentens eldste sønn, Donald Jr.

Den iranske saken er svært forskjellig fra den i Venezuela. Selv om USA har hatt gående tallrike operasjoner siden 2002 mot den bolivarske modellen og den innflytelsen den har hatt i Latin-Amerika, så var det først i fjor at USA begynte å henvende seg til befolkningen i Venezuela.

I Iran, derimot, har folket helt siden begynnelsen av det 20. århundre opplevd kolonialisme. Sult og sykdommer drepte 8 millioner iranere under den britiske okkupasjonen i første verdenskrig [11].

I 1953 styrtet USA og Storbritannia den nasjonalistiske statsministeren Mohammad Mossadegh, og erstattet han med nazi-generalen Fazlollah Zahedi. Han gjennomførte en forferdelig undertrykkelse med hjelp av sjahens hemmelige politi Savak.

Arrestasjonen av en gruppe CIA-agenter som ble grepet på fersken i USAs ambassade blir i Vesten fortsatt kalt «diplomatisk gisseltaking» (1979 - 81), selv om Washington aldri kom med noen åpenhet rundt dette, og to frigitte marinesoldater bekreftet den iranske versjonen av saken.

I 1980 forlangte de vestlige maktene at Irak gikk medi krigen mot Iran.De solgte våpen til begge sider for at de skulle drepe hverandre, og de kjempet sammen med Irak da krigslykken vendte seg mot dem.

Til og med et fransk hangarskip deltok i disse kampene, uten at det franske folket ble informert om dette.

Denne krigen krevde 600 000 menneskeliv på Irans side.

I 1988 skjøt USAs hær ned et passasjerfly fra Iran Air, det krevde 290 menneskeliv. Men USA kom aldri med noen unnskyldning.

For ikke å snakke om dumheten med de eksepsjonelt strenge sanksjonene rundt atomkraft. USA og Israel later som om Teheran prøver å følge opp sjahens atom-program.

Men de nyeste dokumentene fra Benjamin Netanyahu viser at dette kun er en hypotetisk situasjon.

Revolusjonsgarden i Iran ser på dette som kun fabrikasjon av en sjokk-bølge-generator [12]. Riktignok kan den brukes som en del av en atombombe men det er iallfall ikke et masseødeleggelsesvåpen.

Nå har Iran kunngjort at de ikke lenger vil respektere atomavtalen (JCPOA). Og det har de rett til, når en annen part - her USA - trekker seg fra avtalen. De har også gitt EU to måneder til å si fra om de vil eller ikke fortsatt holde seg til avtalen.

Så har også USAs etterretning kringkastet en advarsel om at Irans høyeste leder, ayatollah Ali Khamenei har kommet med hint om at Iran, som svar, forbereder angrep på USA-diplomater i Erbil og Baghdad.

Dette har skjedd så langt:

1. Washington har sendt en militær gruppe bestående av USS Abraham Lincoln inn i Den Persiske Gulf, og de har sendt hjem ikke-nødvendig diplomatisk personell fra Irak.

2. Saudi-Arabia beskylder Teheran for å ha sabotert dere olje-installasjoner og de ber Washington angripe Iran. Bahrein har bedt sine innbyggere om å forlate Iran og Irak øyeblikkelig. ExxonMobil har fjernet sitt personell fra sin irakiske installasjon i West Quarna 1.

3. Kommandøren for CentCom general Kenneth McKenzie jr. har bedt om forsterkninger.

4. New York Times har avslørt en plan om invasjon av Iran med 120 000 soldater. Dette ble imidlertid avslått av Donald Trump, som sier at Iran-spørsmålet er åpent for diskusjoner.
Men ikke noe av det er spesielt alvorlig.

I motsetning til hypotesene i pressen vet vi:

1. Rapportene fra USAs etterretning om et mulig angrep på deres diplomater er basert på et notat fra øverste leder Ali Khamenei. Men analytikere er enige om at en annen tolkning av dette dokumentet er mulig [13].

2. Deler av USAs marine dro ikke inn i Gulfen for å true Iran. Dette hadde vært planlagt for lenge siden for å teste anti-missil-systemet AEGISt i marinen. Et spansk skip, fregatten Méndez Núnez, som var med på øvelsen, nektet å fortsette for å unngå å bli dratt inn i forvirringen. De krysset ikke Hormuz-stredet og ligger nå i Bab el Mandeb [14].

3. Tilbaketrekking av diplomater i Irak er del av en plutselig tilbaketrekking av diplomatisk personell i Afghanistan i mars og april [15]. Denne reorganiseringen av diplomater er ikke et tegn på en kommende krig. Tvert imot, det skjedde etter forhandlinger med Russland.

4. Uten støtte av den pro-iranske irakiske militsen ville USAmiste sitt fotfeste i Irak.

Dessverre nekter den iranske regjeringen all kontakt med president Trump og hans team. Vi må huske at Sheikh Hassan Rohani, som da kun var parlamentariker, var den fremste kontakten med vestlige makter under Iran-Contra-affæren. Han kjenner Elliott Abrams personlig.

Han sørget for at USAs «deep state» fikk kontakt med ayatollah Hachemi Rafsandjani, som ble den rikeste milliardæren i Iran takket være våpenhandel. Det var med basis i disse tjenestene USA hjalp han å vinne over Mahmoud Ahmadinejads team.

Ahmadinejad ble hindret i å delta i valget, og hans viktigste støttespillere sitter nå i fengsel.

Han mener, riktig eller feil, at Donald Trumps tilbaketrekking fra atomavtalen hadde som mål å bruke den allmenne misnøyen i desember 2017 til å styrte han.

Han tror fortsatt at EU fortsatt støtter han, til tross for det faktum at Maastricht-avtalen og deres tilhengere hindret Brüssel i trekke seg fra NATO.

Det er derfor helt logisk at Iran to ganger har avslått Donald Trumps tilbud om nye forhandlinger. De venter bare på at en globalist skal komme inn i Det Hvite Hus.

Naturligvis, med en slik tendensiøs liste over personer som er innblandet, kan vi ikke utelukke muligheten for at opplegget kan gå galt og at det kan provosere fram en krig. I virkeligheten så snakker Det Hvite Hus og Kreml med hverandre. Verken USAs utenriksminister Mike Pompeo eller hans russiske motstykke ønsker å bli fanget i denne fellen.